Top Model, del 12: The wiener takes it all

Senere skulle de lage brownies og se på The Hills. Foto: TV3

Først en rask oppsummering av episode 11:
Modellene sover, Miss Storm vekker dem, de drar til London, poserer i et butikkvindu, Claudia vinner en veske, Mona sier det er nå det gjelder, de gjør en fotoshoot for et produkt, Maiken blir sendt hjem og Charlotte er overbevist om at hun vinner.

Bortsett fra da Christer Falck introduserte begrepet FHM-chubby, har femten modeller blitt til to uten dramatikk eller konflikter. Top Model 2011 er som et stortingsvalg – helt ufarlig, produsert under slagordene “alle skal med”, “muligheter for alle”, “hele folket i arbeid” og “for folk flest”.

– Det er en høytidelig stund, sier Mona, som hun skal dele ut en orden.
– To jenter står igjen og skal kjempe om tittelen, fortsetter Mona. – Blir det Charlotte eller Claudia? Hvem av de to kommer til å vinne? Hvem vil kunne kalle seg Norges nye Top Model? Hvem stikker av med seieren? Hvem blir kåret som vinner? Hvordan vil denne lange og harde kampen ende? Vil Claudia eller Charlotte kapre tittelen Norges neste Top Model? Hvem vil stå igjen som vinner? Hvor mange ganger kan jeg si det samme?

Det er stille på det lille hotellrommet, bortsett fra en lav snorkelyd fra hjørnet der Top Model-redaksjonen ligger med lampeskjermer på hodet, omgitt av tomme ølbokser og gamle Playboy-blader.
De gikk jublende rett på grisefylla da de fikk beskjed om at TV3 hadde gått tom for VHS-kassetter, og dermed ikke kunne fortsette programmet.
– Vi beklager dette dypt, siden Top Model er fjernsynets svar på som homeopatvirkestoffer, jo færre  som er med,jo mer, og mer spennende blir det, uttaler TV3 i en telefax.

Modellene sover også. I hvert fall Claudia. Hun lever øyensynlig allerede etter Linda Evangelistas gamle credo: I don’t wake up for less than 10 000 dollars a day.

Charlotte ligger og kikker opp i taket mens hun halvhøyt leser tirsdagens overskrifter.

VG: Tyra Banks legger ned Top Model-konseptet. – Den perfekte modellen er funnet, sier Tyra til Aud Berggren.
Se og Hør: Håkon går fra Mette-Marit – Charlotte er Norges nye kronprinsesse!
Dagens Næringsliv: Charlotte – megamodell og milliardindustri
Dagsavisen: Ap og Frp i hard kamp om Charlottes gunst
Dagbladet: Slik beskytter DU deg mot flått

– Nå banker det straks på døren, sier produsenten. – Se overrasket ut!
Det banker på døren.
– Gisp! sier Claudia. – Hvem kan det være?
– Det er Mona som skal fortelle oss at jeg har vunnet, sier Charlotte.
– Nei, det er en kjendis, sier produsenten.

Modellene skvetter at av sengen og river opp døren. Utenfor står en servitør med dagens frokost på et trillebord.
Modellene dytter henne unna og løper ut i korridoren. Det er ingen andre der.
Charlotte river seg i håret. – Kjendisen forsvant! roper hun.
Hun snur seg mot Claudia.
– Det er din feil! Hvis du bare kan godta at jeg vinner hadde dette aldri skjedd!
– Whatever, sier Claudia.
De går inn på rommet igjen, hvor servitøren fremdeles står ved trillebordet.
– Hva glaner du på?! bjeffer Charlotte.
– Dette er kjendisen, sier produsenten.
– Jeg har sett bilde av mange kjendiser, sier Claudia. – Hun ser ikke ut som en kjendis.
– Hvem er det? spør Charlotte.
– Aner ikke, sier produsenten. – Men TV3 sier det er Martine, som vant Top Model i 2008.
Charlotte og Claudia ser på hverandre og begynner å le.
– Særlig! Top Model i 2008! roper Charlotte.
– Det fantes ikke tv i 2008! snøfter Claudia.
– Jeg vet det, sier produsenten. – Bare spør henne om noe, så kanskje hun går sin vei.

Modellene lot som de hørte etter mens Martine snakket. Foto: TV3

Modellene og hun som heter Martine og liksom vant Top Model i 2008 setter seg på sengen.
– Jeg skal dele mine erfaringer med dere, sier Martine.
– Var det mye stress og mas etter et du “vant”? kniser Claudia.
– Jeg ble litt uææh og wow først, men så ble jeg mmm, sier Martine.
Charlotte og Claudia stivner til. Martine snakker flytende Top Model! Kanskje hun er ekte, likevel?
Charlotte bestemmer seg for å stille kontrollspørsmålet.
– Ble det sånn mye oppmerksomhet og alle kjente deg igjen og ville hilse på og si hvor pen og perfekt og fantastisk du var?
– Ja, det var liksom juhu og næh og awesome, sier Martine.
– Hun er ekte, for det er sånn det kommer til  være når jeg vinner, slår Charlotte fast.
– Det er mye vanskeligere der ute enn på Top Model, sier Martine. – Du må finne jobb selv.
– Hva? sier Claudia sjokkert.
– Hun bare tuller, sier Charlotte. – Som vinner av Top Model kommer jeg til å bli kjørt i limo fra London til New York. Jeg har allerede Vogue på speed-dial.
Hun snur seg mot produsenten.
– Må vi snakke mer med denne “modellen”? Jeg liker ikke å kaste bort tiden min på fake, liksom.
Produsenten ber Martine om å gå.
Martine reiser motvillig. – Det er kjempetøft i virkeligheten! insisterer hun.
– Nå må du roe deg ned, hvis ikke blir du fjernet med makt, truer produsenten.
– Men de kommer til å bli pekt på og ledd av! protesterer Martine.
– Blablabla, sier Charlotte.
– Bær henne ut! beordrer produsenten, og Top Model-redaksjonen tar tak i Martine og sleper henne mot døren.
– Alt er løgn! skriker Martine. – Thou shall over comen if you don’t repent! The king Jesus return May 21st, so repent, repent! The reapture is coming —
Døren slamrer igjen.
Claudia ser litt urolig ut. – Tenk om det hun sa er sant? sier hun forsiktig.
– Hun er helt klart gal, sier Charlotte oppgitt. – “Finne jobb selv”, liksom. La konsentrere oss om meg, siden jeg er vinner Top Model.

Miss Storm stikker hodet innom for å høre hvordan det er med konkurranseinstinktet.
Charlotte sier at hennes er ganske stort, siden hun kommer til å vinne.
– Det er nå det gjelder, sier Miss Storm.
Hvis begrepet “det er nå det gjelder” forsvant fra det norske språket, ville ingen i Top Model ane hva de skulle si.
Miss Storm forteller at modellene skal få møte representanter fra Premiere Model Agency.
– Mitt nye arbeidssted, siden jeg er vinner av Top Model, nikker Charlotte.
– Det er viktig å se representabel ut, sier Miss Storm.
Men i himmelens navn! Hvor vanskelig er det å si presentabel?!

Til kamera sier Mona at vinneren kan gjøre maksimalt ut av seieren.
– Dette er en kickstart, sier hun.
Eller flying start, som det heter.

En fullstendig pregløs mann ved navn Anthony ønsker modellene velkommen til Premiere og forteller at byrået er “the original home of the super model”. Han peker på en liten messingplate som er felt inn i gulvet.
Kate Moss was here, står det med snirkelskrift. She wanted directions to a nearby florist, and we helped her on her way.
– I was in the same room as Lady Gaga’s toiletpaper once, sier Miss Storm.
– Amazing! hviner Anthony. – We have a photocopy of a picture of Lady Gaga, will you sign it afterwards?
– Sure! Do you mind saying a few words to the models first?
– Models? Where? sier Anthony.
Miss Storm peker diskret på Claudia og Charlotte.
– OMG! roper Anthony. – They’re models…?! I thought they were part of the camera crew!
Han samler seg og smiler til kamera.
– Modellus norvegicus is a very popular breed in Britain. They’re sweet, easy to train and most of them are housebroken. Thank you for stopping by!

Etterpå bestemmer Miss Storm seg for å lære modellene et par bransjetriks. Han tar dem med seg på café og bestiller tre kopper te.
– Dette kalles afternoon tea, forklarer han. – Alle modeller gjør det, og dere må beherske dette grunnleggende ritualet som mulige Top Model-vinnere.
– Hvorfor snakker du som om du ikke vet at jeg har vunnet? spør Charlotte.
– Hvilken vei holder man denne? undrer Claudia og pirker borti koppen.
Miss Storm bøyer seg frem og forhindrer i siste sekund Claudia fra å løfte koppen oppned.
Så spør han hvordan de ser på livet etter Top Model.
– Jeg er jo her for å bli en av femten, ikke en av tusen, sier Charlotte. – Jeg skal ha byrå her og andre steder i verden samtidig når jeg vinner, legger hun til.
Miss Storm lurer på om Claudia tror hun kommer til å vinne.
– Hvis jeg får til, så, sier Claudia.
– I mitt hode har jeg allerede vunnet, sier Charlotte.
Miss Storm forteller at de må gjøre seg klar til den aller siste fotoshooten, for den vil avgjøre hele modellenes fremtid.
– Den som ikke vinner vil tilbringe resten av livet i evig fortapelse, sier han. – Det blir tilværelse i ubeskrivelig smerte, ydmykelse og skrekk. Så skål!
– Skål! Måtte jeg den beste vinne, sier Charlotte.

Marcel var stolt over å bli fotografert sammen med Diana. Foto: TV3

Fotoshooten skal foregå i et ekstremt shabby-chict townhouse. Marcel forteller stolt at Kate Moss en gang gjorde en moteserie i bygningen, og at det er en viktig ting å ha på CV-en sin:
2011: Fotograferte noen i samme hus som Kate Moss har vært i.
– Man kjenner at det har skjedd ting her, sier Marcel, og tenker kanskje på de brukte sprøytespissene som knaser under føttene når man går.
Mona tar imot modellene og forteller at Johnny Depp var i huset for en uke siden.
Marcel styrter ut for å oppdatere CV-en sin.
2011: Fotograferte noen i samme hus som Kate Moss og Johnny Depp har vært i.

Mona forklarer at denne fotoshooten skal være haute couture, og at modellene skal ha på seg en kjole som er designet av Kristian Aadnevik.
På hjemmesiden sin forklarer Kristian at han blander en couturiers håndverk med en manusforfatters sjarm:
– Hver kolleksjon er en film, heltinnen bærer mine kjoler. Plottet og historien forandrer seg, men min muse forblir den samme – hun er protagonisten som utvikler seg og som utforsker livet.
Jeg lurer på om Kristian vet at det bare er et par uker siden Charlotte og Claudia lærte seg å stave Vero Moda?
Kristians beskriver videre stilen sin som “gotikk og romantikk, viklet bevisst sammen i et dekadent disko-mareritt, syndefullt og uskyldsrent, pyntet med utsøkte detaljer”.
Can I have fries with that?

Edgy og quirky. Miss Storm til venstre. Foto: TV3

Miss Storm pusler rundt modellene mens de sminkes og styles.
Claudia er først ut, og Miss Storm sukker begeistret når han ser henne i Kristians kjole.
– Dette er haute couture, det er quirky og edgy, sier han. – Det er perfekt for deg!
Det blir brått stille i rommet.
Miss Storm ser seg forundret rundt et par sekunder – hvorfor har alle stivnet i underlige posisjoner? Så synker skuldrene hans sammen og han legger hånden over øynene.
– Oh, shit, hvisker han.

– Hva?! hyler Charlotte og farer opp. – Perfekt for henne?!
– Jeg mente det ikke sånn, piper Miss Storm.
Charlotte begynner å storgråte.
– Det er urettferdig! Det skal være perfekt for meg, ikke henne! hulker hun. – Nå må jeg liksom ta meg sammen!
Eller som Charlotte vil formulere det under go-sees:
– Det vil være urettferdig av dere å booke modeller som er bedre enn meg. Inni hodet mitt er jeg vinner av Top Model.
Miss Storm setter seg i den lille perlebesatte robåten sin, men finner ikke årene.
Til slutt klapper han forsiktig på Charlotte.
– Haute couture kan være forskjellig, trøster han.
– Det er et fremmeord for meg! stortuter Charlotte, uten å gå nærmere inn på om det er forskjellig eller haute couture som er fremmedord for henne.

Charlotte var sønderknust over at hun plutselig måtte jobbe. Foto: TV3

Mens Charlotte gråter i første etasje, gjør Claudia entré i Kristians gotisk-romantiske-disko-mareritt, og Mona og Marcel demonstrerer sin objektivitet ved å faller på kne og folde hendene.
– Mitt kamera er ikke verdig til å fange din skjønnhet, hvisker Marcel.
– Det finnes intet vakrere syn i kosmos! roper Mona.
– I din nærhet springer blomster ut, sier Marcel.
– Det er som å se på solen uten at at det gjør vondt, sier Mona.
– Jeg ber om din guddommelige tillatelse til å fotografere deg, sier Marcel og legger pannen mot gulvet.

Marcel har plassert noen gamle møbler og et par utstoppede dyr borte ved vinduet.
– Møblene symboliserer noe, og dyrene noe annet, forklarer Marcel.
– Nå tuller du fælt, sier Mona. – Det er omvendt.
– Ja, så klart, sier Marcel og rister på hodet over seg selv. – Claudia er så vakker at jeg blir distrahert.
Dog er han og Mona såpass profesjonelle at de klarer å gi Claudia tilbakemeldinger under fotograferingen.
– Vi elsker deg!
– Utsøkt!
– Ubeskrivelig!
– Fullkomment!

Plutselig får Marcel problemer med bukken sin.
Og jeg som trodde dette var et familieprogram.
– Det stikker en bukk ut av rompa di, roper Marcel til Claudia.
Gudene vet hvor han får disse grisete fantasiene fra, men han deler dem åpenbart med Mona.
– Jeg tror han vil se bukken mellom beina dine, sier Mona.
– Ja, bare trekk litt i bukken, Mona, nikker Marcel.
«Lyst til å bli med hjem og trekke litt i bukken min?». Mia skulle bare visst hva Marcel holdt på med.

Claudia går ned igjen til første etasje hvor en smaløyd Charlotte venter på å høre hvordan det gikk.
Claudia, som ikke har lyst til å få hodet knust av den meterlange, åtte kilo tunge messinglysestaken Charlotte vipper frem og tilbake mellom hendene, sier at det var helt grusomt.
– Jeg håper det, for din skyld, knurrer Charlotte og dunker lysestaken et par ganger i gulvet.
Så er det hennes tur til å iføre seg Kristians visjon om syndefull uskyld.
– Slik ser Top Model 2011 ut! erklærer Charlotte og feier inn i rommet så fjær og silke ligger som en sky etter henne. – Ta-raa!
– Så — øh — fint, sier Mona og må skjule et gjesp.
– Ser bra ut, mumler Marcel og later som han må skru på en knapp på fotolampen.
Charlotte plasseres bort ved de gamle møblene og de utstoppede dyrene, men denne gangen har ikke Marcel noen problemer med kontrollere bukken sin.
Charlotte poserer med en Ellos-modells innlevelse – hånden i hoften, håndflaten mot kinnet, hånden halvveis over hodet, knekk i knærne og et lite forsøk på broken doll.
– Bra, sier Mona mens hun snakker i telefonen. – Nei, ikke til deg, Claudia, du er jo perfekt (…) Neida, ikke tenk henne, hun er O-U-T, baby.

Marcel klikker i vei, og etter en stund spør Mona om han burde ha kamera rettet mot Charlotte. Marcel rynker på nesen og sier han er mer interessert i skyggen på motsatt side, for den kan ha blitt kastet av Johnny Depp.

Når fotoshooten er over, går Charlotte bort til dem for å spørre hva de synes.
– Hva synes du selv? sier Mona, som man jo sier når man har vært opptatt av noe annet.
– Det var vel så nær perfeksjon som man kan komme, sier Charlotte.
Marcel kremter og ser en annen vei. Mona begynner å fnise.
– Jeg håper jeg blar til neste kapitel og kan lese eventyret videre, sier Charlotte.
– Jada, kjempefint, sier Mona og forsøker å holde ansiktet alvorlig.
Charlotte takker for seg og forlater rommet.
– Dette blir close, sier Marcel ut i luften.
– Kjempeclose, sier Mona.
Så faller de overende, hylende av latter.

Modellene ligger i sengen, fylt av sine egne tanker.
Inni Claudias hode synger en enslig gresshoppe, mens Charlotte står på slottsbalkongen og vinker til folkehavet på Karl Johan.
– Claudia, hvordan føles det egentlig for deg å vite at du har tapt Top Model? spør Charlotte.
Før Claudia får svart, banker det på døren og Miss Storm lister seg inn.
– I dag er det finale, hvisker han.
– Det er så hyggelig at dere arrangerer det til tross for at jeg har vunnet, smiler Charlotte.
Miss Storm forteller at de må bli med ham til Kristian Aadnevik for å finne finalekjoler.

Jeg kommer til å savne transportstrekningene. Særlig de hvor Miss Storm går foran i sakte film, som om han var med i Armageddon og på vei til romfergen som skal redde verden fra den ødeleggende kometen.

Kristians kjoler kom direkte fra Fukushima.

Kristian tar imot i en mørk, trang kjeller med kjoler, stoff, knapper, boaer, perlebånd, silkeruller og fjær fra gulv

til tak – jeg lurer vagt på om Kristians favorittfilm er The Silence of the Lambs.
Han roter litt rundt blant stativene og skvetter da en tynn, uttørket mumie plutselig triller ut på gulvet.
– Herregud! sier han og ser nærmere på den. – Jeg lurte på hvorfor hun aldri kom tilbake fra moteuken.
Miss Storm pirker forsiktig borti mumien med foten.
– Kjolen har holdt seg utrolig godt, det må jeg si.
– Ja, jeg bruker bare radioaktivt materiale, sier Kristian.
De blir avbrutt av produsenten som sier at han nettopp har mottatt et telegram fra TV3 som lurer på om Kristian vil lede neste års Norway’s Next Top Mummy.Modellene får hver sin tamburmajorkjole laget av anriket uran og Miss Storm følger dem ut på gaten, hvor det står en hvit Rolls Royce med uniformert sjåfør.
– Vi kunne godt ha ventet til juryen offisielt kåret meg til vinner, sier Charlotte.
Miss Storm svelger.
– Nå skal jeg forlate dere, sier han med skjelvende stemme.
Charlotte og Claudia stirrer sjokkert på ham.
– Jeg har gjort alt jeg kan for dere, sier Miss Storm gråtkvalt. – I to måneder har jeg vekket dere, skiftet bleier, tørket gulp og tårer, jeg har vist dere alt som skal til for ikke å bli modell – nå må dere tryne på egenhånd.

Alle storgråter og klemmer hverandre og sier hvor glad de er i hverandre. Modellene tar plass i Rollsen, som glir langsomt avgårde mens Miss Storm står igjen på fortauet og vifter med det lille kniplingstørkleet sitt.
Han bryter nesten sammen i ukontrollert hulking, men med en siste kraftanstrengelse klarer han å ta på seg solbrillene.
Han trekker pusten og retter seg opp. Krøller kniplingstøkleet sammen og kaster det. Setter hånden i siden, gjør en runwayturn og svaier avgårde nedover gaten som om hele verden var hans catwalk.
Hvilket den jo er – han er tross alt Miss Storm.

Miss Storm forsikret modellene at de helt sikkert ikke ville klare seg på egenhånd. Foto: TV3

For å komme fra Kristians kjeller til finalelokalet i bygget ved siden av, må de kjøre forbi Buckingham Palace, Trafalgar Square, Hyde Park, Big Ben, Piccadilly Circus, Tower of London, The Gherkin og Downing Street.
Men det er så lang tid det tar å spille Andrea Bocellis Time to Say Goodbye.

Mona ønsker velkommen iført en lilla kaftan.
– Eventyret er snart over, sier hun oppmuntrende, før hun opplyser at modellene nå må vente litt, men at de sees snart.
– Hun mente at eventyret snart er over for Claudia, sier Charlotte til kamera. – Mona er en ordentlig narrefugl!

Plutselig er det jurymøte.
Juryen sitter ved et langbord dekket med rød duk, i en sal med faux marmorsøyler, gullister og grønne tepper, for finaler blir alltid viktigere hvis man arrangerer dem i rom som ser ut dronning Sonja nettopp har kastet opp i det.
– Two beautiful girls stand before me, but only one can become Norway’s Next Top Model, sier Mona-Tyra.
– Tusen takk, sier Charlotte.
– You know our judges: Nigel Barker Marcel Leliënhof, noted fashion photographer; Heidi, the world’s only fashion editor who’s also a zombie; Kristian, aka Buffalo Bill; Anthony, the man who once saw Kate Moss; and Grace Woodward, who for real is a judge on Britain’s Next Top Model.
– Vinner jeg Britain’s Next Top Model også?! Wow! utbryter Charlotte overrasket.
– The rest of the meeting will be in English, sier Mona-Tyra. – As you know, we all sound smarter in English.

Hun ber om å få modellenes portfolio og forklarer resten av juryen at dette er første gang noen får se bildene Marcel har tatt – inkludert henne selv og Marcel.

Det første bildet er fra forrige episode, hvor modellene reklamerte for hudpleieserien Clean ved å stå skallede og nakne, med blåmaling over hele kroppen, under en gammel, mørk og skitten gangbro.
– Ingenting selger sunn hud som et tykt lag med Jotun, forklarte Clean-mannen.
Marcel kunne begeistret fortelle at det ikke var en tilfeldig gangbro – også her hadde det vært kjendiser før, nemlig Jack the Ripper.
– Han var en foregangsmann innen skjønnhet, sa Marcel. – Flere kvinner fikk nytt utseende takket være ham.
– Veldig flott mann, altså, sa Mona.
– Jeg må oppdatere CV-en min, sier Marcel

2011: Fotograferte noen på samme som Mary Jany Kelly fikk en nosejob.

Det var bare en uke siden Maiken, Charlotte og Claudia spilte inn Coneheads 3. Foto: TV3

Bildet av Claudia sendes rundt blant dommerne.
– I like your face expression, it’s nice, sier Mona-Tyra.
Panelet nikker og lager koselyder.
Plutselig, fra enden av bordet, uten forvarsel, en stemme som minner om en skalpell dyppet i champagne:
– Nice is not what we’re looking for.
Min kjærlighet til Grace Woodward er umiddelbar og ekstatisk.
– You look like a shop mannequin thrown out on the street because she has paint all over her, sier Grace.

Finnes det noe vakrere enn et menneskeansikt når det går fra selvtilfredshet til full panikk? Neppe.
Og akkurat nå er Marcel vakrest av dem alle.
Uansett hva han svarer har Grace Woodward, dommer i en ordentlig Top Model-versjon, nettopp kalt ham en inkompetent tulling.
Sier han bildet er bra, vil hun si at han ikke vet hva han snakker om, sier han at bildet er dårlig, vet vil hun si at han ikke vet hva han gjør. Marcel bestemmer seg for at det siste er best.
– I agree, mumler han.
– Yes! Yes! Bad picture! roper Mona-Tyra.
– This is not her best picture, sier Anthony.
– The face is a bit dead, sier zombie-Heidi.
– Yes! Yes! Dead face! roper Mona-Tyra.
– I love dead faces, sier Kristian. – You’re a size 14, aren’t you?

Når Charlottes Jotun-bilde kommer opp sitter alle musestille og venter på reaksjonen til Grace.
Grace tenner en cigarillo, blåser røyk ut gjennom det ene nesebordet og snorter stripen med kokain hun har på håndbaken med det andre.
– It’ new and exciting, sier hun likegyldig.
– Yes! Yes! New and exciting! roper Mona-Tyra og Marcel.
– Amazing, it could be in a magazine, sier Anthony.
– Yes! Yes! In a magazine! roper Mona-Tyra og Marcel.
– It rubs the lotion on its skin. It does this whenever it’s told, sier Kristian.

Charlotte smiler fornøyd. Hun leder tross alt 1-1, og det er en sikker hjemmeseier. Eller borteseier, siden hun er i London.
Dommerne konsentrerer seg om Claudias haute couture-bilde, men venter nervøst på Grace, som filer negler og sender sms.
– Miss Woodward, hvisker produsenten nervøst.
– What, you little turd?!
– Your comments, please…?
– Oh. Grace kaster et blikk på servietten som ligger foran henne. – Lovely.

– Yes! Yes! Lovely! roper Mona-Tyra.
– Her face is immaculate, sier Anthony
– Yes! Yes! Immaculate! roper Marcel.
– It rubs the lotion on it’s skin and places it in the basket, sier Kristian.

Under vurderingen av Charlottes haute couture-bilde dupper Grace av, så panelet må finne på noe på egenhånd.
– You have two different bodies, sier Anthony.
– I like the upper body, but not the legs, sier Mona-Tyra.
– I hate it when the head is attached to the body, sier Kristian. – It rubs the lotion on its skin, or else it gets the hose again.
Han begynner stryke på en usynlig hund han har på armen mens han snakker til den med babystemme. – Yes, it will, Precious, won’t it? It will get the hose!

Så vil juryen ha svar på hvorfor modellene mener de bør vinne.
Charlotte stiller seg undrende til dette – det er jo flere uker siden hun vant.
– Just pretend it’s a game, sier Mona-Tyra.
Charlotte blunker lurt til MonaTyra.
– If I don’t win, I will not take it hard, smiler Charlotte.
– What inspires you? spør zombie-Heidi.
– I should win because I have given a transformation, sier Claudia.
– I don’t what she just said, but I’m a natural winner, sier Charlotte. – Back home in Norway people are voting for me right now.
– Charlotte, kjære deg, hvisker, Mona-Tyra. – Top Model sendes ikke live….
– I mitt hodet gjør det det, og jeg fått over 1 290 000 stemmer på sms. Bare et hint fra meg om at de bør telle, så er Camilla Bjørn på saken.

– When you come back we have our decisions, sier Mona-Tyra.

Panelet kaster seg over klassebildet hvor de modellene sin har blitt sendt hjem er i svart-hvit, en løsning som minner om hvordan psykotiske skolemassedrapsmenn skraper vekk ansiktene til elever de hater – jo flere som forvinner, jo færre er det  å forholde seg til.

– She has to work on expression, sier Marcel.
– She’s boring, sier Grace.
– It needs to rub more lotion on it’s skin, sier Kristian.
– Only one person stands out, sier Anthony.
– Yeah, the one who flattens minds of men and mice, sier Grace.
– I think we have a winner, sier Mona-Tyra
– Not in the real world, sier Grace.

Modellene puster ut nede i første etasje, de er litt sjokkerte over å bli snakket til som om de bare var deltagere i et lavbudsjett-modellprogram på tv.
– Det var veldig mye hardere enn vi er vant til, sier Claudia.
– Jeg har kjent lenge at jeg skal vinne, sier Charlotte.
– Andreplass er ok, sier Claudia.
– Hvis alder, utseende, personlighet og høyde ikke spiller noen rolle vinner jeg, sier Claudia.

– Two beautiful girls stand before me, sier Mona-Tyra. – But I only have one photo in my hand. This photo represents the girl who will still be in the running towards becoming Norway’s Next Top Model. The girl that I do not call, must immediately return to the house, pack her belongings and go home.

– Claudia, the judges feel you’re professional and beautiful, sier Mona-Tyra.
– Yeah, and pigs are flying through the room as we speak, grynter Grace.
– Charlotte, you work hard and you’re a hard worker.
– She sounds like one of my carpenters, gjesper Grace.
– Before you hand me my winning photo, I would like to thank everybody who made this possible, sier Charlotte.

Mona-Tyra ser lenge på Charlotte og Claudia, så tar hun frem vinnerbildet og sier:
– Claudia. Congratulations, you are Norway’s Next Top Model.
– No, my name’s Charlotte, sier Charlotte. – You see, it’s easy to get our names mixed up because they both start with a C.
Charlotte griper etter vinnerbildet, men siden rigor mortis alldere har satt inn hos Claudia, er det umulig å få vridd bildet ut av hendene hennes.
Alle dommerne stimler rundt Claudia og klemmer henne, mens de roper “gratulerer” og “fantastisk”.

I kaoset er det ingen som legger merke til at Charlotte langsomt rygger bort til den store, svarte bagen som ligger skjult blant kamerautstyret.
Hun åpner glidelåsen og løfter ut noe som i forbifarten ser ut som et stort, svartglisende bor. Hun snur seg og går mot den jublende gruppen med amatører. Hun holder boret med den tynne delen ned og stanser et par meter fra dem.
Mona-Tyra kikker opp og ser på henne.
– Charlotte…? Hva skal du med det boret?
Charlotte vipper boret opp og Mona-Tyra ser plutselig inn i munningen på en M-16A1.
Mona åpner munnen for å si noe, men Charlotte avbryter henne:
– Say hello to my little friend, you bitch.

Charlotte fikk siste ord.

Den andre siden, del 18: Å, hellige Guds mor…!

Alle gledet seg til å handle på det åndelige kjøpesenteret. Foto. TVN

The song Let Me Live has saved thousands of unborn babies.
– David Parkes

Den andre siden er som et åndelig kjøpesenter. Det bugner av varer og ingredienser, og siden alle er like gode, kan man sette dem sammen akkurat som man vil.
En boks Atlantis, to liter kanalisering, en pakke Rosen-terapi, tre kilo engler, en hekto åndemaning, en bunt håndspåleggelse – og et indre øye, bare for smakens skyld. Marineres i ayurveda og legges i en tibetansk lydbolle over natten. Stekes på 180 grader i et tidligere liv. Ta vare på den indre kraften og kok krystallene i den. Serveres med Bachs blomstermedisin. Enjoy!

Siden det er påske, befinner vi oss i Den andre sidens avdeling for halvstekt teologi, og skal prøvesmake på jomfru Maria – det vil si, et avkok som går under betegnelsen jomfru Maria-mysteriene, eller jomfru Maria-åpenbaringene.
Vi skal etter hvert få vite at dette avkoket ble populært på midten av 1800-tallet, men at det ikke er et offisielt katolsk avkok.
Men man trenger ikke den katolske kirke, eller noen kirke overhodet – med et par dråper new age fra det åndelige kjøpesenteret, kan lage sin egen jomfru Maria-åpenbaring.
Vi lar Marianne begynne.

– Jeg tror at jomfru Maria fungerer på mange forskjellige måter, sier Marianne, som har hatt vellykkede forsøk med jomfru Maria som glasur på wienerbrød.
– En periode hadde jeg det veldig tøft fordi jeg hadde oppdaget at det fantes barn som ikke hadde det så lett, forklarer Marianne.
Heldigvis gikk det over da Marianne fikk kontakt med en feminin skikkelse i sitt indre, som sa at alt ville ordne seg.
– Etter hvert skjønte jeg at det var jomfru Maria, sier Marianne.
Jeg synes det egentlig høres litt mer ut som Marie Antoinette, men det er vel min indre misantrop som snakker.
Uansett skylder jeg å gjøre oppmerksom på at jomfru Maria ikke må forveksles med den indre gudinnen panelet var i kontakt med for et par uker siden, eller den indre reisen til Atlantis de nylig var på.

– Jeg tror at jomfru Maria har en helt spesiell funksjon, og det har noe med inderlighet, det uskyldige hjertet og noe vi ikke er så vant med her i Norge, nemlig ydmykhet, sier Marianne, og legger til at dette var noe hun opplevde da hun var i “et katolsk land som Polen”.
– Jeg var mye i Krakow i en periode, og i den anledning har jeg også en figur, sier Marianne og tar frem en 30 centimeter høy gipsfigur av jomfru Maria.
– Den er hentet fra Krakow, faktisk. Den har vært i en sånn monter, forklarer Marianne, uten å fortelle at monteren sto i souvenirbutikken på Johannes Paulus II-flyplassen i Krakow.
– Hvordan vet du at det var Maria? spør Mira, og alle skvetter. Kontrollspørsmålene kommer sjelden fra den siden av sofaen.
– Fordi jeg kom i en indre dialog og kjente at det stemte med det forholdet jeg trodde Maria hadde, dette med mor-barn-forhold, svarer Marianne.
Marianne legger til at hun senere har brukt dette på klienter.
– Hvis de har vanskeligheter under graviditet, for eksempel, kan de be til jomfru Maria, sier Marianne.

Jeg puster lettet ut på vegne av landets gravide. I stedet for å bruke tusenvis av kroner på leger og spesialister, kan de bruke tusenvis av kroner på å be til Guds mor hos Marianne i stedet.
Man trenger ikke epidural når man befinner seg i religiøs ekstase.

Maria hadde ofte problemer med halsbrann tidlig i svangerskapet.

– Hadde jomfru Maria et budskap til deg? spør Birgitte.
Siden Marianne er ydmyk, noe man vanlivis ikke er i Norge, svarer hun ja.
– Ting går videre og løser seg, og fred med meg selv i den situasjonen, faktisk, sier Marianne.
Det er tungetale, det er derfor den setningen virker litt pussig.

Gro-Helen vil også være ydmyk.
– Mitt sterkeste møte med jomfru Maria var nok det første, sier Gro-Helen.
– Jeg var på fest hos noen venner i et katolsk land for noen år siden, og Maria satt for seg selv på kjøkkenet og drakk en gin-tonic. Jeg synes hun så litt ensom ut, så jeg gikk bort og presenterte meg, og hun bare “wow, er du medium?” og jeg bare “åssen visste du det?” og hun bare “jeg er Guds mor!” og jeg bare “har du vært i Atlantis?” og hun bare “nei, har du?” og jeg bare “jeg har hytte der, kom på besøk” og hun bare “kult!” og så kom det noen og ville ha en caipirinha og hun bare viftet med hånden og så sto det plutselig en caipirinha på benken!
– Det minner meg om den festen jeg var på med sønnen hennes, nikker Marianne. – Han laget vin av vann. Veldig søt mann, altså.
Gro-Helen snur seg mot henne. – Kan jeg få lov til å fortelle én historie uten at du må overgå den med en av dine historier?! freser hun.
– Ro dere ned! sier Birgitte. – Her på Den andre siden er alle historier like mye verdt. Birgitte ber Gro-Helen fortsette.

– Jeg har hatt kontakt med jomfru Maria, med Maria Magdalena – eller Maggie, som jeg kaller henne – mange ganger senere, sier Gro-Helen.
Hun ser bort på Marianne med et smalt smil.
– I påsken i fjor var vi på heisatur i Syden, alle tre.
– Hva?? Til meg sa de at de var i Jerusalem på jobb! roper Marianne fortørnet.

En pinlig stillhet oppstår idet alle i studio forstår at Marianne har blitt frosset ut av treenigheten Maria, Maggie og Gro-Helen uten å vite det.

Gro-Helen kneiser litt med nakken, så begynner hun å fortelle om en kanalisering hun gjorde for ikke så lenge siden.
– Den var lang og spennende, men essensen i budskapet var at det finnes syv profetier som mennesket skal forstå og ta med seg videre, opplyser Gro-Helen.
For ikke å bli konfrontert med feilopplysninger senere, legger hun til at finnes mange andre profetier også, altså.
– Men de syv første er som følger: Det handler om livet, døden og oppstandelsen, sier Gro-Helen. – Vi blir født, vi dør og vi går videre.
Panelet nikker. Øyensynlig betyr ikke ordene “syv” og “profetier” det samme på Den andre siden som på denne siden.
– Jeg tror det er barna som forstår jomfru Maria best, hvis vi skal forstå jomfru Maria så må vi være som barn, sier Gro-Helen.
Aha. Så det lille vesenet som ligger og hyler i leiligheten ved siden av er teolog. Og jeg som synes barn er nifse nok i utgangspunktet.

Nåvel. Alle disse åpenbaringene og teoriene om jomfru Marias funksjon, kan kanskje settes i perspektiv av kveldens første gjest, pater Pål Bratbak, offisiell katolikk.

– Hva er en Maria-åpenbaring? spør Birgitte.

– Det er et forholdsvis nytt fenomen i kirken,  svarer pater Pål.
Han forteller at de er fra midten av 1800-tallet og at Maria i disse åpenbaringene ikke sier noe nytt om den guddommelige åpenbaring, men hun peker på ting i åpenbaringen som mennesker trenger å bli minnet på.
Maria er mailen fra banken som sier at vi må huske å betale regningene våre.

Pater Pål forklarer at fenomenet kalles “private åpenbaringer”, men siden Maria ikke har noe nytt å melde når hun viser seg privat, så er man som katolikk ikke forpliktet til å tro på det.

– Hvorfor tror dere på alt annet og ikke åpenbaringene? spør Mira irritert.
– Hvem er du og hva har du gjort med Mira? spør Birgitte.
– Åpenbaringene er ikke utgangspunktet for vår lære om Maria, så vi er ikke forpliktet til å tro på dem, sier pater Pål.
– Det er så mange menn i Bibelen, men jomfru Maria tror man ikke på, knurrer Mira, ateist-feminist.
– Man er ikke forpliktet til å tro uansett hvem som åpenbarer seg, trøster
pater Pål.

Eksempel på "privat åpenbaring" av jomfru Maria, tatt i Arizona i 1999.

Pater Pål har akkurat kommet hjem etter å ha besøkt Lourdes.
Ikke Madonnas datter, men den lille franske landsbyen hvor jomfru Maria i 1858 åpenbarte seg i en grotte for 14 år gamle Bernadette Soubrious hele 18 ganger i løpet av et par uker.
Den niende gangen Maria viste seg, ba hun barnet grave i bakken foran grotten og drikke vannet som piplet frem, vann som i begynnelsen var gjørmete, men som i løpet av få dager ble rent.
Bernadette hadde allerede da fått en liten tilhengerskare, som insisterte på at vannet hadde helbredende virkning, og i løpet av de 153 årene som har gått siden dette skjedde, har rundt 200 millioner mennesker besøkt Lourdes for å drikke eller bade i det mirakuløse vannet.
67 av dem har blitt erklært offisielt helbredet av den katolske kirke.
Det er odds bare religion kan få til å fremstå som gode.

Men pater Pål har ikke kommet for å snakke om mirakler, men for å reklamere for den katolske kirkes reisebyrå, Holy Travels Spa and Spirit.
– Vi har flere flotte anlegg, sier pater Pål.
– Ved siden av luksusresortene i Lourdes og i Fatima, har vi rimelige og familievennlige anlegg i i Rwanda og i Vietnam. Det ligger også et i Medjugorje i Herzegovina, men det er ikke godkjent ennå. Målet vårt er uansett at det skal finnes et Holy Travels Spa and Spirit i hvert eneste land i verden før Jesu’ tilbakekomst.
– Og når er det? spør Birgitte.
– Gud vet, sier pater Pål.

– Må man være troende katolikk for å ha glede av disse åpenbaringene? spør Gro-Helen, litt bekymret for at hun kanskje ikke kan bruke åpenbaringene sine på sekulære nordmenn.
– Neida, budskapet er universelt, forsikrer pater Pål. – Det angår alle mennesker, så det er vel verdt å lytte til fornuft.
Hahaha! Pater Pål brukte F-ordet!
Men det var helt umotivert og blir sikkert bipet vekk under reprisen.

Gro-Helen er lettet over at jomfru Maria kan brukes av hvem som helst, når som helst.
– Hun kommer med noen sånne shortcuts, med andre ord? blunker Gro-Helen til pater Pål.
– Hm, kremter pater Pål, usikker på om han skal si at shortcuts ikke finnes i den katolske kirkes vokabular.
Selvpisking, derimot…
– Jomfru Maria er en klok dame, synes jeg, sier Gro-Helen. – Vi liker shortcuts!
Neste gang Gro-Helen handler på det åndelige kjøpesenteret skal hun sannelig få med seg et par flasker Extra Virgin Mary Short Cut Olive Oil.

Eksempel på Maria-åpenbaring, tatt i New Jersey i 1981.

Birgitte takker pater Pål for at han kom, og sier at vi nå skal møte en mann som har blitt helbredet for en alvorlig sykdom.
Mannen heter David Parkes, er irsk sanger og tidligere fotballspiller. Han forteller at han hadde Crohns sykdom i 14 år og at legene i 1989 sa at han hadde bare måneder igjen å leve.
Davids band, og hans mange venner i musikkbransjen, arrangerte en veldedighetskonsert for ham og familien, og under denne konserten ble han oppsøkt av en turarrangør som ville ha ham med til Holy Travels Spa and Spirit i Medjugorje.
David sa motvillig ja til det han var sikker på var hans siste ferie.
I Medjugorje ble David dratt med til en katolsk messe, ledet av pater Peter Mary Rookey.
Pater Peter kalles The Miracle Prayer fordi han visstnok har helbredet 5000 mennesker ved bønn og håndspåleggelse (jeg liker så godt at de teller alle som helbredes).
Pater Peter er i dag over 90 år gammel, så han reiser ikke så ofte lenger, men via medjugorje.org leser jeg: He does take phone calls if you want him to pray for you over the phone. The phone number is 708-748-MARY.

Men for 22 år siden la pater Peter hendene på hodet til David, og 20 minutter senere var David frisk.
– Hva sa legene? spør Birgitte.
– Å, du vet hvordan leger er, sier David.
Panelet nikker. Ansvarløse, dumme, sløve og ignorante. Særlig Fastlegen!
– Leger sitter alltid bøyd over noe og skriver når du kommer inn, sier David.
– De sitter der med pergamentrullene sine, sier Marianne og himler med øynene.
– Og de siste besvergelsene de har lest om på heksedoktoronline.no, snøfter Gro-Helen.

David synes ikke kvinner skal bestemme over egen kropp. Foto: TVN

Panelet har tusen ting de lurer på i forbindelse med Davids mirakuløse helbredelse, men før sending ble de enige om at Gro-Helens spørsmål var det viktigste og beste:
– Har du fått helbredende evner etter møtet med denne presten?
Heldigvis er David også ydmyk.
– Nei, sånt overlater jeg til de geistlige, smiler han, litt brydd.
Panelet ser skuffet på ham. Hallo? De geistlige? Pater Pål, liksom?
David forstår brått at ikke-eksisterende helbredende evner er faux pax på Den andre siden. Han henter seg lynraskt inn igjen.
– Folk som kommer på konsertene mine sier de har blitt helbredet av musikken min, sier han.
Panelet bryter ut i spontan gledesdans og Gro-Helen high-fiver ham.
– Du kan helbrede! roper hun ivrig. – For da du ble helbredet i 20 minutter tror jeg du fikk flere gaver enn bare å bli frisk.
– Jeg ble helbredet for at jeg skulle synge sangen Let Me Live, sier David.
– Takk for at du kom, sier Birgitte.

Hva?! Neinei! Ikke send ham ut før han forteller om Let Me Live!
Fillern.
Jeg får gjøre det selv, da.
Let Me Live er en enkel sang – en enkel sang fra en enkel mann i den enkle og rettferdige kampen mot abort:

There will be no dawn or sunset for this child to see
For today his short existence will have ceased to be
Unborn, unknown, undefended
For it has been decieded that his life should be ended
But in my dreams I can hear him say:
Please, let me live
Please, let me stay

Jeg lurer på om Gro-Helen vet at denne antiabort-sangen er en av gavene David fikk. Sett av noen minutter – nyt sangen og den vakre videoen:

Kveldens siste gjest er tidligere professor ved NTNU, Bodvar Schjelderup.
Endelig en som kan si noe virkelig fornuftig om jomfru Maria-åpenbaringene!
– Det begynte med pyramidene, det var en kanal der som jeg ikke forsto, sier Bodvar.
Ojda.
– Men så var jeg på St. Olav-bokhandelen i Oslo, og da så jeg et bilde hvor det punktet på kartet som stemte med pyramiden var merket av, og det var Medjugorje, sier Bodvar.
Bodvar har øyensynlig aldri sett en Dan Brown-bok før.
Bodvar forteller at han har oppdaget at det går en kanal fra Moskva til Medjugorje, og at dette var så viktig at han reiste til Medjugorje for å fortelle de visjonære om oppdagelsen.

Ok. Jeg skjønner.
Bodvar er invitert fordi han får alle andre i panelet til å fremstå som helt normale og rasjonelle.

Siden ingen i panelet har tenkt å forklare hva Medjugorje er eller hva som foregår der, la meg raskt oppsummere:
Jomfru Maria har vist seg daglig i byen siden 1981. Ikke for alle, selvfølgelig, men for seks visjonære. Disse seks skulle få ti hemmeligheter av Maria, men enn så lenge er det bare én av de seks – Mirjana – som har fått alle hemmelighetene.
Mirjana får ikke lov til å avsløre hemmelighetene selv, det må hun overlate til pater Petra Ljubicic:

“Ten days before the first secret is to be revealed, Father Petar will be given a parchment containing the Ten Secrets. When Father Petar receives the parchment, he will only be able to read the first secret. Three days before the event takes place, he is to announce it to the world. At the proper time, he will be able to see and read the second secret, and then the third, etc., according to the schedule of Heaven. Mirjana said that Father Petar doesn’t have the right to choose whether to say or not to say them.”

De seks visjonære må likevel ha vært litt løsmunnete, for det er bare å skrive “the ten secret of medjugorje” i søkefeltet, og lese det som dukker opp.
Det er selvfølgelig ikke hyggelig lesning, for enden er nær:

“The Ten Secrets will be fearful for those of His children who have turned away from Him, who are living godless lives. But Our Lady calls all of us to conversion, not to wait until the secrets are realized. For many, it will then be too late.”

Ønsker du mer informasjon, så sender både jomfru Maria og Marijana månedelige e-mail fra Medjugorje – Maria den 25. og Marijana den 2. Meld deg på her.

Bodvar ser en klar sammenheng mellom pyramidene og jomfru Maria. Foto: TVN

– Hvorfor viser jomfru Maria seg for barn? spør Birgitte.
Godt spørsmål.
Hvis enden er nær, bør man ikke overlate budskapet til små personer som putter erter i nesen.
Bodvar sier at budskapene er like og at de handler om nåværende pave Benedikt.
– Det er et veldig alvorlig budskap, sier Bodvar.

Det blir stille i studio mens alle spent venter på å høre hva det alvorlige budskapet er.
Men Bodvar har enten sovnet eller allerede glemt hvor han er.
Til slutt kremter Birgitte.
– Og budskapet er…?
Bodvar kvepper til.
– Han er den siste paven, sier han.
– Oj, sier Birgitte.
– Nemlig, sier Bodvar.
– Betyr det at du tror vi er i ferd med å se den siste paven? spør Birgitte, revolverjournalist.
– Ja, sier Bodvar.
– Hvilke konsekvenser får det? spør Birgitte.
– Aner ikke, svarer Bodvar.
Så kikker han rundt seg, som om noen ovevåker ham. – Det kan være at det kommer en svart pave, sier han lavt.
Mira stivner og ser på Bodvar med smale øyne. – Hva mener du?
Bodvar lener seg mot publikum og hvisker:
– Eller kanskje det kommer en kvinnelig pave!
– Jeg skjønner ikke helt, sier Mira.
Bodvar slår seg på lårene. – Jeg skjønner det ikke selv! hoier han.
Han lener seg bakover i sofaen.
– Jeg har sagt til jomfru Maria at jeg ikke kommer til å be til henne, og hun har akseptert det, sier han tilfreds.
Birgitte har ikke lyst, men vet at hun må. – Hvorfor vil du ikke be til henne?
Bodvar fnyser foraktelig.
– Fordi jeg ikke går inn i et konsept som andre har laget!

Birgitte må ta seg sammen for ikke skjele og rope “ko-ko!”, så hun snur seg raskt mot Gro-Helen.
– Du som er medium, hva slags forhold har du til disse bibelske energiene?
Jeg hadde aldri trodd at det skulle høres ut som et spørsmål man stiller i virkeligheten, men etter Bodvar-seansen er alt mulig.

Gro-Helen kan fortelle at hun har et anstrengt forhold til Bibelen.
– Mye av budskapet i Bibelen er forvrengt og vanskelig å forholde seg til, så når du spør meg om bibelske figurer, så har jeg et anstrengt forhold til dem.
Jeg antar hun ikke mener bestevenninnene sine Maria og Maggie.

– Har du kanalisert noen personer fra Bibelen? spør Birgitte.
– Ja, Jesaia, sier Gro-Helen.
Marianne nikker. – Jeg har også kommunisert med ham.
– Å, men kan du for en gangs skyld holde kjeft!! hyler Gro-Helen. – Jesaia er min! Min!!
– Jeg sa jeg hadde kommunisert, ikke kanalisert! roper Marianne. – Ikke vær så paranoid!
De to kvinnene begynner å lugge hverandre, så Birgitte søker tilflukt hos Bodvar.
– Er det rart for deg å høre om kanalisering og kommunisering?
Bodvar synes ikke noe av det er det minste rart, for det som har slått ham når folk har hatt kontakt med den andre siden, er at det virker som om pyramideene har noe å si der, også.
– Steinpyramidene når ikke helt opp, utdyper han.
Han lager en trekant med hendene.
– Det går an å kommunisere her nede i steinen, sier han og peker på trekantens nederste del.
– Men øverst er det så rent at kanaliseringene blir ordløse, konkluderer han.

Birgitte stirrer uttrykksløst på ham i noen sekunder. Så blunker hun et par ganger, før hun snur seg mot Gro-Helen igjen.
– Kan du kanalisere noen fra — ?
Jeg kan formelig høre Birgittes indre programleder hyle: “Kanaliser noen! Fort! Hvem som helst! Bare gjør det før den mannen begynner å snakke igjen!”.

Gro-Helen avbryter henne.
– Det ligger et veldig ansvar i å forsøke å oversette det ordløse slik at det kan være fattbart for barnet i oss, sier hun alvorlig, som om Bodvar har sagt noe som gir mening i utgangspunktet.
Gro-Helen forklarer at det ordløse ikke er fattbart for intellektet.
– Intellektet vrenger og vrir så det bare blir kaos, og man mistror og tolker og fortolker, advarer hun.
– Hjernehalvdelene, sier Bodvar.
– Ja, sier Marianne.

Jeg må ha fått i meg LSD på et eller annet vis.

Gro-Helen har bestemt seg for å kanalisere en bibelsk figur.
– Det var en energi her før i dag da vi snakket om jomfru Maria, sier hun.
Hun lukker øynene og setter seg bedre til rette, og sier at det er en kvinne til stede, men er ikke sikker på om det er Maria eller Maggie.
Etter hvert heller hun mot Maria, siden Maggie har en spesiell lukt (favorittparfymen er Eternity) og Gro-Helen ikke kjenner den akkurat nå.

Så her skjer det. Rett foran øynene mine – jomfru Maria taler gjennom Gro-Helen Tørum på riksdekkende fjernsyn. Siden dette er en monumental begivenhet som mange ikke får med seg, skal jeg forsøke å gjengi budskapet ordrett:

Kjære alle sammen!
Vær alltid hjelpsom, snill og grei. Da føres du den rette vei.
Min adresse er som før, opp en trapp og inn en dør.
Far sin unge, mor sin skatt, hele husets apekatt.
Når du blir gammel og ingen vil ha deg, sett deg på taket og la kråka ta deg.
Hvis du ser en gris på din vei, trekk den i halen og tenk på meg.
Du har ingen flere beskjeder.

Gro-Helen folder hendene foran pannen.
– Takk, hvisker hun, puster dypt og lar hendene falle i fanget.

– Jeg skulle ønske jeg kunne sett hvordan jomfru Maria ser ut, sukker Bodvar.
– Ja, men du har jo et bilde å vise oss, smiler Birgitte.
Det har Bodvar.
Han forteller at en kroat løp hver dag opp på fjellet for å be, men hver dag ble han angrepet av en tornebusk. Til slutt tok mannen et bilde av busken, og dette var det som åpenbarte seg da han fremkalte bildet:

Her er bildet Bodvar sier hans kroatiske venn tok, og som ikke er endret på, på noe vis (bilde fra min tv).

Panelet ser på Bodvars bilde i høytidelig stillhet.
– Dette er det eneste bildet jeg har sett av jomfru Maria, sier Bodvar.

Det er ikke et bilde. Det er et infantilt fotoshoppet postkort av en gipsfigur med løpelys, og Den andre siden-redaksjonen er en gjeng med slurvete og hensynsløse bløffmakere som burde beskytte folk mot seg selv. Men da ville det jo ikke være mulig å lage programmet, så klart.

– Takk for at du kom og lærte oss mer om jomfru Maria, sier Birgitte til Bodvar.
Så snur hun seg mot kamera.
– Om dere tror på jomfru Maria er helt opp til dere, smiler hun. – Men er det opp til meg, så vil vi fortsette å gjøre narr av hele nasjonens intelligens i sesong tre!

Den andre siden, del 17: Pling i bollen

Sons of Anarchy fikk plutselig fem nye medlemmer. Foto: TVN

That which can be asserted without evidence, can be dismissed without evidence.
– Christopher Hitchens

Det skal handle om musikkens helende kraft på Den andre siden i kveld. Et relativt normalt tema til dette programmet å være, siden det ikke er en revolusjonerende påstand at musikk påvirker følelser og sinnsstemning.
Men vi er på Den andre siden, og der selv det å gå på do er en spektakulær reise til andre dimensjoner.
Og det skjer så mye i denne sendingen at vi setter rett over til Gro-Helen, som kan fortelle at alle har en healinglyd inni seg. Eller rettere, en vibrasjon.
– Jeg tror at inni hver og en av oss ligger det én vibrasjon, sier Gro-Helen.

Min kropp er allerede stappfull av organer, så jeg lurer på hvor denne vibrasjonen ligger. Kanskje i eggstokkene? Jeg har hørt at eggstokker kan klapre som kastanjetter hos kvinner i løpetid.

– Jeg tror at hvis vi tar fokus på å forsøke å finne tak i den vibrasjonen med en lyd som er vår, sier Gro-Helen, og jeg tar alt fokus jeg kan på å forsøke å finne tak i hva det er hun egentlig sier.
– Jeg tror at vibrasjonen er i stand til å balansere kroppen vår fra innsiden, tror Gro-Helen.
Hva innebærer det at kroppen min er balansert fra innsiden? Får jeg sixpack? Eller blir jeg et vandrende triangel vennene mine kan slå på?

Birgitte vil gjerne høre Gro-Helens healinglyd. Gro-Helen lukker øynene og brummer “øøøøuuuuummmm”. Så åpner hun øynene, ferdig balansert.
– Hva gjør den lyden for deg? spør Birgitte
– Lyden får alle chakraene mine til å vibrere, og så er det akkurat som at man blir fokusert, forklarer Gro-Helen.

– Men det som er morsomt, legger hun til.
Fortell, fortell! Kan det finnes noe morsommere enn vibrerende chakraer?
– Det er at akkurat denne lyden er min, og alle har hver sin og —
– Det er en grunntone, sier Birgitte.
– En urlyd, sier Marianne.
– Det er akkurat det det er, sier Gro-Helen.
Og det er akkurat det jeg liker aller best ved de alternative. Det finnes ingen faste begreper eller størrelser – vibrasjon, healinglyd, grunntone, urlyd, velg selv, men det balanserer kroppen din, altså, kors på halsen.
Synd at medisinstudiet er så rigid. Leger burde få bruke fantasien sin oftere, synes jeg. Det er tross alt bare ord.
– Noen vil si at du har lungebetennelse, andre vil si at du har brukket benet, selv kaller jeg det rabies. Her er en resept på kikhoste. Vi sees om en måned!

Tilbake til de rare lydene på Den andre siden.
Gro-Helen understreker igjen at vi alle har en urlyd i oss, som bare er vår.
Dette vet hun av egen erfaring, for når hennes klienter “sitter veldig fast på noe” (her snakker hun billedlig, håper jeg), bruker hun lyden sin, noe som får klientene til å åpne opp (lommebøkene).
– Så min lyd er ikke så veldig forskjellig fra andres lyd, konkluderer Gro-Helen, som for tre sekunder siden sa at hennes lyd var helt unik.
Den alternative tenkningen utvikles raskere enn de alternative tenker.
– Så lyden fungerer på deg og den fungerer på andre, sier Birgitte.
Birgitte husker heller ikke hva Gro-Helen sa for tre sekunder siden.

Birgitte introduserer kveldens første gjest, en mann som “kan mye om terapi og lyd og healing”, og visstnok er kjent for sine tibetanske lydboller.
“Morten Eriksen, lydhealer” står det på skjermen.
Healer er et fantastisk ord. Det kan settes sammen med hva som helst, og plutselig har man en jobb.
Men lydhealing er bare en bitteliten del av det Morten gjør. På hjemmesiden sin forteller han mer:
“Jeg er sertifisert Reiki Master / lærer og Sound healer / lærer. Har også gått 41 dagers Oneness kurs i India. Er sertivisert Oneness Experience lærer, og Blessing giver”.
Vis du er intre sert å vil hvite mer e, sender han deg en gra tis C / D.

Mira likte ikke helt Mortens versjon av Boogeyman. Foto: TVN

Morten forklarer at tibetanske lydboller er en “urgammel tradisjon med å bruke lyd til å balansere kroppen”.
– Tibentanske messeboller skaper vibrasjoner som er bra for oss, sier Morten.
Han forteller at bollenes vibrasjoner samstemmer med naturen og de andre planetene vårt solsystem.
Morten har nemlig vært på en flere måneder lang turné ute i verdensrommet, og fikk stemt bollene sine av en lokal musiker på Mos Eisly Cantina.

Birgitte vil vite hva Morten konkret kan heale med lydbollene sine.
Spennende. Konkret er ikke et ord som brukes ofte på Den andre siden.

– Jeg bruker det spesifikt til å balansere hele nervesystemet, svarer Morten.
Intet mindre.
Men vent nå litt – sa ikke nettopp Gro-Helen at det er hennes lyd som balanserer kroppen? Jeg krysser fingrene for en saftig catfight, men ingenting skjer. Åpenbart kan hvem som helst si at de er i stand til å balansere kropp og nervesystem – i hvert fall de som har “healer” som en del arbeidsbeskrivelsen sin.

– Er du healer? Så bra, for jeg har litt ubalanse i nervesystemet mitt…
– Vent litt, så skal jeg slå på bollen min.
Gong!
– Sånn, nå er det i balanse igjen. Det blir 17 000 kroner, takk.

Morten forteller at mange mennesker sitter fast oppe i hodet sitt, men at bollene hans lager lyder som bringer dem inn i kroppen igjen.
Det verste alternative behandlere vet er mennesker som bruker hodet.
– Sånn at de får kontakt med sitt indre vesen, sier Morten.
Morten burde se Alien. Å komme i kontakt med sitt indre vesen er ikke nødvendigvis noe å ønske seg.

– Mener du folk som sliter psykisk? spør Birgitte.
– Ja, det også, sier Morten.
Men så trekker han seg. Han er jo tross alt healer.
– Jeg vil ikke bruke spesifikke kategorier.
Bortsett fra når han spesifikt balanserer hele nervesystemet.
– Er det folk som har muskelplager og spenninger? spør Birgitte.
Jøss. Har noen puttet et par piller med fornuft i teen hennes før sending?
– Jeg hjelper alle mennesker, sier Morten.
Gong!

Av og til zapper jeg innom God TV, som ligger mellom Zone Reality og Al Jazeera på Get-boksen min. På God TV har de maratonsendinger fra karismatiske menigheter, hvor syke og invalide mennesker faller om i gråtende ekstase når pastoren kaller dem opp på scenen og driver selveste Satan ut av dem.

Jeg trodde en liten stund at jeg hadde vært borti fjernkontrollen og havnet på God TV, for en ung kvinne ved navn Hanne blir kalt opp i den hvite sofaen på Den andre siden.
Hanne har en betennelse i venstre skulder, og nå skal Morten drive betennelsen ut med bollen sin.
– Smerte og sykdom er Guds straffedom! Bare ved å gi deg hen til Vårherre kan du bli frisk! La oss be for Hanne, denne stakkars synder! roper Morten.
Hanne begynner å gråte, og kvinnene i panelet kaster seg rasende over ham.
– Din spekulative fanatiker! roper Gro-Helen og forsøker å rive av ham hestehalen.
– Evig fortapelse venter den som ikke tror! hyler Morten og slår etter den gråtende Hanne med bollen sin.
– Din ansvarsløse tulling! roper Marianne og biter ham i benet.
– Gud er god! skriker Morten og klorer vilt rundt seg.
Mira tar løpefart og stanger Morten rett ned.
– Guds hevn! Guds hevn! hveser Morten idet Mira tar kvelertak på ham.
– Få ham ut! roper Birgitte, og en liten hær av redaksjonsassistenter styrter til og bærer den tungetalende lydhealeren ut.
– Vi beklager denne hendelsen, sier Birgitte andpustent og retter på håret. – Vi tar fullstendig avstand fra slike fanatikere. Etter pausen skal Gro-Helen snakke med Hannes døde bestemor. Følg med!

Mira fikk plutselig rikstelefon fra Amerika. Foto: TVN

Tilbake til virkeligheten.
Morten sier at Hannes betennelse skyldes en emosjonell blokkering.
– Ofte prøver vi å bearbeide smerten, men du skal akseptere at den er der. Du kan heale deg selv.
Selvfølgelig må hun heale seg selv – det er jo ikke sånn at Morten kan det.
Hanne begynner å gråte. På ordentlig. Og fordi Morten har en messingbolle og ikke en bibel, er det ingen som stopper ham.
– Jeg ser energien gå fra hjertet ditt og opp til skulderen, sier Morten, som dessverre ikke kan se den rosa elefanten som står rett bak ham.
–  Du er nok ikke helt snill med deg selv, legger Morten til.
De åndelige kvakksalvernes årsaksmantra er alltid varianter av at vi er for strenge mot oss selv.

Morten begynner å dra fingeren langs bollens kant.
– La lyden få komme inn, smerten trenger du ikke lenger, maner Morten.
Lyden av en tibetansk messebolle er helt lik pipelyden som en gang i tiden fulgte fjernsynets prøvebilder. Med den i hodet glemmer man lett kroppslige plager.
– Smerten vil nå bli fylt med kjærlighet, la smerten få lov til å komme hjem til hjertet ditt, forkynner Morten.
– Allahu-akbar! roper Gro-Helen.
– Mazeltov! hoier Marianne.
– Rock on, sier Mira.

Plutselig er Morten ferdig.
– Hvordan føles det? spør han.
Hanne ser usikkert på ham. Ingen andre sier noe, det er helt stille i studio. Hele programmets troverdighet hviler nå på Hannes vonde skulder.
– Det kjennes bedre…? sier Hanne nervøst.
Alle klapper begeistret. Det virket! Pris Morten og hans magiske bolle! Hanne har blitt frisk!
Gong!

Publikum falt i ekstase da Morten healet Hanne med bollen sin.

Morten har ikke hørt sin egen stemme på flere sekunder, og liker alldeles ikke at Birgitte eller noen av de andre har rettet oppmerksomheten mot Hanne.
– Når vi bruker lyd settes det i gang en prosess, jeg kaller det en indre flamme hvert menneske har, noen ganger klarer man ikke å verdsette seg selv og da mister man kontakt med den indre flammen, messer Morten.
Indre flamme nå, altså.
– Jeg kaller det en indre separasjon fra seg selv, sier Morten.
Nå bare finner han på fordi han liker tanken på å se seg selv snakke på tv etterpå.
– Det jeg ønsker med disse bollene er at alle skal våge å være seg selv, sier Morten.
Morten høres ut som realitydeltager. Snart sier han vel at vi bare skal spille spillet, også.
Så erklærer Morten at enten vil Hannes smerter forsvinne helt, eller så vil de forverres.
Panelet ser henført på ham. Dette må være den klokeste mannen de noensinne har hatt besøk av.
Gong!

Birgitte vil vite om Morten får aksept når han bruker lyd i terapeutisk sammenheng.
– Absolutt, men det finnes jo de som bare vil kurere mennesker på sin måte, sier Morten foraktelig, og panelet nikker alvorlig. Ingen av dem ville finne på å kurere mennesker på sin måte.

Birgitte får plutselig beskjed fra produsenten om at det også sitter en musikkprofessor ved navn Even Ruud i sofaen og at det vil være fint om hun spør ham om noe.
– Når vi ser på krim på tv, liksom, begynner Birgitte med rosa stemme. – Så er det alltid disse smartingene, liksom, som spiller klassisk musikk, ikke sant, og er det sånn at vi blir smartere av å høre på klassisk musikk?
Hvis Birgitte hører på klassisk musikk må svaret være nei.
– Nei, Mozart-effekten er en myte, sier Even Ruud.
Panelet klapper entusiastisk. For hos dem betyr myter at noe finnes.

– Men hvorfor er det sånn at eldre mennesker er så glad i sånn innmari kjedelig musikk’a? spør Gro-Helen (48).
– De er vokst opp med en annen type musikk enn det vi er, sier Even (56).
Det har han jo forsåvidt rett i. Da mine foreldre var unge på 60-tallet hørte de på The Beatles, James Brown, Bob Dylan, The Rolling Stones og andre døllinger.
– Men det er mange gamle mennesker som nå liker blues og sånn, sier Even, musikkprofessor.
– På film er det mange psycho killers som hører på klassisk musikk, sier Mira.
Jeg har en samling med klassisk musikk som er ganske stor. Jeg har den på et rom sammen med slakteknivene mine og en rekke suvenirer fra Abu Ghraib som jeg har kjøpt på e-bay.
Psycho killer, qu’est-ce que c’est, run-run-away!

Mozart: Musiker, myte og seriemordernes favoritt.

Morten vil gjerne dele sine refleksjoner rundt gamle mennesker og musikk. Jeg er nå overbevist om at Morten drives av sin egen stemme. Hvis han slutter å snakke vil han rett og slett slutte å virke.
– Dette med generasjoner, det handler om hvilken rytme de forskjellige generasjonene har, og om dette kan bevises aner jeg ikke, putrer Morten.
– Da bør du ikke si noe, sier Marianne.
– I dette programmet er vi veldig forsiktig med løse påstander, sier Gro-Helen.
– Vi forholder oss til ligningen PA = S², sier Birgitte.
– Oj, sier Morten. – Mener du personlig anekdote = dobbelt så sant? Det er avanserte greier!
– Ja, hvis ikke kan folk komme hit og si hva som helst, sier Mira.
– Har du en personlig anekdote? spør Birgitte.
Morten tenker seg om.
– Ok, jada. Jeg ser at eldre mennesker har en annen rytme enn vi unge, sier Morten (41).  – Og da dras vi også mot den rytmen på utsiden, så den indre og ytre rytmen må stemme overens.
Panelet klapper begeistret.
– Det er det beste eksempelet på PA = S² noensinne! roper Birgitte.

Apropos rytmer. En ny gjest setter seg i sofaen – det er Hege Gabrielsen, som underviser i De fem rytmer.
– De fem rytmer er forskjellige bevegelsesmåter, slik at vi kan bevege oss på forskjellige måter, forklarer Hege.
Plutselig begynner hun å svaie frem og tilbake. Hun beveger armene i store, myke åttetall.
– Nå hypnotiserer jeg dere, dere blir søvnige og tror på alt jeg sier, enda det bare er en rekke tilfeldige ord som energi og kropp og bevissthet og müsli —
– Si noe med “indre”, sier Gro-Helen. – Det liker vi så godt.
– Kjenn på din indre makrell, nynner Hege.
– Det er veldig lyrisk og det gir litt balsam på en måte, sier Marianne.
– Ta imot rytmen! roper Hege og tar plutselig voldsomme stavtak i sofaen.
– Jeg har også vært med i Grand Prix! jubler Mira. – Lenge leve livet!
Marianne hiver seg på, og jeg må til min forbløffelse slå fast at passgang faktisk er mulig i sittende stilling.
– Det der reagerer ikke jeg på i det hele tatt, snøfter Gro-Helen og legger armene i kors. Rytme er for tullinger.

Hege øker tempoet med hurtige, stakkato bevegelser.
– Så kommer kaos! skriker hun og kaster armene i været.
– Og da ser man skikkelig dum ut, sier Gro-Helen og himler med øynene.
– Alle har en indre dans! roper Hege.
Birgitte dukker for ikke å få en albue i fjeset.
Hege bråstopper. – Og så – stillhet!
Kvinnene i panelet synker lykkelig sammen i sofaen, bortsett fra Gro-Helen som ser på neglene sine og vipper irritert med foten.
– Må man gjøre dette etter hverandre? spør Birgitte.
Hege nikker.
– Som det ble sagt tidligere så er vi veldig i hodet og opptatt av hva som ligger bak og hva som ligger foran og ta-ra-ta-ra-tei-tei, sier Hege.
Ta-ra-ta-ra-tei-tei er et svært avansert psykologisk begrep, og brukes som regel for å beskrive pasienter på lukket avdeling.
– De som er med på masse workshops,  får tilgang til masse bevegelser i kroppen, sier Hege.
– De finnes så mange kvinner som ikke har tid til workshops, kan man kjøpe disse bevegelsene på nettet? spør Gro-Helen.
– Ja, en pakke på ti bevegelser koster 160 000 kroner, sier Hege.
– Og disse bevegelsene kan jeg sette sammen hjemme? spør Marianne.
– Jepp! smiler Hege og slår ut med armene. – Det eneste du trenger er en umbraconøkkel!

Et voldsomt brak får panel og publikum til å skvette himmelhøyt. Inn fra høyre løper en naken mann med en messingbolle på hodet. Det er Morten, som har slitt seg.
– Men bollen min får du aldri! skriker han til redaksjonsassistenten som løper etter ham.
En annen redaksjonsassistent stuper inn fra venstre og takler Morten i knehøyde, og Morten går overende så det synger i messingbollen.
– Jeg er Oneness! hyler han og sparker vilt rundt seg i det fem redaksjonsassistenter hiver seg over ham. Etter et kort basketak klarer de å overmanne ham og sleper ham ut igjen.
– Husk å bestille Mortens cd på nettet, sier Birgitte. – Vi sees neste uke!

Innlegget er basert på sendingen 14.04.11

Hjelp, vi er russ: Ikke helt full klaff for klikken

Skuespillerne hylte av skrekk da de så anmeldelsene av filmen. Foto: Tappeluft

Hjelp, vi er russ (Kenneth O. Hjellum, 2011)
Med Erlend Fougner, Bjørnar N. Øksenvåg, Even Vesterhus, Kristoffer Gustavsen, Kristoffer Joner, Are Kalvø, m.fl.

***

Det er en scene i Hjelp, vi er russ! som gjorde at jeg ble bittelite grann forelsket i den: bussen til vår lille russegjeng bryter sammen midt i skogen, men gjengen kommer over en loslitt plass med rustne biler, falleferdige uthus og alt det andre man vanligvis snubler over i horrorfilm. De følger skumle lyder inn i en garasje, og plutselig hopper det frem en skikkelse med hockeymaske og tungt verktøy i hånden.
Det ville ha vært praktfullt om ikke en av russegjengen allerede hadde sagt at mannen som bor på dette stedet sikkert heter Leatherface.
Og dette er Hjelp, vi er russ! i et nøtteskall.
Den er proppfull av høyt elskede filmreferanser, men den klarer ikke å la oss finne ut av dem på egenhånd. Å se den er som å se film sammen med hundre filmgeeks som ikke kan holde kjeft.

På den annen side elsker jeg filmgeeks, siden jeg er en selv. Det er vanskelig å ti stille når hodet er i fullt av filminformasjon, enda jeg godt vet hvor lite sjarmerende det er når man får Rain Man-anfall og bare spyr ut bisarr trivia på inn- og utpust.
De fleste norske regissører oppfører seg som om publikum aldri har sett film før, enda publikum antagelig har sett flere filmer enn regissøren.
Heldigvis har Kenneth Hjellum (manus og regi), Stig Frode Henriksen (manus) og produsent Kjetil Omberg (sistnevnte er Norges svar på Jerry Bruckheimer, alltid en finger med i publikumsuksessene) sett hver eneste high school-springbreak-national lampoon-animal house-film som noensinne er laget og bestemt seg for å oversette dem til norsk.
Jeg jubler over at de har prøvd, men jeg irriterer meg over at de ikke har gjort det med samme disiplin som sine amerikanske forbilder (eller tidligere filmer som Død snø og Rovdyr), for alle elementene er til stede for en saftig runde med lampooning.

Men det er lett å se hvorfor det har gått galt – det er regelrett grådighet. Her er ingen darlings drept – i stedet for å gi godbitene bedre plass, har man heller trykket dem sammen for å få plass til biter som er middelmådige, dårlige eller fullstendig unødvendige, som Kristoffer Joners terrorisering av to mopedister – en sekvens som er et eksempel på alle tre.

Likevel – Hjelp, vi er russ! er et friskt tullepust i en begredelig norsk filmvår. Alle har hatt det gøy, både foran og bak kamera, men jeg skulle ønske at skuespillerne hadde bedre timing og replikkene bedre rytme og form – ting blir ikke morsommere av å bli sagt på norsk-engelsk, bortsatt fra av Jan Thomas™.
Det er selvfølgelig artig å se Kristoffer Joner og Are Kalvø, men personlig ble jeg mildt sjarmert av Kristoffer Gustavsen – han har omfavnet den vulgære og ensporede Kjell Arne med en buldrende entusiasme som faktisk gjør ham litt søt, selv med russenavnet Pikken.

Det er på langt nær full klaff for klikken, men Hjelp, vi er russ!-gutta skal berømmes for forsøket – Norge trenger desperat flere filmgeeks som dem.

Top Model, del 10: Ikke noe å se her, folkens

Charlotte hadde ikke lyst til å spise Miss Storms havregrøt.

The only thing that separates us from animals, is our ability to accessorize.
– Pete Burns 

Jeg har helt glemt å tenke på premiene Norway’s Next Top Model får.
Hun skal inn i stallen til Premiere Model Management i London, så i fremtiden må Kate Hudson, Elizabeth Hurley og Saffron Burrows finne seg i konkurrere med Maiken, Charlotte, Claudia eller Alexandra.
Maiken, Charlotte, Claudia eller Alexandra blir Artdecos ansikt. Artdeco er et internasjonalt sminkemerke som blir likt av 4509 mennesker på Facebook.
Maiken, Charlotte, Claudia eller Alexandra blir forsidepike på et nummer av Woman.
Og Maiken, Charlotte, Claudia eller Alexandra får en printkampanje for Dumkopf til en verdi av 200 000 kroner.
Og det er her jeg lurer litt: Får vinneren 200 000 kroner for å gjøre kampanjen? Eller koster det 200 000 kroner å produsere den?
Her ville jeg insistert å lese det som står med liten skrift på Top Model-diplomet.

– Lange, slitsomme dager tærer på humøret, sier Mona.
Ja, de gjør det. Men jeg holder ut, for jeg vet at det bare er et par episoder igjen.
– Modellene savner sine kjære, sier Mona melodramatisk.
Å, spør meg, spør meg! Jeg vet det! Modellene skal få møte familie og venner i løpet av programmet!
Ingen kan pirre seere som Top Model-redaksjonen.

Modellene sover, for det har vært en lang og slitsom innledning på programmet. Men hvem er det som kommer på besøk?
Jo, det er Miss Storm, og med seg har han havregrøt, blåbær og tran, for modeller må spise sunt. I hvert fall i dag.
Men modellene er grinete og vil ikke mates. Ikke en gang Miss Storms forsøk på å leke tut-tut-tog får dem til å åpne munnen.
– Vil-ikke-vil-ikke-vil-ikke! hyler Charlotte og rister vilt på hodet for å unngå Storms skje.
Alexandra forsøker å vri seg ut av barnestolen, Claudia skriker seg blå i ansiktet og Maiken spytter havregrøten på gulvet og klorer Miss Storm i ansiktet.

Plutselig er de på Bygdøy.
– Trening er viktig og høye hæler, sier Miss Storm, som ikke lenger bryr seg om å lage hele setninger.
Iført en hettegenser med skulderputer og rysjer leder han modellene an i noe jeg nesten ble litt sentimental av, for jeg har ikke sett lignende siden NRK-Valborg trimmet de eldre på 70-tallet.
Men så streiker Mac’en min, bildene hakker og hopper i avsindig tempo, jeg trykker escape hundre ganger uten at det hjelper, det blir bare verre og verre og — nei, vent litt, det er Top Model-redaksjonens forsøk på å gjøre trimsekvensen heftig…!
Dette programmet redigeres av demente barn.

Miss Storm viste stolt frem musklene sine for å inspirere modellene til å trene.

Plutselig står Miss Storm i et rom fullt av klesstativ.
– Modellene kler seg barnslig og useriøst, sier Miss Storm. – I dag skal de lære seg stil slik at de kan gå på go-sees og casting.
Jeg kjenner brått bitterhet over at modellene ikke har vært på go-sees i Oslo.
Stil er det dummeste Maiken noensinne har hørt om.
– Jeg har min stil, den er meg, snøfter hun til kamera. – Men jeg får vel lære meg å være representabel, da.
Eller hun kunne lære seg norsk, men da ville jo ikke noen andre i programmet forstå hva hun sier.

Miss Storm tar for seg modellenes personlige stil.
Han liker Claudia fordi hun har på seg en skjorte som fremhever kroppen hennes på en casual måte. Claudia forteller åndeløst til kamera at hun leser masse fashionblader og fashionblogger og at det har lønnet seg.
Maiken, derimot, har ikke tenkt å la seg påvirke av noe så tullete som fashion, der hun står i rosa kosebukser og blå-rosa-rutete skjorte.
– Jeg gir litt biip for jeg er skikkelig fargerik og laidback i klesstilen, sier Maiken halv-aggressivt, klar til å kline Miss Storm rett ned om han våger å påstå noe annet. Miss Storm henvender seg klokelig til kamera i stedet.
– Når du jobber som modell er det litt greit at du har litt passion for faget, sier han liksom-irritert.
Hallo. Vi vet det, Miss Storm. Si det til de fire ungene som står og tygger tyggegummi og furter i bakgrunnen i stedet.

Miss Storm tar frem en blazer.
– Blazer er casual, forklarer han.
Miss Storm tar frem en kjole.
– Kjole er casual, sier han.
Det er viktig å være casual, for klærne skal ikke ta oppmerksomhet vekk fra modellenes kropp. Som vi jo vet er det ikke en modells jobb å vise klær eller andre produkter.
– Nå skal dere vise meg hva dere har lært, sier Miss Storm og ber dem finne et casual antrekk blant klesstativene bak ham.
Etter et par minutter står det fire middelaldrende kvinner i grått, svart og jordfarger foran ham.
– Du er casual, det er bra, sier Miss Storm til Alexandra.
Maiken har funnet frem et par cityshorts, et plagg jeg ikke kan huske å ha sett på 20 år.
– Der fikk du waistline, nikker Miss Storm fornøyd.
Til kamera sier han at man må ha passion for fashion for å gå inn i modellyrket. Enten har han glemt at han allerede har sagt det, eller så har Top Model-redaksjonen sovet og brukt det samme klippet to ganger.
– Claudia, du kan være mer outrageous, sier Miss Storm.
– Dere må ikke la klærne overpower dere, legger han til.
Jeg beundrer Top Model-redaksjonen for at den lar Miss Storm bruke faguttrykk, selv om det kan lett få seerne til å falle av, men det gir serien tyngde og seriøsitet.

Maiken skjønner fremdeles hvorfor mote er så viktig – hun skal jo bare jobbe som modell. Hennes stil er hennes personlighet, og folk skal skjønne at hun er Maiken først, modell etterpå.
– Det er et etisk dilemma, sier Miss Storm.
Ja, hva skal en modell gjøre når hun blir bedt om å gå en visning for Armani? Skal hun kritikkløst ta på seg Armanis klær, eller skal hun følge sin egen moral og si at hun gjerne går en visning for Armani, men bare hvis hun får bruke sine egne klær?

– Jeg synes det kommer til å bli vanskelig å måtte forandre klesstil hele tiden, sier Maiken.
– Jaja, men dette er Top Model, sier Miss Storm. – Det du opplever her har absolutt ingenting med virkeligheten å gjøre.
– Så jeg kan ha på meg det jeg vil når jeg skal jobbe sammen med Liz Hurley og Saffron Burrows? spør Maiken.
– Jada, sier Miss Storm. – Men nå må vi reklamere litt for Vero Moda, kjeden Liz og Saffron handler hos, i hvert fall i min fantasi.

Modellene får beskjed om at de har 30 minutter på å komme seg opp på Vero Moda på Karl Johan, finne et casual partyantrekk og komme ned igjen til hotellet hvor Miss Storm skal bestemme hvem som funnet det beste antrekket.
Heldigvis kan modellene fly i overlydsfart, så seks minutter senere er de fire middelaldrende kvinnene erstattet med fire minstepensjonister i brun og beige.

– Premien er både liten og stor, sier Miss Storm.
Den lille er at vinneren får beholde tante-antrekket hun har på seg, den store er et gavekort på 10 000 kroner fra Vero Moda.
– Det var veldig vanskelig å avgjøre en vinner, sier Miss Storm.
Så vanskelig, faktisk, at Miss Storm har bestemt seg for å kåre – unnskyld, avgjøre – to vinnere.
– Alexandra og Claudia!
Charlotte stikker en tegnestift i håndflaten for ikke å styrte frem og rive gavekortene ut av hendene på de to amatør-bitch-kjerringene.
– Herregud, det er helt sykt å handle klær for 5000 kroner! roper Alexandra.
Det er bare Top Model-logikk som gjør det mulig å være glad for at et gavekort på 10 000 plutselig blir til 5000.

Miss Storm har hele dagen mast om at modellene skal få gå på et kult sted om kvelden og vise frem de nye antrekkene sine.
Jeg håper det er en nattklubb med fri bar, men det er bare et lite hotell på vestkanten.
Der venter Maikens mamma, bestevenninnene til Alexandra og Charlotte og lillesøsteren til Claudia.
Gjesp.

– Dere som er igjen nå er alle vinnere, sier Maikens mamma.
Ikke med mindre Charlotte reiser til London, Alexandra blir Artdeco-ansikt, Maiken får et Woman-cover og Claudia en Dumkopf-kampanje.
Men det kan jo hende skjer, siden det å vinne 10 000 kroner betyr at man får 5000. “You’re all Norway’s Next Next Next Next Top Model!”, kommer Mona til å rope.

Miss Storm fikk også besøk av bestevenninnen sin. Foto: TV3

Familiebesøket gjør at modellene kommer til å klare seg gjennom de resterende lange og slitsomme dagene.
– Jeg har fått en dose energi strødd over kroppen, sier Maiken.
– Hvis du har en målegrad så har motivasjonen min sprengt hele greia, sier Charlotte.
Norske ordbøker kommer til å se helt annerledes ut om 20 år.

Dagen etter stikker Miss Storm innom hotellrommet for å høre hvordan modellene har det etter gårsdagen lange og slitsomme dag.
– Vi er støle, sier modellene.
– Så bra, da behøver dere aldri trene mer , sier Miss Storm.
– Vi er sultne, sier modellene.
– Så bra, da behøver dere aldri slanke dere mer, sier Miss Storm.
Alle modellene jubler. En dag med trim og havregrøt – se opp, Liz Hurley!
– Da skal vi gjøre oss klare til en beautyshoot på Lillehammer, sier Miss Storm.

Plutselig er de i skogen på Lillehammer.
Marcel og Mona har allværsjakker og gummistøvler. Ved siden av dem står det en liten hobbit som sier han heter Christian og er fra Artdeco.
– Vee iz going to doo zomzing veeery special viz vinning girl, hviner Christian, med så slappe håndledd at det er et under at han kan bruke hendene som griperedskap i det hele tatt.
Modellene ser forvirret bort på Mona, men Mona aner heller ikke hva Christian sier.
–  In ze summer campaign you vill be on chopping carts, vindovs, all viz you! jubler Christian.
Fremdeles ingen reaksjon fra Mona, Marcel og modellene.
Christian vifter usikkert med håndleddene. Hvorfor er det ingen som smiler og klapper? Dette er jo en fantastisk premie! Han tenker seg litt om, så slår han ut med armene og roper:
– It vill be extreme color viz color explosion, so ve are going to show a lot of colors!
– Ååååå, utbryter Mona, Marcel og modellene.
Hvorfor sa han ikke det med en gang? “Ekstreme farger med fargeeksplosjon så vi kommer til å vise mange farger”! Det er Top Model-språk uten akksent!

– Dere hører sikkert susingen i bakgrunnen, sier Mona. – Så da skjønner dere hva vi skal.
Modellene ser på hverandre. Kommer ikke susingen fra hodene deres, likevel?
Nei, den kommer fra en foss, og modellene skal henge i et tau fra klippen ved siden av fossen, iført en kjole fra Leila Hafzi.
Leila er med fordi hun ikke så at Mona hadde klusset over “Norway’s Next Top Model” og skrevet “The World’s Next Super Model In Gowns By Leila Hazi In Every Episode Super Show” på Top Model-kontrakten.

Fossen og klippekanten kalles bare foss og klippekant blant mennesker som er under 40 centimeter høye, og ble brukt under innspillingen av flere Caprino-filmer.
– Nå må jentene levere 100 prosent, det er nå det gjelder, gjesper Marcel.
Top Model-redaksjonen jobber febrilsk for fotoshooten skal fremstå som farlig, men det er bare pappmaché og en hageslange.

Plutselig er det jurymøte.
– Four beautiful girls stand before me, but only one can become Norway’s Next Top Model, sier Mona-Tyra.
– You know our judges: Nigel Barker Marcel Leliënhof, noted fashion photographer; Heidi, the world’s only fashion editor who’s also a zombie; and Christian, the man with the amazing rubber wrists!

Bildene fra Caprino-studioet dukker opp på skjermen.
Maiken får ros for å ha klart å vise frem neglelakken.
– Det vitner om tilstedeværelsje, sier Heidi.
– You think of everything, sier Mona-Tyra.
Maiken smiler og neier for sikkerhets skyld.

Alexandra får som vanlig beskjed om at kroppen hennes ikke henger sammen med resten av kroppen. Burde de ikke sende henne på Volvat og få en plastikkirurg til å se nærmere på det?
– Det var en del overkropp som fungerte bra, sier Marcel.
– Your body iz perfect, but not zo much, sier Christian.

Charlotte får bare ros.
– Your eyes stick out great, sier Heidi på engelsk for at Christian ikke skal føle seg utenfor.

OPPDATERT: Zombie-redaktør Heidi har sjenerøst påpekt at det ikke var hun som sa dette. Jeg har sjekket notatene mine og hun har helt rett, selvfølgelig – det var Christian som begeistret påpekte at Charlottes øyne stikker så nydelig ut. Jeg må prøve å få tak i noe speed som gjør at jeg klarer å holde meg våken hele programmet.

– Your eyes are very open, sier Mona-Tyra.
– Er det nødvendig å vente lenger med å kåre meg til Norway’s Next Top Model? spør Charlotte.

Claudia får beskjed om at hun slet.
– Men kjolen er kjempefin ut til albuen, sier Marcel om den ermeløse kjolen.
– You had a hard time showing the nail polish, sier Mona.
Hvis de ville ha en neglelakkreklame burde de kanskje ikke tatt bilder i helfigur.

Etter en slurvete og fullstendig uinteressant gjennomgang av bildene kalles modellene inn igjen.
– Four beautiful girls stand before me, but I only have three photos in my hands, sier Mona-Tyra.
– You’ve all come a long way, and the judges have struggled with their choices, forsetter Mona-Tyra. – This is of course is complete nonsense, since we couldn’t be bothered to even make our own deliberations entertaining to the few viewers we have left. I really don’t care who has best picture, but after finding a poisonous snake in my bed last night I’ll call Charlotte’s name.
– Se hvor glad og overrasket jeg kan spille, sier Charlotte.
– You’ve had a lot of challenges, and there have been many challenges, sier Mona-Tyra.
– Nå spiller jeg rørt og ydmyk, sier Charlotte.

– The next name I’m going to call is Maiken, sier Mona-Tyra.
Maiken går bort til jurybordet og kikker forventningsfullt opp på Mona-Tyra.
Mona-Tyra ser på henne, og åpner og lukker munnen flere ganger. Til slutt gir hun opp og leverer fra seg bildet.

Claudia og Alexandra går hånd i hånd over catwalken.
– Two beautiful girls stand before me, sier Mona-Tyra. – But I only have one photo in my hand. This photo represents the girl who will still be in the running towards becoming Norway’s Next Top Model. The girl that I do not call, must immediately return to the house, pack her belongings and go home.

– Claudia, the judges feel you’re not taking this seriously, sier Mona-Tyra og blunker for å holde øynene åpne.
– Hva? Men jeg leser jo fashionblader og fashionblogger og Miss Storm sier at jeg har en natural sense for fashion, og jeg har vunnet flere challenges enn de andre! roper Claudia.
– Well, tough shit, sier Mona-Tyra. – This is not a competition anymore, it’s a raffle, and today your name was on the ticket. Get over it.
I bakgrunnen fniser Charlotte.
– Alexandra, the judges love your body, but your body doesn’t match your body, sier Mona-Tyra.
– Jeg skjønner fremdeles ikke hva det betyr, sier Alexandra.
– It doesn’t mean anything, sier Mona-Tyra. – I just like the sound of it.
Så hvem blir? Modellen som leser fashionblogger eller modellen som —
– Claudia.
Kjempefint. Nå rekker jeg ikke engang å skrive ferdig setningene mine før modellene kastes ut.
– Alexandra, I’m supposed to say something nice, so bla-bla-bla, now get the fuck our of here so that I can pretend to look sad to see you go.

– Dette er ikke det siste dere ser av meg, hulker Alexandra til kamera.
Yeah, right.

Neste uke får Maiken en lapp som gjør henne kvalm og — vel, det ser ut til å være det.

Sucker Punch: En vidunderlig visuell orkan

De nye yogaøvelsene på Pilates Room var svært populære. Foto: SF

Sucker Punch (Zack Snyder, 2011)
Med Emily Browning, Abbie Cornish, Jena Malone, Vanessa Hudgens, Jamie Chung
Premiere 15.04.11

*****

Blondie, Rocket, Sweet Pea og Amber tvangsjobber på bordell. De er bare tenåringer, men har forlengst gitt opp å komme seg vekk fra stedet, helt til Baby Doll dukker opp. Hun har ikke tenkt å la seg bli solgt til ekle kunder, og overtaler jentene til å være med på fluktforsøket hennes.
Det er bare det at det ikke er en bordell, det er et asyl, og Baby Doll skal ikke selges til en kunde, hun skal lobotomeres.

Å bli sucker punched betyr å bli slått uten varsel, gjerne bakfra eller på nært hold. Vi hører det hele tiden i amerikansk film:
– He sucker punched me!
– I was sucker punched!
Men hva Zack Snyder har ment når han har kalt filmen sin Sucker Punch, det er ikke lett å tolke, med mindre man velger å tolke hele fimen som en sucker punch i seg selv. Jeg følte i hvert fall meg ganske mørbanket da det hele var over, for Zack Snyder lager film som ingen andre.
300 og Watchmen er like mye form som innhold – svimlende og utsøkt visuelle; vakre, dramatiske og storslåtte, men samtidig enkle historier om de som er villige til å ofre seg i det godes kamp mot det onde.

I Sucker Punch blir jentenes fluktforsøk til episke slag – gigantiske samuraier og ildsprutende drager, bølge på bølge av gassmaskekledte nazimonstre og grusomme monsterkrigere; filmen dundrer, tordner, brøler – det er som å bli sugd inn og filleristet av visuell orkan, så kommer det et rolige mellompartier hvor jeg oppdager at jeg ikke har pustet på 20 minutter, men akkurat i det skuldrene har senket seg og pulsen nærmer seg det normale, eksploderer lerretet på nytt i avsindig vakre, praktfulle voldsballetter.

Filmens eneste svakhet er lengden. To timer er for mye, man er utslitt etter en og en halv, og mot slutten kjennes det ut som om Synder rett og slett bare tyner det lille som er igjen av drama.
Men Sucker Punch er likevel en fantastisk opplevelse. Nå tror jeg riktignok ikke at en bordell ville være førstefantasien til en tenåringsjente på et asyl, men parallellen er likevel ikke upassende. Og det er svært tilfredsstillende å se jenter denge slibrige mannfolk uansett hvor de befinner seg.
Jentenes navn – Baby Doll, Blondie, Rocket, Sweet Pea og Amber – og Baby Dolls reise fra japansk kampsport til andre verdenskrig smaker Tarantino, om Tarantino gikk på enorme mengder syre og speed. Men Sucker Punch er pur Zack Snyder, og en film som ikke skal sees noe annet sted enn på kino.

 

 

Den andre siden, del 16: Jeg er kvinne, jeg har mensen!

Som vanlig skjulte familieportrettet grusomme hemmeligheter. Foto: TVN

I’ve seen a spaceship. I was traveling north on the California coast and I saw a ball of light that was traveling alongside my car, and it shot off in a Z pattern.
– John Gray, marsboer

Jeg går vanligvis ikke rundt og tenker på at jeg er homofil – jeg har mer enn nok med å jobbe, se film og tv, lese aviser, handle, vaske klær, henge med venner, passe på kona, facebooke, fylle bensin og være irritert på datalagringsdirektivet.

Men da jeg så torsdagens episode av Den andre siden, tenkte jeg veldig på at jeg var homofil – og hvor glad jeg er for det, for å være heterofil kvinne er sannelig en knallhard, utakknemlig jobb.Birigitte sier at vi – jeg mener, dere – i dag skal komme i kontakt med deres indre gudinne og at dere skal lære å bli bedre sexpartnere for deres menn.
Hva menn skal bidra med forblir et mysterium, selv etter at Birgitte har snakket med mannen som har blitt rik på å flytte kjønnene til hver sin planet. Mer om det etter hvert.

Dette med mann og kvinne er noe Gro-Helen har vært opptatt av lenge.
Gro-Helen forklarer at den venstre halvdelen av kroppen er feminin, for den tar imot, mens den høyre siden er maskulin, og den bare gir. Så det er helt omvendt i kroppen enn i virkeligheten, og det må vi – dere – gjøre noe med.

Programmet Den andre siden er et eneste stort søsterskap, for er det noe som holder kvinner sammen så er det nettopp det at de er kvinner. Så alle kvinner er velkomne, bortsett fra de som er dumme.
– Jeg liker ikke tjatrekvinner, sier Marianne, som umulig kan ha sett programmet hun selv deltar i.
– Kvinner er veldig ekskluderende, nikker Mira.
Alle kvinnene i salen klapper entusiastisk. Tjatrende kvinner er slemme!
– Men vi tjatrer med venninnene våre, sier Gro-Helen.
– Ja, tjatring er veldig viktig, sier Marianne.
Alle kvinnene i salen klapper entusiastisk. Tjatrende kvinner er snille!

– Siden ingen av oss vet hva vi snakker om, skal vi nå høre hva John Gray sier, erklærer Birgitte.
John Gray er medlem av 9/11 Truth, en sammenslutning av konspirasjonsteoretikere som mener at USA selv sto bak terroraksjonene 11. september 2001.
Dessverre er ikke panelet på Den andre siden interessert i den delen av John Grays arbeide. De vil heller snakke med ham om det som har gjort ham vulgært rik, nemlig hans endeløse rekke med selvhjelpsbøker.
I disse bøkene forklarer Gray at den manglende kommunikasjonen mellom kjønnene skyldes at menn er Mars og kvinner fra Venus.
Selv er jeg fra planeten Jorden. Kanskje det er derfor jeg er homo.
Det er solgt nærmere 65 millioner eksemplarer av John Grays Mars og Venus-bøker. Likevel snakker menn og kvinner forskjellig språk, så hvorfor noen fremdeles kjøper bøkene hans er en gåte.

Oksytocinet spruter når John Gray lager tv-show. Foto: PBS

I sin nye bok legger John Gray skylden på hormoner. Eller mangel på hormoner, om jeg skal tolke ham riktig. Ifølge Gray produserer kvinner i dag mindre oksytocin enn før.
– I verden i dag er det enorm ubalanse i hormonene hos menn og kvinner, messer Gray. – For kvinner er det en nedgang av oksytocin, som styrer sexlysten hennes, mens menn må produsere 30 ganger mer testosteron på én dag.
Jeg råleser meg opp på oksytocin, og lærer at “hos kvinner setter hormonet bl.a. i gang fødsel og utdrivelse av melk fra brystene. Hos menn kan det øke antallet sædceller, og hos både barn og voksne motvirker hormonet stress”. Det bedrer visstnok fordøyelsen, også.

Av og til kan det være vanskelig å engasjere seg når noe diskuteres i generelle termer – hvordan er kvinner, hvordan er menn – så la meg erstatte mann/menn og kvinne/kvinner med ord som gjør det lettere for både deg og meg å forstå alvoret i denne påstanden om globalt synkende hormonnivåer:
– I verden i dag er det enorm ubalanse i hormonene hos Jens Stoltenberg og Erna Solberg. For Erna er det en nedgang av oksytocin, som styrer sexlysten hennes, mens Jens må produsere 30 ganger mer testosteron på én dag.
Skjønner du nå hvor akutt dette problemet er?

– Mange menn vil si at det er vanskelig å vinne en diskusjon med en hormonell kvinne, hva er din løsning? spør Birgitte, mer enn villig til å redusere seg selv til en ukontrollert biologisk masse uten fornuft og tanker.
– Det er vanskelig å vinne en diskusjon når kvinner har sterke følelsesmessige reaksjoner, svarer John Gray, anerkjent feminist.
– Hun har sterke reaksjoner når hun ikke produserer nok oksytocin. Når hun lager oksytocin blir hun fredelig og medgjørlig. Det menn må forstå er at når han krangler med en kvinne går oksytocin-nivået hennes ned. Du kan aldri vinne en krangel med en kvinne, men du kan få henne over på din side ved å gi henne kjærlighet og støtte. Da vil hun lytte og forstå hva mannen sier.

Eller med vår lille språkøvelse:
– Det er vanskelig å vinne en diskusjon når Erna Solberg har sterke følelsesmessige reaksjoner. Erna har sterke reaksjoner når hun ikke produserer nok oksytocin. Når hun lager oksytocin er hun fredelig og medgjørlig. Det Jens Stoltenberg må forstå er at når han krangler med Erna Solberg går oksytocin-nivået hennes ned. Jens kan aldri vinne en krangel med Erna, men han kan få henne over på sin side ved å gi henne kjærlighet og støtte. Da vil hun lytte og forstå hva Jens sier.

Panelet er enige om at dette var fantastisk gode råd og at de alle må kjøpe John Grays nye bok.

Men nå gjøres det plass til storbesøk i den hvite sofaen. Selveste Charlotte Norell har ankommet!
Du vet kanskje ikke hvem Charlotte Norell er? Charlotte er sertifisert Inner Management Coach. Men hun har kommet til Den andre siden for å lære oss – unnskyld, dere – noe helt unikt.
– I løpet av de siste ti årene har hun lært flere hundre kvinner å komme i kontakt med sin indre gudinne, sier Birgitte.
Dette får en mann i publikum til å rope “yeah!” og plystre som om studioet plutselig var blitt til en go-go-bar.

Charlotte måtte konsentrere seg for ikke å komme i kontakt med sin indre gudinne. Foto: TVN

Charlotte er glad for at John Gray har forsket på det hun har følt intuitivt, og tar i bruk Den andre sidens matematiske formel (PA = S²) for å bevise hvordan oksytocin virker. En gang holdt hun nemlig på å krangle med mannen sin.
– Jeg begynte å KLAGE som vi kvinner gjør, du vet sånn KLAAAGE, complaining, ikke sant, sier hun og himler litt med øynene over hvor tåpelig og irrasjonelle kvinner er, og både panelet og publikum ler, for det synes de, også.
– Men så hørte jeg en stemme si på engelsk: “Don’t let me win this, don’t let me win this!”, og da tok mannen min rundt meg og oksytocin-nivået økte og jeg ble rolig.
Mens publikum klapper, sender verdens forskere hverandre hektiske e-poster om den mirakuløse hendelsen mellom Charlotte og hennes mann.

– Det lærte meg noe, fortsetter Charlotte åndeløst. – Siden da — det var bare noe som klikket — altså, vi kvinner når vi har lite oksytocin og alt og klage og complaining og ne-ne-neh.

Charlotte Norell gir absolutt ingen mening. Selv ikke i Den andre siden-sammenheng, hvor det finnes en form for pervers logikk i troen på alt fra Atlantis til at døde mennesker kan snakke.

– Når mine søstre, som jeg kaller dem, kommer til meg sier de “men han gjør, han er, ne-ne-neh”, sier Charlotte, som ennå ikke har hatt noe hyggelig å si om sine søstre.
– Ikke at vi ikke må vekke menn og si “wake up”, for det er en gave vi kvinner har, som kan kjenne på slike emotions, men jeg tror det har noe med hormonene å gjøre.
Hva i alle dager er det hun prater om? Henvender virkelig noen seg til henne for å få veiledning?

– Hvis du har lavt oksytocinnivå, kom og få en behandling, sier Marianne, alltid klar for å tjene noen kroner, før hun plutselig ser drømmende ut i luften.
– Er det noe jeg kommer til å savne på den andre siden, så er det berøring, sukker hun. Og Marianne mener den andre siden, ikke Den andre siden.

– Ja, men vi er ikke her for å snakke om deg, vi er her for å snakke om meg og det tullete kurset jeg har som heter “Kom i kontakt med din indre gudinne”, bjeffer Charlotte irritert. – Og nå skal jeg snakke usammenhengende ganske lenge, til jeg selv mister tråden og Birgitte må avbryte meg.

– Hva er en indre gudinne? spør Birgitte.
Charlotte nikker og ser på Marianne. – Du var inne på det, Gro-Helen, når det gjelder en indre mann og en indre kvinne.
Jeg antar det er vanskelig å skille paneldeltagerne fra hverandre når alle er lysvesener uten form.

– For meg er den indre gudinnen det som kommer når vi stråler, og det kaller jeg den indre gudinnen, forklarer Charlotte.
Publikum ser imponert på henne. Men hun har en viktig tilleggsopplysning.
– Når en kvinne er i kontakt med sin indre gudinne ser det anderledes ut enn når en mann er i kontakt med sin indre gud.
– Det er så bra det du sier der, det er akkurat sånn er det, sier Marianne.

Birgitte vil vite hvilke problemer kvinner som kommer til Charlotte har. Charlotte forteller at noen kommer fordi har vært syke, og noen kommer fordi de er på grensen til utbrenthet.
– Det er jo en populær diagnose nå for tiden! ler Charlotte.
I Charlottes verden er utbrenthet the new black.
– I kvinneforumet passer vi på å skape et forum for kvinner, vi har mye beføling berøring, vi danser, vi deler med ord, vi skaper et forum for denne gudinnen, fortsetter Charlotte.
Jeg håper Charlotte egentlig er en dragqueen, og at det hele er en genial bløff som skal avsløre at man på Den andre siden godtar hva som helst bare man har en bisarr tittel og et helt skrullete weekendkurs.

Men hun er nok ikke det. Derimot skal hun demonstrere hvordan vi – dere, mener jeg – kan komme i kontakt med den indre gudinnen gjennom en enkel øvelse.
Gro-Helen har meldt seg frivillig som forsøkskanin.
Charlotte ber henne ta av seg skoene, for det er viktig å kjenne jorden.
Eller studiogulvet, men er det så nøye.
– Gudinnen bor i kroppen, så vi skal inn i kroppen, ikke i hodet, sier Charlotte.

Jeg slutter aldri å bli fascinert av at den alternative tenkningen forestiller seg kroppen som noe adskilt fra en selv, en ting med et helt eget liv, som vi bare av og til har kontroll over. Ironisk nok er det ingen som bor mer i hodet, eller er mer selvopptatte, enn mennesker som tilbyr alternative behandlinger.

Charlotte åler seg rundt Gro-Helen som rundt en strippestang, som en av mine lesere så vittig formulerte det.
– Nå tar jeg på henne, men litt ute i auraen, sier Charlotte.
Plutselig hviner hun. – HIIH!
– Jeg puster selv når jeg holder på, det er viktig, forklarer hun. – HIIH!
Det å puste regnes som ganske sentralt uansett hvilken aktivitet man bedriver, men hos Charlotte virker det som om oksygentilførselen til hjernen blir mindre og mindre.
Hun slanger seg rundt Gro-Helen og lar hendene gli opp og ned over kroppen hennes. Hadde Charlotte vært en mann ville Gro-Helen ha kalt ham en gris og klint ham rett ned for lenge siden.
– HIIH! stønner Charlotte. – Jeg beføler berører bena, gudinnen blir befølt berørt, for gudinnen er — på engelsk har vi et ord som heter worship, devotion, HIIH, og jeg er her sammen med denne kvinnen og føler henne selv om jeg snakker med dere, HIIH, her er en gudinne, men jeg er også en gudinne, I’m serving her right now, HIIH!

Jeg vet at de på Den andre siden er imot vaksiner og medisiner, men akkurat nå burde noen gi Charlotte en valium eller to.
Charlotte sier at hun kan holde på mye lenger, gjerne liggende, for beføling berøring er en viktig del av gudinnearbeidet.
– Yeah! Woohoo! roper den mannlige publikummeren igjen. Liggende gudinnearbeid! Dette må være Oslos beste go-go-bar!
Han begynner å kaste hundrelapper mot scenen når Birgitte spør hva kvinner kan gjøre for å jobbe med sin seksualitet.

Det er ingen i verden som er dårligere til å snakke om kvinnelig seksualitet enn kvinner som holder kurs i hvordan kvinner kan jobbe med sin seksualitet.
Charlottes er et levende bevis på det.
– Vi har jo chakraer, og kvinnen er negativ i sin første chakra, sier hun og veiver hendene i retning skrittet. – Ja, du vet, innover. Hi-hi!
Panelet kniser.
– Mens mannen, ja, han er positiv — øh, ja — utover! Hi-hi!
Himmel og hav. Kan du ikke si innovertiss og utovertiss? Eventuelt vagina og penis?
Charlotte tar seg på puppene. – Mens her er vi positive, ikke sant? Hi-hi! Utover!
Det er nummeret før hun sier wink-wink, nudge-nudge, know what I mean, eh?

Charlotte vil gjerne dele en siste øvelse med panelet, en øvelse som skal øke sexlyst og velvære – brystvortemassasje.
Ikke glem at panelet består av kvinner som er svært, svært åpne, som uredd snakker om private følelser og opplevelser. Ingenting er hemmelig, alt er naturlig.
Bortsett fra det å ta på sine egne pupper.
Den eneste som prøver er Mira, men hun gjør det med et lett hysterisk latter, som om noen hadde bedt henne magedanse naken på et utdrikningslag. Til slutt legger hun hendene blygt øverst på brystet.
Resten av panelet sitter stive som pinner.

Charlotte lukker øynene og massere brystene sine mens hun forklarer at dette kan gjøres uten klær, gjerne med olje, og at the nipples er to stjerner som sammen med stjernepunktet i kjærlighetschakraet danner en kraftfull trekant.
Kjærlighetschakraet er som vi husker innover-delen nederst på kroppen.
– Beføling berøring er viktig for å komme i kontakt med sin indre gudinne, konkluderer hun.
– Dæven, gutter, dere må komme hit med en gang! roper den mannlige publikummeren i mobiltelefonen sin.
– Tusen takk for at du kom på besøk, sier Birgitte.
– DANS! DANS! skriker Charlotte. – Gudinner DANSER!

Reklamepause. Heldigvis.

En ung mann og en ung kvinne sitter i skredderstilling mot hverandre foran den hvite sofaen. Sakral musikk fyller studioet.
Etter en kort stund lener Birgitte seg frem.
– Holger, hva gjør dere?
Holger, som er dansk, svarer at dette er en transformasjonsøvelse, og formålet er å se det høyeste aspektet hos kvinnen, en måte å få kontakt med kvinnens indre gudinne før et erotisk møte.
Ok. Tantrisk sex der, altså.
Holger og Sylvia virker som vennlige og kloke mennesker. Men det gjør jo alle som kommer etter Charlotte Norell.
Uansett har panelet en unik anledning til å spørre om hva tantrisk sex er, og kanskje få et ordentlig og demystifiserende svar.

Sylvia og Holger før transfigurasjonsøvelsen. Foto: TVN

– Dere, tantrisk sex, da tenker jeg ofte på bilder, jeg, fniser Birgitte, og drar frem en eldgammel tegning av et par i misjonærstilling.
– Hva er greia! roper hun og sender tegningen til Marianne og Gro-Helen, som blir illrøde og hviner som tenåringer med sitt første nummer av Cupido.
– Eeeeeew! skriker Mira.
– Det er en vanlig, normal misjonærstilling, forsøker Sylvia, men blir overdøvet av den kaklende ungdomsklubben i sofaen da Birgitte holder opp en ny tegning, denne gang av en mann som tar en kvinne bakfra.
– Sønnen min, dette får du ikke lov til å se på! hoier Birgitte.
Men at Atlantis finnes og vaksiner og medisiner er dumt, det er greit?

– Er det stillingen som er det tantriske? spør Birgitte.
– Eeeeeew! skriker Marianne, Gro-Helen og Mira.
– Det er en helt normal posisjon, sukker Holger.
Birgitte har regressert helt tilbake til hun var 15 år og høres ut som hun er elev på Kongsvik ungdomsskole.
– Altså, jeg har lest at Sting og kona driver med tantrisk sex og de holder på i liksom seks-syv timer hver gang…!
– Eeeeeew! skriker Marianne, Gro-Helen og Mira.
– Det finnes ingen regler i tantra, sier Holger, oppgitt og utslitt.
– Jeg har lest, liksom, at man ikke skal sove sammen, da, etter tantrisk sex, sier Birgitte.
– Eeeeeew! skriker Marianne, Gro-Helen og Mira.
– Det er ingen skal/skal ikke i tantra, sier Sylvia og sender Holger et “hvorfor sa du ja til dette, din idiot?!”-blikk.
– I går ble jeg kidnappet av en ufo, sier Holger.
Panelet snur seg brått mot ham.
– Ja, jeg også, sier Marianne.
– Jeg befinner meg i en ufo akkurat nå! roper Mira.
– Det er helt normalt, sier Gro-Helen. – Det er bare så synd at folk ikke kan snakke om det uten å le eller gjøre narr.

Kommentaren er basert på episoden fra 07.04.11

Den andre siden, del 15: Doktoren er ikke inne

Hvem trenger vaksiner når man har venner som dette? Foto: Fem

Cancel my aromatherapy, my psychotherapy, my reflexology, my osteopath, my homoeopath, my naturopath, my crystal reading, my shiatsu, my organic hairdresser. And see if I can be re-birthed next Thursday afternoon.
– Edina Monsoon 

Kommentaren er basert på sendingen fra 31.03.11

Det er torsdag, vi skal ombord i ufoen vår og fly over til Den andre siden.
Der skal vi lære at medisiner, vaksiner og moderne medisin er noe som hører fortiden til, samt at hvis man sier noe ofte nok tror til og med Helse- og omsorgsdepartementet på det.

– Vi får besøk av Terje Aasjord som har Lisa Williams på pasientlisten sin, sier Birgitte Lund Nakken.
Terje bør ikke ha noen på pasientlisten sin, siden han forteller hvem han har på pasientlisten sin. Men taushetsplikt er så gammeldags, særlig når man har en kjendis på pasientlisten.

Mira ligger i sofaen med en brennende pinne i øret.
Det er ørelys.
– Det er bra for å få ut gammel ørevoks og ting som er der som man ikke tenker over at er der, sier Mira. – Jeg har hørt at øret mitt er fullt av stigbøyler, ambolter og sneglehus, og det må jeg bli kvitt, legger hun alvorlig til.
På spørsmål om hvordan det føles, svarer hun at det spraker.
Det er lyden en ensom hjernecelle i vakuum lager når den dør.

Gro-Helen forklarer at et ørelys er et papir som er rullet sammen. I den ene enden er er en klump med voks, og når man tenner på den andre enden vil ørevoksen bli sugd ut. Når man så ruller ut papiret vil man se en klump med voks i den enden det er en klump med voks. Ergo – det virker!
– Du får ut voks som har ligget der siden du ble født, sier Gro-Helen.
Så hvis jeg foretar en tarmskylling vil jeg få ut brystmelken jeg fikk i meg for 40 år siden?

Birgitte vil vite hvorfor flere og flere går til alternativ behandling, og det objektive panelet har som vanlig gode svar.

– En lege er den som stiller diagnose og kan samtale, forklarer svigermoren til Märtha Louise. – Men hos en alternativ terapeut er det et lengre tidsspenn.
Interessant. Og hvor langt er dette tidsspennet, fru Behn?
– Du får en hel time til å kunne se på ting, sier Marianne.
Man kan rekke å besøke mange tidligere liv på en time! 

Terje Aasjord er healer og skal kanskje lage tv-serie om forskningen sin på Oprahs nye tv-kanal OWN.
– En slags realitygreie med meg og en person til og kanskje vi går inn og filmer med kunder og sånn, sier han.
Dette høres egentlig ikke ut som en serie Oprah har råd til, for å være ærlig.
Birgitte vil vite hva Terjes forskning er.
– Jeg har vært i laboratorium og forsket på kreftceller og fikk en indikasjon og det vil jeg gjerne fortsette med, sier Terje.

Det viser seg at Terje er glad i ordet indikasjon, for det får Terjes forskning til å høres ganske ordentlig ut.
– Du forsker på effekten av healing på kreftceller, sier Birgitte, som med den setningen indikerer at healing har en effekt i utgangspunktet.
– Jeg brukte energien min på kreftceller og jeg fikk en indikasjon, sier Terje. – Men Illuminati, Bilderberg-gruppen, New World Order, Frimurerlosjen, Vatikanet, PLO og FN har slått seg sammen for å bekjempe meg og min forskning. 

Terje forteller at forskningen hans viste indikasjon på tre forskjellige krefttyper han hadde i laboratoriet, og han healet dem på samme måte som kundene sine.
– Og kreftcellene reagerte, sier Terje. – Det var en indikasjon og det betyr at her skjer det noe.
Men ingen vil altså vite av Terje og hans indikasjoner, derfor har han bestemt seg for å reise til USA, så da kan vi ha det så godt.
– I USA har de ikke så mye jantelov, sier Terje.

Det er nemlig misunnelse og sjalusi blant norske forskere som gjør at Terje ikke får lov til å indikere uforstyrret i laboratoriet. Og så må vi ikke glemme den onde og arrogante Fastlegen, som samarbeider med landets helsemyndigheter om å feilbehandle flest mulig pasienter på kortest mulig tid.
– Jeg hadde en kunde som ble kastet ut av Fastlegen fordi hun hadde vært hos meg, forteller Terje.

Panelet nikker. Terje er en seriøs forsker, og seriøse forskere baserer all sin viten på personlige anekdoter. Det er en egen ligning for dette: PA = S² (personlig anekdote er lik dobbelt så sant), som brukes over alt i hele verden.
– Så den tradisjonelle legestanden føler seg truet av dere som driver med det alternative, konkluderer Birgitte, alltid kritisk til det som blir sagt.
Her får plutselig Terje et anfall av rasjonalitet, og sier at healere ikke bør blande seg inn i medisinering av pasienter. Særlig ikke de som går på beroligende, for de er så medgjørlige. 

Terje smilte for seg når han tenkte på indikasjonen han hadde fått fra Oprah. Foto: TVN

– Men vi har kommet langt, sier Gro-Helen. – I dag kan vi gå til både kiropraktor og fysioterapeut.
Gro-Helen har ikke sett på kalenderen siden 1980.
– Terje, av 100 pasienter som kommer til deg, hvor mange blir friske? spør Birgitte.
– Det vet jeg ikke, for mange av dem hører jeg aldri fra igjen, sier Terje.
De er nok i Atlantis og får vibrasjonsterapi.

– Jeg kan jo ikke love at noe skjer, sier Terje. – Men hver eneste gang skjer det noe.
– Tenk om vi kunne kombinere den moderne medisinen med den gamle, drømmer Gro-Helen.
Det brukes altfor lite årelating i forbindelse med bypassoperasjoner på norske sykehus.
– Medisin behandler symptom, healing behandler årsak, sier Terje. Og så lurer han på hvorfor ingen vil vite noe av ham og forskningen hans.
Terje er Norges mest ansvarsløse mann. 

I reklamepausen har lege og homøopat (eller homeopat, som Den andre siden kaller henne) Siri Aabel kommet inn.
Birgitte forteller Siri om den enorme bevismengden panelet har samlet i løpet av sendingen, basert på lignelsen PA = S², og vil vite hva Siri synes om det.
Siri er helt enig, for den onde Fastlegen er ute etter henne, også.
– Mange forteller meg at Fastlegen syns jeg er truende, sier hun, og viser at PA = S² fungerer.
Det godt at hun har kommet seg over på Den andre siden, hvor tankeløshetens geriljasoldater samles for å hylle overtro og konspirasjonsteorier.

– Hvordan kombinerer du vestlig medisin med homøopati? spør Gro-Helen.
– Jeg har en stor krukke med placebo på kontoret, sier Siri. Hun forteller at hun også er veldig opptatt av energi.
– Mange tror at de har isijas, men så har de blokkering i en meridian i stedet, forklarer Siri.
Kjempefint. Siri baserer sin legegjerning på hvor mange kinesiske elver det fantes for 2500 år siden.
Men for Gro-Helen er dette tung vitenskap, og hun benytter anledningen til å spørre eksperten om noe hun har lurt på lenge.
– Hvordan påvirker den meridianen nyrene? spør Gro-Helen.
– Nå spør du vanskelig, sier Siri, som ikke aner hva nyrer er. Men hun henter seg inn igjen ved å si at alle “organene får en energibane inn til seg”, noe Gro-Helen kommer til å si til sin neste kunde.

Siri synes flere leger bør bruke kinesisk geografi i arbeidet sitt. Foto: TVN

Brigitte sier at Siri må være Terjes drømmelege. Tenk, en lege som har forkastet vitenskap til fordel for kinesisk geografi!
– Hun er fremtidens lege, sier Terje.
En fremtid så mørk at middelalderen virker som en fest.
Birgitte lurer på hva panelet mener skal til for at den vanlige legestanden skal bli mer åpen.
– Gjennom slike samtaler, sier Terje.
Jeg vil ikke at kirurgen som om noen år skal operere de tette blodårene mine skal lene seg over meg og si at Yang-tse-elven har flommet over og blokkert lungemeridianen min, så kunne jeg tenke meg litt meditasjon på et nydelig spa i Atlantis i stedet?
– Vi må si nei til vaksinasjon og medisiner, sier Terje, som for 15 minutter sa at healere ikke må blande seg inn i medisinering av pasienter.

Siri sier hun hørt at det er noe som tyder på at medisinstudentene selv søker alternativt fordi de ikke stoler på at legemedisinen er bra nok.
Hva dette noe er, forblir uklart, men nå har Siri sagt det på tv, så da må det jo være sant.
Birgitte synes Siri er kjempemodig.
– Hva sier dine legevenner om deg? spør Birgitte.
– Jeg har ikke så mange legevenner, faktisk, sier Siri.
Hva? Hvordan kan det være mulig?
– Jeg har noen venninner fra kullet, men vi jobber i hver vår verden.
Bokstavlig talt.

Alternativ medisin blir kritisert fordi det ikke forskes nok på den, så Brigitte vil at Siri skal fortelle om et forskningsprosjekt hun var med på for noen år siden.
Etter hvert blir det klart at Siri deler Terjes oppfatning av forskning.
– Jeg kom inn på dette doktorgradsprogrammet, da, og skulle gjøre en studie på bjerkepollenallergi og homøopati. Ikke for å bevise at homøopati virker, men for å lære meg det språket leger snakker når de snakker om signifikans og dokumentasjon og sånn.
Hun glemte indikasjon.
– Men så var ikke arbeidet mitt godt nok da jeg skulle levere, så det ble ikke noe av, sier Siri og trekker på skuldrene.
Det spiller ingen rolle. På den andre siden trenger man ikke en doktorgrad for å vite hva man snakker om, man trenger bare å si “meridianer”.

Marianne synes ikke forskning er så viktig, egentlig.
– Det er mye bedre at folk går til Fastlegen og sier “dette fungerer for meg”, sier Marianne.
Gro-Helen forteller at hennes 16-årige sønn ikke vil vaksineres – for noe.
– Jeg har ikke påvirket ham, men det har han snappet opp et sted og sier “det vil jeg ikke ha i kroppen min”, sier Gro-Helen stolt.
Et eksempel til etterfølgelse for alle barn i den tredje verden.
Terje kaster seg på Gro-Helens PA = S2.
– Det har jeg hørt flere barn si, sier Terje.
Hvor er det barn snakker om dette hen? Og har Terje lov til å være der uten tilsyn av en voksen?

– Jeg er ikke mot vaksine i seg selv, men massehysteri reduserer jo immunforsvaret, sier Terje.
Med andre ord bryr ikke Terje seg om hva vaksinen gjør på soverommet, bare den ikke gjør det ute blant folk.
Og i tilfelle noen fremdeles skulle lure på hvor meningsløst og farlig det er med vaksiner, er det bare å spørre Mira. Med sin egen variant av PA = S² kan hun fortelle at vi har alle vaksiner vi trenger i kroppen.
– Det er jo det samme med shampo og såpe og lotion, huden blir vant til ting som kroppen egentlig gjør på egenhånd, og så blir man avhengig av det til slutt, sier Mira, som vi med egne øyne kan se aldri vasker håret eller bruker sminke. 

Zita Djenes er visstnok mest kjent for sin rolle som Klara i Himmelblå (jeg har aldri sett en eneste episode), men er egentlig reikihealer.
– Kan du fortelle litt om hva reiki er, for jeg vet ikke så mye om det? sier Mira, som nok ikke vet så mye om noe i det hele tatt.
Men det er hun ikke alene om – uvitenheten går helt opp til det kongelige norske Helse- og omsorgsdepartement. Følg med nå:

På alternativmedisin.no beskrives reikihealing som følger:
“Reiki-healing er et japansk healingssystem (…) som ble bragt til USA og Vesten av en kvinne fra Hawaii ved navn Haiwaioo Trakata, som lenge var eneutøver av metoden før hun begynte å undervise andre”.

På Helse- og omsorgsdepartementets hjemmeside beskrives reikihealing som følger:
“Reiki-healing er et japansk healingssystem (…) som ble bragt til USA og Vesten av en kvinne fra Hawaii ved navn Haiwaioo Trakata, som lenge var eneutøver av metoden før hun begynte å undervise andre”. 

Og slik fortsetter det på 43 andre norske nettsider som omtaler reiki – alle med den nøyaktig samme teksten. Hvor teksten opprinnelig kommer fra vet jeg ikke, men jeg vet at Haiwaioo Trakata ikke eksisterer.
Derimot eksisterte Hawayo Takata (1900-1980), selvutnevnt reiki-stormester som på slutten av sitt liv tok 10 000 dollar per pers for å lære andre metoden. Et medmenneske av dimensjoner, med andre ord.
Men er det ikke betryggende at Staten, vår velgjører og beskytter, gjør så fabelaktig research?

Akkurat i det jeg ikke tror at noe kan toppe denne bablende idiotien, får vi se Mariannes intervju med Marion Rosen, grunnlegger av Rosen-metoden.
– Hva tenker du om fremtiden? spør Marianne.
Marion Rosen er 96 år gammel.

Jeg tenker plutselig at fremtiden ikke kan komme fort nok.

Dødens drabanter: Vil du bli med hjem og se på Toyota’n min?

Alle privatdetektiver skader seg. I Dødens drabanter snubler Trond i skogen og får et kutt i hånden. Foto: SF

Varg Veum – dødens drabanter (Stephan Apelgren, 2011)
Med Trond Espen Seim, Line Verndal, Bjørn Floberg, Vegar Hoel, Lene Nystrøm

*

Det dør mange mennesker i Dødens drabanter. Så mange at hadde det skjedd på ordentlig, ville Bergen vært oversvømt av journalister og Kripos-folk. Siv Jensen ville ha sagt at vi må ha flere politifolk i gatene, mens Siv Halvorsen hadde etterlyst en bedre kriminalomsorg. NRK og TV2 ville kjørt timeslange livesendinger, VG ville hatt “Bildene fra dødens hus” på forsiden, mens Dagbladet ville valgt “Slik unngår DU voldsbølgen i Bergen”.

Men i Dødens drabanter er dopsmugling, kidnapping, omsorgssvikt, mishandling, overdoser og regelrette drap overlatt til Trond Espen Seim og Bjørn Floberg.
Siden sist har Trond kjøpt seg en Toyota Landcruiser til 1,3 millioner, men ikke en ny jakke.
Mobilen hans ringer. Det er Bjørn Floberg.
– Arve Johansen, 76, inn og ut av systemet i 20 år, drept, skutt i brystet med kaliber 45, sier Bjørn.
– Jeg reddet ham fra narko-moren hans da han var liten, sier Trond.
– Han svarer ikke på spørsmål, han vil bare snakke med deg, sier Bjørn.
– Jeg kan ikke, sier Trond/Varg. – Jeg må kjøre rundt i Landcruiseren fordi Toyota har finansiert filmen. Adjø!

Ring-ring! Det er Lene Nystrøm.
– Jeg står og vasker opp og ser følsomt ut av vinduet, sier Lene.
– Du er deilig, sier Trond.
– Jeg har kjøpt en kjempestygg tapet for å vise at vi er frie og eksentriske sjeler, sier Lene.
– Jeg vet det, det derfor jeg heller vi kjøre rundt i Landcruiseren. Farvel!

Eksempel på tøff privatdetektivskade i Falne engler. Foto: SF

Ring-ring! Det er Line Verndal.
– Jeg glemmer aldri forholdet vi hadde da vi var sosionomer i barnvernet og sparket ned dører og banket opp folk, sier Line.
– Du er deilig, sier Trond.
– Jeg elsker deg, sier Line.
– Jeg elsker Landcruiseren min. Adjø!

Ring-ring! Det er en ung gutt med et gevær og ung jente som gissel.
– Nå roper jeg utrolig høyt og uforståelig på bergensk, sier gutten.
– Du er sint fordi Line og jeg sparket ned døren og banket opp moren din, sier Trond.
– Nå spiser jeg et simkort og hopper ut fra vinduet på en ferge, sier gutten.
– Så bra, det skaper drama, møt meg på en hytte ingen vet om, sier Trond.

Ring-ring! Det er Vegar Hoel.
– Jeg vil gjerne beklage overspillet mitt i Umeå4ever, sier Vegar.
– Hva er Umeå4ever? spør Trond.
– Det er en quirky roadmovie ingen vil se fordi Pax er så dårlig, sier Vegar.
– Møt meg i leiligheten til den unge jenta som var gissel slik at jeg kan brøle til henne og slå macho i bordet, sier Trond.
– Men det er jo helt umotivert, sier Vegar.
– Hold kjeft! Det er jeg som er den rettferdighetssøkende privatdetektiven! skriker Trond. – Adjø!

Ring-ring! Det er Bjørn.
– Gudbrand Hekle, 89, inn og ut av systemet i seks uker, drept, skutt i hodet med dobbeltløpet hagle, sier Bjørn.
– Hva om han ikke ble skutt i hodet? spør Trond.
– Dæven, det betyr at han fremdeles er i live, sier Bjørn.
– Send hodet hans til analyse, det vil bevise at han ble skutt i benet og smuglet GHB, sier Trond. – Adjø!

Eksempel på tøff privatdetektivskade i Skriften på veggen. Foto: SF

Ring-ring! Det er Lene.
– Jeg har på meg svart paljettkjole og leiligheten er full av statister ingen betaler meg for å snakke med, sier Lene.
– Jeg skal på café med Line Verndal som fremdeles er forelsket i meg, sier Trond.
– Da stiller jeg meg ved oppvaskbenken igjen og ser dramatisk ut av vinduet, sier Lene.
– Vent med det til jeg nesten har sex med Line på hytta ingen vet hvor er, sier Trond. – Adjø!

Ring-ring! Det er en sleip forsvarsadvokat.
– Jeg er en skurk fordi jeg bor i et designhus, sier advokaten.
– Vent der til jeg kommer bort og denger deg helseløs, sier Trond.
– Jeg har ikke fått den delen av manus, hvorfor skal du denge meg helseløs? spør advokaten.
– Filmen er snart slutt, folk i salen venter på at jeg skal denge noen helseløse, sier Trond.
– Skal du ikke løpe gjennom trange smug etter en person som har hette over hodet først? spør advokaten.
– Helvete! Det hadde jeg glemt, sier Trond. – Adjø!

Ring-ring! Det er sminkedamen.
– Du må komme innom oss så vi får laget det såret i ansiktet du har i de andre filmene for å vise at du er tøff og tåler juling, sier sminkedamen.
– Jeg snublet og falt i skogen så jeg har et kutt i hånden jeg har surret et møkkete lommetørkle rundt, sier Trond.
– Men det er jo ikke tøft, det er bare klønete, sier sminkedamen.
– Hold kjeft! Bjørn sa det var kult, sier Trond. – Adjø!

Eksempel på tøff privatdetektivskade i Svarte får. Foto: SF

Ring-ring! Det er publikum.
– Du, vi stikker, vi.
– Hvorfor det?! Har dere ikke sett traileren? Jeg blir skutt i magen snart! Kanskje jeg dør!
– Kommer Varg Veum: I mørket er alle ulver grå på kino i november 2011?
– Joda, men…
– Kommer Varg Veum: De døde har det godt på kino i januar 2012?
– Ja, men…
– Kommer Varg Veum: Kalde hjerter på kino i mars 2012?
– Jada, men…
– Så det at du blir skutt i Dødens drabanter har absolutt ingenting å si.
– Når du sier det sånn, så nei, egentlig ikke.
– Ok. Da går vi. Kanskje vi sees i november.
– Nei! Hallo! Ikke gå! Jeg lover å få flere ansiktsuttrykk! Hallo? Jeg lover å slutte å snakke som en filmavis! Hallooo…! Jeg lover å gjøre det slutt med Lene! HALLO?!

Klikk.

Top Model, del 9: De dødes tjern

Marcel og Mona lot som ingenting da mumien Maria fra Lumene snek seg inntil dem. Foto: TV3

If you’re a bitch – hide it.
– Tyra Banks

Top Model-redaksjonen har brukt opp alle pengene sine denne uken, så vi er i Oslo.
Redaksjonen klipper sammen turistbilder i rasende tempo, for å inntrykk av Oslo som pulserende metropol, men det er bare trikken til Storo, et par fyrer på TGIF og fire japanere på Rådhusplassen.

– Det er høyt nivå på de fem gjenværende modellene våre, sier Mona.
Mona er en bedre skuespiller enn jeg trodde. Eller så har Top Model-redaksjonen økt dosene med Sobril de putter i appelsinjuicen hennes hver morgen.
– Nå gjelder det for dem å perfeksjonere seg og bli kvitt svakhetene sine, sier Mona.
Å, Mona – legg i det minste til “det er nå alvoret begynner”, da!

– I kveldens episode dytter vi de splitter nakne modellene ut i et ekkelt, iskaldt tjern, slik at de kan reklamere for hudkrem, sier Mona.
Nei, hun sier ikke det. Det ville jo føre til at noen faktisk så programmet, og det har Top Model-redaksjonen jobbet hardt å unngå.
Så Monas innsalg lyder slik:
– Men greier de det når de i Evas drakt er kalde, våte og gjørmete?
Tusenvis av homser og tenåringsjenter kaster seg på nettet for å finne ut hvor de kan kjøpe drakter fra den nye og hotte designeren Eva.

Modellene elsker å bli filmet hver dag, så de ligger i sofaen gjemt bak puter og tepper og snakker med innestemme om hva som skal skje.
Det banker på døren, og Top Model-redaksjonen forsøker å skape spenning ved zoome inn på en behansket hånd som bærer et brett, men mister konsentrasjonen.
Det viser seg å være en av hotellets ansatte med ukens lapp fra Miss Storm: “Hvor mye kan dere egentlig om posering?”.
Himmel og hav, de har holdt på i over to måneder – selvfølgelig kan de ingenting om posering!
– Det blir veldig lærerikt, sier Maiken.
– Det er viktig at jeg lærer dette nå, sier Alexandra.
Ja, for nå begynner alvoret. Snart. Neste gang.

Modellene har tatt på seg svarte badedrakter og Miss Storm forklarer hva som skal skje.
– I dag skal dere lære litt om posering, sier han.
Jeg lurer på om TV3 egentlig har sendt programmet i feil rekkefølge. Burde ikke modellene ha lært å posere i første episode? Men kanskje det hadde kollidert med alle storbyweekendene.
– Hvis dere ikke kan å posere er det bare flaks at dere får bra bilder, sier Miss Storm og oppsummerer med det åtte episoder av Top Model.
– Og siden minibarregningen min fra Dubai gjør at vi ikke har råd til å leie profesjonell fotograf denne uken, skal jeg ta bilder av dere med mobilkameraet mitt som jeg etterpå kommenterer som om de skulle vært tatt av en virkelig fotograf og dere var virkelige modeller.

Katarina får beskjed om at hun sliter med å posere med hele kroppen.
– Jeg lærte sjempemye som jeg ikke visste fra før, sier Katarina.
Mona er ikke den eneste som får Sobril til frokost.
Claudia forklarer at hun har dårlig holdning fordi hun er så høy.
– Jeg var en pinne som skjøt frem, sier hun, før hun legger hodet bakover for å vise at tennene hennes er så skjeve at hun ikke kan smile.
Men med instruksjoner fra Miss Storm ordner alt seg.
– Nå er du litt i comfortsonen din, korrigerer Miss Storm.
Claudia bøyer seg den andre veien.
– Kjempefint! Nå er du i comfortsonen din, sier Miss Storm som ikke husker hva han sier fra et øyeblikk til et annet.

Top Model-budsjettet var så lavt at Miss Storm måtte bruke klær med hull under armene. Foto: TV3

Maiken strekker seg i alle retninger.
– Det er litt dragartist, sier Miss Storm, som vet hva han snakker om.
– Det er litt Vi Menn-look, legger han til. – Og der skal vi ikke være.
Gud forby at modellene skulle jobbe for et blad som hadde en halv million lesere i 2010. Da kunne det jo hende at de tjente penger, og det skal ikke Norway’s Next Top Model gjøre.

Det er Alexandras tur.
– Du vet hva slags tilbakemeldinger du har fått fra juryen, sier Miss Storm.
Ja, Alexandra er en av de få modellene som har fått konkrete og gjennomtenkte tilbakemeldinger. Som at hun er “a proud black woman”, at hun “er så feminin at hun blir litt maskulin”, at hun er “en solstråle”, at når hun “bruker kroppen, så bruker hun kroppen”, og at “øynene hennes er som øyne”.
Med alle disse tilbakemeldingene i hodet forsøker Alexandra å stable kroppen sin i en positur som Miss Storm kan godkjenne, men Miss Storm blir ikke fornøyd. Han vil at hun skal bruke hoftene mer og ber henne lage åttetall med dem.
Til kamera sier Alexandra at hun er skuffet over å bli sviktet av sin afrikanske arv, for som vi jo vet har alle med en viss hudfarge innebygget rytme.
– Det blir litt Vi Menn, sier Miss Storm etter at Alexandra har åttetallet seg ned fra podiumet.
Ukens skjellsord er altså Vi Menn.

Det er ingen av modellene som jobber hardere enn Charlotte.
Ikke for å bli toppmodell, men for å beherske seg.
I hodet sitt har Charlotte bilder av de andre modellene som snurrer skrikende av smerte på et stekespidd over åpen ild, mens Mona, Marcel og Miss Storm ligger med ansiktet ned foran føttene hennes og messer “du er den vakreste og smarteste, vi er ubetydelige møll som dras mot ditt glitrende lys”.
Men her ute i virkeligheten må Charlotte gjøre alt for å skjule at hun vet det er to episoder mellom henne og evig rikdom og berømmelse.
– Det er veldig viktig å utstråle energi og det får jeg bekreftet når jeg ser bildene mine, sier hun ydmykt.

– Jeg håper dere har lært mye å tenke på, sier Miss Storm.
Modellene blunker forvirret. De er fremdeles i sjokk over at de må stå oppreist og bli tatt bilde av for å være modeller.
Miss Storm ber dem hente singlet, jeans og høye hæler, for nå skal de på tur!
Å, lettelse! Kanskje Libya har ringt og invitert dem til Tripoli International Fashion and Torture Week…!

Nei. De skal ikke lenger enn til et bittelite fotostudio.
Der venter Miss Storm sammen med Woman-redaktør Heidi, som vi jo husker ikke får lønn hvis hun smiler eller på annen måte viser menneskelige trekk. Ved siden av henne står en liten gutt Miss Storm henført presenterer som dagens fotograf.
– Han vet alt om posering, for jeg fant ham på toalettet på London, sier Miss Storm.

Vi blir minnet på at vinneren av Norway’s Next Top Model – blant andre karrierefremmende premier – får være forsidepike hos Woman.
Top Model-redaksjonen har ikke bare gått tom for penger, de har heller ingen idéer igjen, så ukens utfordring er bare en testshoot på Woman-forsiden – omtrent som når en stylist tar bilder av jenter i badetøy med mobilkameraet sitt og lover dem en modellkarriere etterpå.
– Coveret er den viktigste siden i bladet, glefser Heidi, til tross for at en meningsmåling Narvesen har gjort viser at 85% av de som var våkne da de svarte anser side 23 som viktigst.
– Dere må smile, for vi i Woman er opptatt av å være et positivt blad, knurrer Heidi mens hun tygger på det tørkede lårkjøttet til forrige måneds covermodell.

De fem modellene har virkelig tatt til seg Miss Storms ønske om at de har lært mye å tenke på. Noen av dem er så ambisiøse at de legger hånden på hoften, mens andre velger mer radikale positurer, som å legge hånden på hoften.
Men for Charlotte er det kun én som står i veien.
– Jeg brukte mye tid på å observere Claudia, da hun er min sterkeste konkurrent, sier Charlotte. Som også er så storsinnet at hun tar seg tid til å herme etter et par av de andre modellene når de ikke ser i hennes retning.
– De andre ligger mange nivåer under meg, og det får jeg bekreftet når jeg ser bildene, sier Charlotte beskjedent.
– Jeg tror faktisk det står mellom meg og Claudia, legger hun sjenerøst til.

Miss Storm forteller at vinneren av prøvefotoshooten skal få være med ham til Efva Attling-butikken og få lekre smykker.
Efva Attling søker forresten deltidsansatt til sin butikk i Oslo. Man må legge ved et bilde av seg selv, og det kreves “høy sosial kompetanse”. Det er altså vanskeligere å få deltidsjobb hos Efva Attling enn å vinne Top Model.
– Det er to som har skilt seg ut, sier Miss Storm, og Charlotte smiler fornøyd.
– Og det er Claudia og Katarina!

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har spolt tilbake for å se Charlottes ansikt i det lyden av Miss Storms stemme når ørene hennes. TV3 har vist 2500 timer med tv sålangt i 2011, og skal vise 6000 timer til, men ingenting kommer til å toppe akkurat dette øyeblikket. Jeg er stinn av lykke.

Det er Katarina som til slutt får gå på deltidsjobbintervju hos Efva Attling.
Men Charlotte tar det hele på strak arm.
– Jeg er veldig overrasket, sier hun vennlig og stikker 35 nye nåler i Miss Storm-dukken sin.
– Katarina fortjente ikke å vinne, legger hun begeistret til, mens hun skraper vekk øynene på Monas PR-bilde med en saks.

Det er fremdeles 40 minutter igjen å fylle og Efva Attling vil ha noe igjen for at Miss Storm fikk lov til å si navnet hennes høyt. Derfor legger modellene seg i sofaen og snakker om Katarina og hvilke smykker hun vil velge.
Charlotte er den eneste som ikke klarer å skjule hvor glad hun er på Katarinas vegne.
– Det er sikkert et typisk Katarina-smykke, freser hun.
Efva er ennå ikke fornøyd. Så når Katarina kommer hjem med smykkene må modellene ta i bruk storbyweekendtriksene.
– Barcelona Milano Dublin Dubai Efva Attling er min favoritt!
– Jeg vil flytte til Barcelona Milano Dublin Dubai Efva Attling!
–  Barcelona Milano Dublin Dubai Efva Attling er helt fantastisk!

Akkurat i det Top Model-redaksjonen er i ferd med å tvinge modellene til å skrive under på Efva Attlings krav om at alle må bli lesbiske, banker det på døren og utenfor ligger en lapp.
“SJØNHETS SØVN ER VIKTIG SES I MÅREN TILIG”, har Mona skrevet helt selv, med turkis fargestift og hjerter over i’ene.
Modellene ser på hverandre. Hva nå? Det er fremdeles 35 minutter igjen av episoden.
Top Model-redaksjonen tar et raskt møte og bestemmer at modellene skal bruke de neste ti minuttene på å vaske seg i ansiktet.
– Det er viktig at vi ikke sliter oss ut, konkluderer Katarina.
Svimle av tretthet sjangler modellene i seng.

Alle jublet og lo av glede over å kunne reklamere for hudkrem. Foto: TV3

OPPDATERT: Mona og Marcel står ved kanten av Bånntjern, som jeg ved feilaktig trodde var åstedet for innspillingen av De dødes tjern. De dødes tjern ble spilt inn ved tre forskjellige tjern i Nordmarka, Kolsås og Bærum, noe en av mine lesere vennlig har påpekt.

Men det står nå likevel noe som ser ut som en gjenganger ved siden av Mona og Marcel.
– Dette er Maria fra Lumene, sier Mona.
Oj. Unnskyld.
Jeg trodde det var en dødsmaske, men det er jo bare Lumenes Sensitive Touch Total Comfort Mask, for normal til tørr hud.
– Dere skal ta bilder som reflekterer Lumenes produkter med heather og planteprotein og dere må reflektere at ingrediensene er håndplukket i den arktiske naturen og reflektere det i øynene, sier Maria fra Lumene.
Det norske ordet for heather er lyng, men jeg tror ikke Maria vet det. Hun har hatt mer enn nok med å lære seg ordet reflektere. Uttalen, altså, ikke betydningen.

Men uansett hvem som er oppdragsgiver, det er Marcels visjon som skal bære det hele. Som alltid er den – reflektert.
– Vi skal ta bilder uti her, og det blir fuktig og kaldt, forklarer Marcel.
– Men først må dere reklamere litt for Lumene, sier Mona. – Så gå bort til sminketeltet og snakk høyt om kremene som ligger der.

Modellene får blader – fra naturen, ikke Woman – limt på puppene og sendes så ut i det kalde tjernet. Det er 25 minutter igjen av episoden, så Top Model-redaksjonen kjører alt i sakte film i håp om at tiden skal gå.
Det gjør den ikke før det er Charlottes tur, som går til oppgaven med sedvanlig optimisme.
– Jeg hater ferskvann! Jeg hater gjørme! jubler hun, og legger til at hun også føler seg “helt målplassert”.
Mona ser ut i luften, Maria ser på klokken og Marcel har sovnet med fingeren på utløserknappen. Etter en stund dunker Mona borti ham og han kvepper til.
– Da er vi ferdige! roper han.
Charlotte kravler inn til land med panikk i ansiktet.
– Mona har som regel sagt noe når jeg gjør det bra men nå var hun helt stille, hikster hun. Hun er som lærerens favoritt den dagen læreren ikke bryr seg lenger. Hun kan jo ikke vite at Top Model-redaksjonen er blakk og ikke har råd til å betale Mona for mer et par replikker om dagen.
Charlotte begynner å storgråte.
– Det verste er å dra hjem og det er ikke for å være egoistisk men jeg har mer lyst på dette enn noe av de andre og jeg har satt hele livet mitt på pause for å få dette til å fungere!
Charlotte burde så fort som mulig trykke playknappen igjen, for å trampe med føttene for å bli Norway’s Next Top Model kommer ikke til å føre frem.
Eller – hvorfor ikke? Det stilles ingen andre krav.
– Dere begynner å bli proffe, leser Marcel fra lappen Top Model-redaksjonen har gitt ham. Han gjesper og sender lappen videre til Mona.
– Det er fremdeles 20 minutter igjen av episoden, leser Mona. – Og vi har ingen penger, så derfor skal vi nå filme dere i ti minutter mens dere får manikyr.

Plutselig er det jurymøte.
– Five beautiful girls stand before me, but only one can become Norway’s Next Top Model, sier Mona-Tyra.
– You know our judges: Nigel Barker Marcel Leliënhof, noted fashion photographer, the marvelously undead Marie from Lumene, and Woman editor Heidi, who scares everybody on the production shitless but since she’s paying for this crap I have to call her charismatic and influential.

Bildene fra De dødes tjern dukker opp på storskjermen.
– Hun er litt for mystisk, sier Marcel.
– Hun har krøllete fingrene, sier Maria fra Lumene.
– Hun beveger armen på en måte som gjør at hun beveger seg, sier Heidi.
– She belongs in the swamp, sier Mona-Tyra.
Og det var komplimentene.
Når modellene er sendt ut på bakrommet diskuterer panelet hvem som må hjem.
– I think she should go, sier Mona-Tyra.
– Jeg sender hjem henne, sier Marcel.
– Nei, huff, henne, sier Heidi.
– Nei, jeg syns henne, sier Maria fra Lumene.
– We have reached a decision, sier Mona-Tyra.
– Vi har vel det, sier Maria fra Lumene, som skulle ønske hun aldri hadde hørt om Top Model.
– Tja, vi er vel det, sier Heidi, som har bestemt seg for å si at Woman egentlig er et hundeblad og at de ikke trenger forsidepiker.

– You have all showed that you really want this and that you are willing to work, sier Mona-Tyra. Hun gidder ikke engang legge hånden med ljugekors bak ryggen.
– Today, because the jury sucks more than anyone can imagine, two of you will recieve Best Picture.
Charlotte retter på toppen sin, smiler sitt beste misse-smil og gjør seg klar til å gå frem.
– Claudia and Alexandra, sier Mona.
En bøtte med blod tømmes over Charlottes hode. Etter et par sekunders sjokkert stillhet begynner alle å le en ond, kaklende latter, nå peker de, også, Charlotte stirrer ned på blodet som drypper og drypper fra kroppen hennes, brått ser hun opp og til siden med ville, rødskutte øyne, dørene til studio slamrer igjen, en lysrigg faller ned over jurybordet og knuser hodet til Heidi som en melon, det tar fyr i Maria fra Lumenes hår, hun reiser seg og løper skrikende mot Mona, Mona dytter henne vekk, men det er for sent, kjolen hennes brenner, modellene hyler og hamrer på de låste dørene, Charlotte står urørlig, blodet drypper og drypper, Marcel faller ned på kne og gråter, røyken fyller rommet og…
– Charlotte!
Charlotte blunker og ser seg rundt. Mona står opp ved jurybordet og smiler. I hånden har hun et bilde av Charlotte.
– Congratulations, you’re still in the running towards becoming Norway’s Next Top Model, sier Mona.

Charlotte ble rasende da hun ikke fikk ukens beste bilde.

Maiken og Katarina går hånd i hånd bort til Mona. Begge har tårer i øynene og dirrende underleppe.
– Two beautiful girls stand before me, sier Mona-Tyra. – But I only have one photo in my hand. This photo represents the girl who will still be in the running towards becoming Norway’s Next Top Model. The girl that I do not call, must immediately return to the house, pack her belongings and go home.
Mona-Tyra snur seg mot Katarina.
– The judges feel you have made tremendous progress, but not enough to make tremendous progress, sier Mona-Tyra.
Katarina nikker.
– Maiken, the judges feel you have made tremendous progress, but not enough to make tremendous progress, sier Mona-Tyra.
Maiken nikker, også.
Hvem får bli? Hun som som Miss Storm mente var for Vi Menn, eller hun som Miss Storm mente var for Vi Menn?
Det blir hun som var for Vi Menn.
– Maiken.
Alle gråter, bortsett fra Charlotte, og Mona-Tyra gir Katarina en “egentlig vil jeg ikke klemme deg for det roter til håret mitt”-klem.
– We will see more of you, sier Mona-Tyra og bak henne lager hele juryen ljugekors.

Neste uke gisper alle modellene av sjokk og Charlotte heises utfor en klippe. Er det dene eneste måten å bli kvitt henne på?