Den andre siden, del 15: Doktoren er ikke inne

Hvem trenger vaksiner når man har venner som dette? Foto: Fem

Cancel my aromatherapy, my psychotherapy, my reflexology, my osteopath, my homoeopath, my naturopath, my crystal reading, my shiatsu, my organic hairdresser. And see if I can be re-birthed next Thursday afternoon.
– Edina Monsoon 

Kommentaren er basert på sendingen fra 31.03.11

Det er torsdag, vi skal ombord i ufoen vår og fly over til Den andre siden.
Der skal vi lære at medisiner, vaksiner og moderne medisin er noe som hører fortiden til, samt at hvis man sier noe ofte nok tror til og med Helse- og omsorgsdepartementet på det.

– Vi får besøk av Terje Aasjord som har Lisa Williams på pasientlisten sin, sier Birgitte Lund Nakken.
Terje bør ikke ha noen på pasientlisten sin, siden han forteller hvem han har på pasientlisten sin. Men taushetsplikt er så gammeldags, særlig når man har en kjendis på pasientlisten.

Mira ligger i sofaen med en brennende pinne i øret.
Det er ørelys.
– Det er bra for å få ut gammel ørevoks og ting som er der som man ikke tenker over at er der, sier Mira. – Jeg har hørt at øret mitt er fullt av stigbøyler, ambolter og sneglehus, og det må jeg bli kvitt, legger hun alvorlig til.
På spørsmål om hvordan det føles, svarer hun at det spraker.
Det er lyden en ensom hjernecelle i vakuum lager når den dør.

Gro-Helen forklarer at et ørelys er et papir som er rullet sammen. I den ene enden er er en klump med voks, og når man tenner på den andre enden vil ørevoksen bli sugd ut. Når man så ruller ut papiret vil man se en klump med voks i den enden det er en klump med voks. Ergo – det virker!
– Du får ut voks som har ligget der siden du ble født, sier Gro-Helen.
Så hvis jeg foretar en tarmskylling vil jeg få ut brystmelken jeg fikk i meg for 40 år siden?

Birgitte vil vite hvorfor flere og flere går til alternativ behandling, og det objektive panelet har som vanlig gode svar.

– En lege er den som stiller diagnose og kan samtale, forklarer svigermoren til Märtha Louise. – Men hos en alternativ terapeut er det et lengre tidsspenn.
Interessant. Og hvor langt er dette tidsspennet, fru Behn?
– Du får en hel time til å kunne se på ting, sier Marianne.
Man kan rekke å besøke mange tidligere liv på en time! 

Terje Aasjord er healer og skal kanskje lage tv-serie om forskningen sin på Oprahs nye tv-kanal OWN.
– En slags realitygreie med meg og en person til og kanskje vi går inn og filmer med kunder og sånn, sier han.
Dette høres egentlig ikke ut som en serie Oprah har råd til, for å være ærlig.
Birgitte vil vite hva Terjes forskning er.
– Jeg har vært i laboratorium og forsket på kreftceller og fikk en indikasjon og det vil jeg gjerne fortsette med, sier Terje.

Det viser seg at Terje er glad i ordet indikasjon, for det får Terjes forskning til å høres ganske ordentlig ut.
– Du forsker på effekten av healing på kreftceller, sier Birgitte, som med den setningen indikerer at healing har en effekt i utgangspunktet.
– Jeg brukte energien min på kreftceller og jeg fikk en indikasjon, sier Terje. – Men Illuminati, Bilderberg-gruppen, New World Order, Frimurerlosjen, Vatikanet, PLO og FN har slått seg sammen for å bekjempe meg og min forskning. 

Terje forteller at forskningen hans viste indikasjon på tre forskjellige krefttyper han hadde i laboratoriet, og han healet dem på samme måte som kundene sine.
– Og kreftcellene reagerte, sier Terje. – Det var en indikasjon og det betyr at her skjer det noe.
Men ingen vil altså vite av Terje og hans indikasjoner, derfor har han bestemt seg for å reise til USA, så da kan vi ha det så godt.
– I USA har de ikke så mye jantelov, sier Terje.

Det er nemlig misunnelse og sjalusi blant norske forskere som gjør at Terje ikke får lov til å indikere uforstyrret i laboratoriet. Og så må vi ikke glemme den onde og arrogante Fastlegen, som samarbeider med landets helsemyndigheter om å feilbehandle flest mulig pasienter på kortest mulig tid.
– Jeg hadde en kunde som ble kastet ut av Fastlegen fordi hun hadde vært hos meg, forteller Terje.

Panelet nikker. Terje er en seriøs forsker, og seriøse forskere baserer all sin viten på personlige anekdoter. Det er en egen ligning for dette: PA = S² (personlig anekdote er lik dobbelt så sant), som brukes over alt i hele verden.
– Så den tradisjonelle legestanden føler seg truet av dere som driver med det alternative, konkluderer Birgitte, alltid kritisk til det som blir sagt.
Her får plutselig Terje et anfall av rasjonalitet, og sier at healere ikke bør blande seg inn i medisinering av pasienter. Særlig ikke de som går på beroligende, for de er så medgjørlige. 

Terje smilte for seg når han tenkte på indikasjonen han hadde fått fra Oprah. Foto: TVN

– Men vi har kommet langt, sier Gro-Helen. – I dag kan vi gå til både kiropraktor og fysioterapeut.
Gro-Helen har ikke sett på kalenderen siden 1980.
– Terje, av 100 pasienter som kommer til deg, hvor mange blir friske? spør Birgitte.
– Det vet jeg ikke, for mange av dem hører jeg aldri fra igjen, sier Terje.
De er nok i Atlantis og får vibrasjonsterapi.

– Jeg kan jo ikke love at noe skjer, sier Terje. – Men hver eneste gang skjer det noe.
– Tenk om vi kunne kombinere den moderne medisinen med den gamle, drømmer Gro-Helen.
Det brukes altfor lite årelating i forbindelse med bypassoperasjoner på norske sykehus.
– Medisin behandler symptom, healing behandler årsak, sier Terje. Og så lurer han på hvorfor ingen vil vite noe av ham og forskningen hans.
Terje er Norges mest ansvarsløse mann. 

I reklamepausen har lege og homøopat (eller homeopat, som Den andre siden kaller henne) Siri Aabel kommet inn.
Birgitte forteller Siri om den enorme bevismengden panelet har samlet i løpet av sendingen, basert på lignelsen PA = S², og vil vite hva Siri synes om det.
Siri er helt enig, for den onde Fastlegen er ute etter henne, også.
– Mange forteller meg at Fastlegen syns jeg er truende, sier hun, og viser at PA = S² fungerer.
Det godt at hun har kommet seg over på Den andre siden, hvor tankeløshetens geriljasoldater samles for å hylle overtro og konspirasjonsteorier.

– Hvordan kombinerer du vestlig medisin med homøopati? spør Gro-Helen.
– Jeg har en stor krukke med placebo på kontoret, sier Siri. Hun forteller at hun også er veldig opptatt av energi.
– Mange tror at de har isijas, men så har de blokkering i en meridian i stedet, forklarer Siri.
Kjempefint. Siri baserer sin legegjerning på hvor mange kinesiske elver det fantes for 2500 år siden.
Men for Gro-Helen er dette tung vitenskap, og hun benytter anledningen til å spørre eksperten om noe hun har lurt på lenge.
– Hvordan påvirker den meridianen nyrene? spør Gro-Helen.
– Nå spør du vanskelig, sier Siri, som ikke aner hva nyrer er. Men hun henter seg inn igjen ved å si at alle “organene får en energibane inn til seg”, noe Gro-Helen kommer til å si til sin neste kunde.

Siri synes flere leger bør bruke kinesisk geografi i arbeidet sitt. Foto: TVN

Brigitte sier at Siri må være Terjes drømmelege. Tenk, en lege som har forkastet vitenskap til fordel for kinesisk geografi!
– Hun er fremtidens lege, sier Terje.
En fremtid så mørk at middelalderen virker som en fest.
Birgitte lurer på hva panelet mener skal til for at den vanlige legestanden skal bli mer åpen.
– Gjennom slike samtaler, sier Terje.
Jeg vil ikke at kirurgen som om noen år skal operere de tette blodårene mine skal lene seg over meg og si at Yang-tse-elven har flommet over og blokkert lungemeridianen min, så kunne jeg tenke meg litt meditasjon på et nydelig spa i Atlantis i stedet?
– Vi må si nei til vaksinasjon og medisiner, sier Terje, som for 15 minutter sa at healere ikke må blande seg inn i medisinering av pasienter.

Siri sier hun hørt at det er noe som tyder på at medisinstudentene selv søker alternativt fordi de ikke stoler på at legemedisinen er bra nok.
Hva dette noe er, forblir uklart, men nå har Siri sagt det på tv, så da må det jo være sant.
Birgitte synes Siri er kjempemodig.
– Hva sier dine legevenner om deg? spør Birgitte.
– Jeg har ikke så mange legevenner, faktisk, sier Siri.
Hva? Hvordan kan det være mulig?
– Jeg har noen venninner fra kullet, men vi jobber i hver vår verden.
Bokstavlig talt.

Alternativ medisin blir kritisert fordi det ikke forskes nok på den, så Brigitte vil at Siri skal fortelle om et forskningsprosjekt hun var med på for noen år siden.
Etter hvert blir det klart at Siri deler Terjes oppfatning av forskning.
– Jeg kom inn på dette doktorgradsprogrammet, da, og skulle gjøre en studie på bjerkepollenallergi og homøopati. Ikke for å bevise at homøopati virker, men for å lære meg det språket leger snakker når de snakker om signifikans og dokumentasjon og sånn.
Hun glemte indikasjon.
– Men så var ikke arbeidet mitt godt nok da jeg skulle levere, så det ble ikke noe av, sier Siri og trekker på skuldrene.
Det spiller ingen rolle. På den andre siden trenger man ikke en doktorgrad for å vite hva man snakker om, man trenger bare å si “meridianer”.

Marianne synes ikke forskning er så viktig, egentlig.
– Det er mye bedre at folk går til Fastlegen og sier “dette fungerer for meg”, sier Marianne.
Gro-Helen forteller at hennes 16-årige sønn ikke vil vaksineres – for noe.
– Jeg har ikke påvirket ham, men det har han snappet opp et sted og sier “det vil jeg ikke ha i kroppen min”, sier Gro-Helen stolt.
Et eksempel til etterfølgelse for alle barn i den tredje verden.
Terje kaster seg på Gro-Helens PA = S2.
– Det har jeg hørt flere barn si, sier Terje.
Hvor er det barn snakker om dette hen? Og har Terje lov til å være der uten tilsyn av en voksen?

– Jeg er ikke mot vaksine i seg selv, men massehysteri reduserer jo immunforsvaret, sier Terje.
Med andre ord bryr ikke Terje seg om hva vaksinen gjør på soverommet, bare den ikke gjør det ute blant folk.
Og i tilfelle noen fremdeles skulle lure på hvor meningsløst og farlig det er med vaksiner, er det bare å spørre Mira. Med sin egen variant av PA = S² kan hun fortelle at vi har alle vaksiner vi trenger i kroppen.
– Det er jo det samme med shampo og såpe og lotion, huden blir vant til ting som kroppen egentlig gjør på egenhånd, og så blir man avhengig av det til slutt, sier Mira, som vi med egne øyne kan se aldri vasker håret eller bruker sminke. 

Zita Djenes er visstnok mest kjent for sin rolle som Klara i Himmelblå (jeg har aldri sett en eneste episode), men er egentlig reikihealer.
– Kan du fortelle litt om hva reiki er, for jeg vet ikke så mye om det? sier Mira, som nok ikke vet så mye om noe i det hele tatt.
Men det er hun ikke alene om – uvitenheten går helt opp til det kongelige norske Helse- og omsorgsdepartement. Følg med nå:

alternativmedisin.no beskrives reikihealing som følger:
“Reiki-healing er et japansk healingssystem (…) som ble bragt til USA og Vesten av en kvinne fra Hawaii ved navn Haiwaioo Trakata, som lenge var eneutøver av metoden før hun begynte å undervise andre”.

På Helse- og omsorgsdepartementets hjemmeside beskrives reikihealing som følger:
“Reiki-healing er et japansk healingssystem (…) som ble bragt til USA og Vesten av en kvinne fra Hawaii ved navn Haiwaioo Trakata, som lenge var eneutøver av metoden før hun begynte å undervise andre”. 

Og slik fortsetter det på 43 andre norske nettsider som omtaler reiki – alle med den nøyaktig samme teksten. Hvor teksten opprinnelig kommer fra vet jeg ikke, men jeg vet at Haiwaioo Trakata ikke eksisterer.
Derimot eksisterte Hawayo Takata (1900-1980), selvutnevnt reiki-stormester som på slutten av sitt liv tok 10 000 dollar per pers for å lære andre metoden. Et medmenneske av dimensjoner, med andre ord.
Men er det ikke betryggende at Staten, vår velgjører og beskytter, gjør så fabelaktig research?

Akkurat i det jeg ikke tror at noe kan toppe denne bablende idiotien, får vi se Mariannes intervju med Marion Rosen, grunnlegger av Rosen-metoden.
– Hva tenker du om fremtiden? spør Marianne.
Marion Rosen er 96 år gammel.

Jeg tenker plutselig at fremtiden ikke kan komme fort nok.

Advertisements
Publisert i Den andre siden, TV-serier | Merket med , , , , , , , , , , , , | 29 kommentarer

Dødens drabanter: Vil du bli med hjem og se på Toyota’n min?

Alle privatdetektiver skader seg. I Dødens drabanter snubler Trond i skogen og får et kutt i hånden. Foto: SF

Varg Veum – dødens drabanter (Stephan Apelgren, 2011)
Med Trond Espen Seim, Line Verndal, Bjørn Floberg, Vegar Hoel, Lene Nystrøm

*

Det dør mange mennesker i Dødens drabanter. Så mange at hadde det skjedd på ordentlig, ville Bergen vært oversvømt av journalister og Kripos-folk. Siv Jensen ville ha sagt at vi må ha flere politifolk i gatene, mens Siv Halvorsen hadde etterlyst en bedre kriminalomsorg. NRK og TV2 ville kjørt timeslange livesendinger, VG ville hatt “Bildene fra dødens hus” på forsiden, mens Dagbladet ville valgt “Slik unngår DU voldsbølgen i Bergen”.

Men i Dødens drabanter er dopsmugling, kidnapping, omsorgssvikt, mishandling, overdoser og regelrette drap overlatt til Trond Espen Seim og Bjørn Floberg.
Siden sist har Trond kjøpt seg en Toyota Landcruiser til 1,3 millioner, men ikke en ny jakke.
Mobilen hans ringer. Det er Bjørn Floberg.
– Arve Johansen, 76, inn og ut av systemet i 20 år, drept, skutt i brystet med kaliber 45, sier Bjørn.
– Jeg reddet ham fra narko-moren hans da han var liten, sier Trond.
– Han svarer ikke på spørsmål, han vil bare snakke med deg, sier Bjørn.
– Jeg kan ikke, sier Trond/Varg. – Jeg må kjøre rundt i Landcruiseren fordi Toyota har finansiert filmen. Adjø!

Ring-ring! Det er Lene Nystrøm.
– Jeg står og vasker opp og ser følsomt ut av vinduet, sier Lene.
– Du er deilig, sier Trond.
– Jeg har kjøpt en kjempestygg tapet for å vise at vi er frie og eksentriske sjeler, sier Lene.
– Jeg vet det, det derfor jeg heller vi kjøre rundt i Landcruiseren. Farvel!

Eksempel på tøff privatdetektivskade i Falne engler. Foto: SF

Ring-ring! Det er Line Verndal.
– Jeg glemmer aldri forholdet vi hadde da vi var sosionomer i barnvernet og sparket ned dører og banket opp folk, sier Line.
– Du er deilig, sier Trond.
– Jeg elsker deg, sier Line.
– Jeg elsker Landcruiseren min. Adjø!

Ring-ring! Det er en ung gutt med et gevær og ung jente som gissel.
– Nå roper jeg utrolig høyt og uforståelig på bergensk, sier gutten.
– Du er sint fordi Line og jeg sparket ned døren og banket opp moren din, sier Trond.
– Nå spiser jeg et simkort og hopper ut fra vinduet på en ferge, sier gutten.
– Så bra, det skaper drama, møt meg på en hytte ingen vet om, sier Trond.

Ring-ring! Det er Vegar Hoel.
– Jeg vil gjerne beklage overspillet mitt i Umeå4ever, sier Vegar.
– Hva er Umeå4ever? spør Trond.
– Det er en quirky roadmovie ingen vil se fordi Pax er så dårlig, sier Vegar.
– Møt meg i leiligheten til den unge jenta som var gissel slik at jeg kan brøle til henne og slå macho i bordet, sier Trond.
– Men det er jo helt umotivert, sier Vegar.
– Hold kjeft! Det er jeg som er den rettferdighetssøkende privatdetektiven! skriker Trond. – Adjø!

Ring-ring! Det er Bjørn.
– Gudbrand Hekle, 89, inn og ut av systemet i seks uker, drept, skutt i hodet med dobbeltløpet hagle, sier Bjørn.
– Hva om han ikke ble skutt i hodet? spør Trond.
– Dæven, det betyr at han fremdeles er i live, sier Bjørn.
– Send hodet hans til analyse, det vil bevise at han ble skutt i benet og smuglet GHB, sier Trond. – Adjø!

Eksempel på tøff privatdetektivskade i Skriften på veggen. Foto: SF

Ring-ring! Det er Lene.
– Jeg har på meg svart paljettkjole og leiligheten er full av statister ingen betaler meg for å snakke med, sier Lene.
– Jeg skal på café med Line Verndal som fremdeles er forelsket i meg, sier Trond.
– Da stiller jeg meg ved oppvaskbenken igjen og ser dramatisk ut av vinduet, sier Lene.
– Vent med det til jeg nesten har sex med Line på hytta ingen vet hvor er, sier Trond. – Adjø!

Ring-ring! Det er en sleip forsvarsadvokat.
– Jeg er en skurk fordi jeg bor i et designhus, sier advokaten.
– Vent der til jeg kommer bort og denger deg helseløs, sier Trond.
– Jeg har ikke fått den delen av manus, hvorfor skal du denge meg helseløs? spør advokaten.
– Filmen er snart slutt, folk i salen venter på at jeg skal denge noen helseløse, sier Trond.
– Skal du ikke løpe gjennom trange smug etter en person som har hette over hodet først? spør advokaten.
– Helvete! Det hadde jeg glemt, sier Trond. – Adjø!

Ring-ring! Det er sminkedamen.
– Du må komme innom oss så vi får laget det såret i ansiktet du har i de andre filmene for å vise at du er tøff og tåler juling, sier sminkedamen.
– Jeg snublet og falt i skogen så jeg har et kutt i hånden jeg har surret et møkkete lommetørkle rundt, sier Trond.
– Men det er jo ikke tøft, det er bare klønete, sier sminkedamen.
– Hold kjeft! Bjørn sa det var kult, sier Trond. – Adjø!

Eksempel på tøff privatdetektivskade i Svarte får. Foto: SF

Ring-ring! Det er publikum.
– Du, vi stikker, vi.
– Hvorfor det?! Har dere ikke sett traileren? Jeg blir skutt i magen snart! Kanskje jeg dør!
– Kommer Varg Veum: I mørket er alle ulver grå på kino i november 2011?
– Joda, men…
– Kommer Varg Veum: De døde har det godt på kino i januar 2012?
– Ja, men…
– Kommer Varg Veum: Kalde hjerter på kino i mars 2012?
– Jada, men…
– Så det at du blir skutt i Dødens drabanter har absolutt ingenting å si.
– Når du sier det sånn, så nei, egentlig ikke.
– Ok. Da går vi. Kanskje vi sees i november.
– Nei! Hallo! Ikke gå! Jeg lover å få flere ansiktsuttrykk! Hallo? Jeg lover å slutte å snakke som en filmavis! Hallooo…! Jeg lover å gjøre det slutt med Lene! HALLO?!

Klikk.

Publisert i Norsk film | Merket med , , , , , , , , , | 27 kommentarer

Top Model, del 9: De dødes tjern

Marcel og Mona lot som ingenting da mumien Maria fra Lumene snek seg inntil dem. Foto: TV3

If you’re a bitch – hide it.
– Tyra Banks

Top Model-redaksjonen har brukt opp alle pengene sine denne uken, så vi er i Oslo.
Redaksjonen klipper sammen turistbilder i rasende tempo, for å inntrykk av Oslo som pulserende metropol, men det er bare trikken til Storo, et par fyrer på TGIF og fire japanere på Rådhusplassen.

– Det er høyt nivå på de fem gjenværende modellene våre, sier Mona.
Mona er en bedre skuespiller enn jeg trodde. Eller så har Top Model-redaksjonen økt dosene med Sobril de putter i appelsinjuicen hennes hver morgen.
– Nå gjelder det for dem å perfeksjonere seg og bli kvitt svakhetene sine, sier Mona.
Å, Mona – legg i det minste til “det er nå alvoret begynner”, da!

– I kveldens episode dytter vi de splitter nakne modellene ut i et ekkelt, iskaldt tjern, slik at de kan reklamere for hudkrem, sier Mona.
Nei, hun sier ikke det. Det ville jo føre til at noen faktisk så programmet, og det har Top Model-redaksjonen jobbet hardt å unngå.
Så Monas innsalg lyder slik:
– Men greier de det når de i Evas drakt er kalde, våte og gjørmete?
Tusenvis av homser og tenåringsjenter kaster seg på nettet for å finne ut hvor de kan kjøpe drakter fra den nye og hotte designeren Eva.

Modellene elsker å bli filmet hver dag, så de ligger i sofaen gjemt bak puter og tepper og snakker med innestemme om hva som skal skje.
Det banker på døren, og Top Model-redaksjonen forsøker å skape spenning ved zoome inn på en behansket hånd som bærer et brett, men mister konsentrasjonen.
Det viser seg å være en av hotellets ansatte med ukens lapp fra Miss Storm: “Hvor mye kan dere egentlig om posering?”.
Himmel og hav, de har holdt på i over to måneder – selvfølgelig kan de ingenting om posering!
– Det blir veldig lærerikt, sier Maiken.
– Det er viktig at jeg lærer dette nå, sier Alexandra.
Ja, for nå begynner alvoret. Snart. Neste gang.

Modellene har tatt på seg svarte badedrakter og Miss Storm forklarer hva som skal skje.
– I dag skal dere lære litt om posering, sier han.
Jeg lurer på om TV3 egentlig har sendt programmet i feil rekkefølge. Burde ikke modellene ha lært å posere i første episode? Men kanskje det hadde kollidert med alle storbyweekendene.
– Hvis dere ikke kan å posere er det bare flaks at dere får bra bilder, sier Miss Storm og oppsummerer med det åtte episoder av Top Model.
– Og siden minibarregningen min fra Dubai gjør at vi ikke har råd til å leie profesjonell fotograf denne uken, skal jeg ta bilder av dere med mobilkameraet mitt som jeg etterpå kommenterer som om de skulle vært tatt av en virkelig fotograf og dere var virkelige modeller.

Katarina får beskjed om at hun sliter med å posere med hele kroppen.
– Jeg lærte sjempemye som jeg ikke visste fra før, sier Katarina.
Mona er ikke den eneste som får Sobril til frokost.
Claudia forklarer at hun har dårlig holdning fordi hun er så høy.
– Jeg var en pinne som skjøt frem, sier hun, før hun legger hodet bakover for å vise at tennene hennes er så skjeve at hun ikke kan smile.
Men med instruksjoner fra Miss Storm ordner alt seg.
– Nå er du litt i comfortsonen din, korrigerer Miss Storm.
Claudia bøyer seg den andre veien.
– Kjempefint! Nå er du i comfortsonen din, sier Miss Storm som ikke husker hva han sier fra et øyeblikk til et annet.

Top Model-budsjettet var så lavt at Miss Storm måtte bruke klær med hull under armene. Foto: TV3

Maiken strekker seg i alle retninger.
– Det er litt dragartist, sier Miss Storm, som vet hva han snakker om.
– Det er litt Vi Menn-look, legger han til. – Og der skal vi ikke være.
Gud forby at modellene skulle jobbe for et blad som hadde en halv million lesere i 2010. Da kunne det jo hende at de tjente penger, og det skal ikke Norway’s Next Top Model gjøre.

Det er Alexandras tur.
– Du vet hva slags tilbakemeldinger du har fått fra juryen, sier Miss Storm.
Ja, Alexandra er en av de få modellene som har fått konkrete og gjennomtenkte tilbakemeldinger. Som at hun er “a proud black woman”, at hun “er så feminin at hun blir litt maskulin”, at hun er “en solstråle”, at når hun “bruker kroppen, så bruker hun kroppen”, og at “øynene hennes er som øyne”.
Med alle disse tilbakemeldingene i hodet forsøker Alexandra å stable kroppen sin i en positur som Miss Storm kan godkjenne, men Miss Storm blir ikke fornøyd. Han vil at hun skal bruke hoftene mer og ber henne lage åttetall med dem.
Til kamera sier Alexandra at hun er skuffet over å bli sviktet av sin afrikanske arv, for som vi jo vet har alle med en viss hudfarge innebygget rytme.
– Det blir litt Vi Menn, sier Miss Storm etter at Alexandra har åttetallet seg ned fra podiumet.
Ukens skjellsord er altså Vi Menn.

Det er ingen av modellene som jobber hardere enn Charlotte.
Ikke for å bli toppmodell, men for å beherske seg.
I hodet sitt har Charlotte bilder av de andre modellene som snurrer skrikende av smerte på et stekespidd over åpen ild, mens Mona, Marcel og Miss Storm ligger med ansiktet ned foran føttene hennes og messer “du er den vakreste og smarteste, vi er ubetydelige møll som dras mot ditt glitrende lys”.
Men her ute i virkeligheten må Charlotte gjøre alt for å skjule at hun vet det er to episoder mellom henne og evig rikdom og berømmelse.
– Det er veldig viktig å utstråle energi og det får jeg bekreftet når jeg ser bildene mine, sier hun ydmykt.

– Jeg håper dere har lært mye å tenke på, sier Miss Storm.
Modellene blunker forvirret. De er fremdeles i sjokk over at de må stå oppreist og bli tatt bilde av for å være modeller.
Miss Storm ber dem hente singlet, jeans og høye hæler, for nå skal de på tur!
Å, lettelse! Kanskje Libya har ringt og invitert dem til Tripoli International Fashion and Torture Week…!

Nei. De skal ikke lenger enn til et bittelite fotostudio.
Der venter Miss Storm sammen med Woman-redaktør Heidi, som vi jo husker ikke får lønn hvis hun smiler eller på annen måte viser menneskelige trekk. Ved siden av henne står en liten gutt Miss Storm henført presenterer som dagens fotograf.
– Han vet alt om posering, for jeg fant ham på toalettet på London, sier Miss Storm.

Vi blir minnet på at vinneren av Norway’s Next Top Model – blant andre karrierefremmende premier – får være forsidepike hos Woman.
Top Model-redaksjonen har ikke bare gått tom for penger, de har heller ingen idéer igjen, så ukens utfordring er bare en testshoot på Woman-forsiden – omtrent som når en stylist tar bilder av jenter i badetøy med mobilkameraet sitt og lover dem en modellkarriere etterpå.
– Coveret er den viktigste siden i bladet, glefser Heidi, til tross for at en meningsmåling Narvesen har gjort viser at 85% av de som var våkne da de svarte anser side 23 som viktigst.
– Dere må smile, for vi i Woman er opptatt av å være et positivt blad, knurrer Heidi mens hun tygger på det tørkede lårkjøttet til forrige måneds covermodell.

De fem modellene har virkelig tatt til seg Miss Storms ønske om at de har lært mye å tenke på. Noen av dem er så ambisiøse at de legger hånden på hoften, mens andre velger mer radikale positurer, som å legge hånden på hoften.
Men for Charlotte er det kun én som står i veien.
– Jeg brukte mye tid på å observere Claudia, da hun er min sterkeste konkurrent, sier Charlotte. Som også er så storsinnet at hun tar seg tid til å herme etter et par av de andre modellene når de ikke ser i hennes retning.
– De andre ligger mange nivåer under meg, og det får jeg bekreftet når jeg ser bildene, sier Charlotte beskjedent.
– Jeg tror faktisk det står mellom meg og Claudia, legger hun sjenerøst til.

Miss Storm forteller at vinneren av prøvefotoshooten skal få være med ham til Efva Attling-butikken og få lekre smykker.
Efva Attling søker forresten deltidsansatt til sin butikk i Oslo. Man må legge ved et bilde av seg selv, og det kreves “høy sosial kompetanse”. Det er altså vanskeligere å få deltidsjobb hos Efva Attling enn å vinne Top Model.
– Det er to som har skilt seg ut, sier Miss Storm, og Charlotte smiler fornøyd.
– Og det er Claudia og Katarina!

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har spolt tilbake for å se Charlottes ansikt i det lyden av Miss Storms stemme når ørene hennes. TV3 har vist 2500 timer med tv sålangt i 2011, og skal vise 6000 timer til, men ingenting kommer til å toppe akkurat dette øyeblikket. Jeg er stinn av lykke.

Det er Katarina som til slutt får gå på deltidsjobbintervju hos Efva Attling.
Men Charlotte tar det hele på strak arm.
– Jeg er veldig overrasket, sier hun vennlig og stikker 35 nye nåler i Miss Storm-dukken sin.
– Katarina fortjente ikke å vinne, legger hun begeistret til, mens hun skraper vekk øynene på Monas PR-bilde med en saks.

Det er fremdeles 40 minutter igjen å fylle og Efva Attling vil ha noe igjen for at Miss Storm fikk lov til å si navnet hennes høyt. Derfor legger modellene seg i sofaen og snakker om Katarina og hvilke smykker hun vil velge.
Charlotte er den eneste som ikke klarer å skjule hvor glad hun er på Katarinas vegne.
– Det er sikkert et typisk Katarina-smykke, freser hun.
Efva er ennå ikke fornøyd. Så når Katarina kommer hjem med smykkene må modellene ta i bruk storbyweekendtriksene.
Barcelona Milano Dublin Dubai Efva Attling er min favoritt!
– Jeg vil flytte til Barcelona Milano Dublin Dubai Efva Attling!
–  Barcelona Milano Dublin Dubai Efva Attling er helt fantastisk!

Akkurat i det Top Model-redaksjonen er i ferd med å tvinge modellene til å skrive under på Efva Attlings krav om at alle må bli lesbiske, banker det på døren og utenfor ligger en lapp.
“SJØNHETS SØVN ER VIKTIG SES I MÅREN TILIG”, har Mona skrevet helt selv, med turkis fargestift og hjerter over i’ene.
Modellene ser på hverandre. Hva nå? Det er fremdeles 35 minutter igjen av episoden.
Top Model-redaksjonen tar et raskt møte og bestemmer at modellene skal bruke de neste ti minuttene på å vaske seg i ansiktet.
– Det er viktig at vi ikke sliter oss ut, konkluderer Katarina.
Svimle av tretthet sjangler modellene i seng.

Alle jublet og lo av glede over å kunne reklamere for hudkrem. Foto: TV3

OPPDATERT: Mona og Marcel står ved kanten av Bånntjern, som jeg ved feilaktig trodde var åstedet for innspillingen av De dødes tjern. De dødes tjern ble spilt inn ved tre forskjellige tjern i Nordmarka, Kolsås og Bærum, noe en av mine lesere vennlig har påpekt.

Men det står nå likevel noe som ser ut som en gjenganger ved siden av Mona og Marcel.
– Dette er Maria fra Lumene, sier Mona.
Oj. Unnskyld.
Jeg trodde det var en dødsmaske, men det er jo bare Lumenes Sensitive Touch Total Comfort Mask, for normal til tørr hud.
– Dere skal ta bilder som reflekterer Lumenes produkter med heather og planteprotein og dere må reflektere at ingrediensene er håndplukket i den arktiske naturen og reflektere det i øynene, sier Maria fra Lumene.
Det norske ordet for heather er lyng, men jeg tror ikke Maria vet det. Hun har hatt mer enn nok med å lære seg ordet reflektere. Uttalen, altså, ikke betydningen.

Men uansett hvem som er oppdragsgiver, det er Marcels visjon som skal bære det hele. Som alltid er den – reflektert.
– Vi skal ta bilder uti her, og det blir fuktig og kaldt, forklarer Marcel.
– Men først må dere reklamere litt for Lumene, sier Mona. – Så gå bort til sminketeltet og snakk høyt om kremene som ligger der.

Modellene får blader – fra naturen, ikke Woman – limt på puppene og sendes så ut i det kalde tjernet. Det er 25 minutter igjen av episoden, så Top Model-redaksjonen kjører alt i sakte film i håp om at tiden skal gå.
Det gjør den ikke før det er Charlottes tur, som går til oppgaven med sedvanlig optimisme.
– Jeg hater ferskvann! Jeg hater gjørme! jubler hun, og legger til at hun også føler seg “helt målplassert”.
Mona ser ut i luften, Maria ser på klokken og Marcel har sovnet med fingeren på utløserknappen. Etter en stund dunker Mona borti ham og han kvepper til.
– Da er vi ferdige! roper han.
Charlotte kravler inn til land med panikk i ansiktet.
– Mona har som regel sagt noe når jeg gjør det bra men nå var hun helt stille, hikster hun. Hun er som lærerens favoritt den dagen læreren ikke bryr seg lenger. Hun kan jo ikke vite at Top Model-redaksjonen er blakk og ikke har råd til å betale Mona for mer et par replikker om dagen.
Charlotte begynner å storgråte.
– Det verste er å dra hjem og det er ikke for å være egoistisk men jeg har mer lyst på dette enn noe av de andre og jeg har satt hele livet mitt på pause for å få dette til å fungere!
Charlotte burde så fort som mulig trykke playknappen igjen, for å trampe med føttene for å bli Norway’s Next Top Model kommer ikke til å føre frem.
Eller – hvorfor ikke? Det stilles ingen andre krav.
– Dere begynner å bli proffe, leser Marcel fra lappen Top Model-redaksjonen har gitt ham. Han gjesper og sender lappen videre til Mona.
– Det er fremdeles 20 minutter igjen av episoden, leser Mona. – Og vi har ingen penger, så derfor skal vi nå filme dere i ti minutter mens dere får manikyr.

Plutselig er det jurymøte.
– Five beautiful girls stand before me, but only one can become Norway’s Next Top Model, sier Mona-Tyra.
– You know our judges: Nigel Barker Marcel Leliënhof, noted fashion photographer, the marvelously undead Marie from Lumene, and Woman editor Heidi, who scares everybody on the production shitless but since she’s paying for this crap I have to call her charismatic and influential.

Bildene fra De dødes tjern dukker opp på storskjermen.
– Hun er litt for mystisk, sier Marcel.
– Hun har krøllete fingrene, sier Maria fra Lumene.
– Hun beveger armen på en måte som gjør at hun beveger seg, sier Heidi.
– She belongs in the swamp, sier Mona-Tyra.
Og det var komplimentene.
Når modellene er sendt ut på bakrommet diskuterer panelet hvem som må hjem.
– I think she should go, sier Mona-Tyra.
– Jeg sender hjem henne, sier Marcel.
– Nei, huff, henne, sier Heidi.
– Nei, jeg syns henne, sier Maria fra Lumene.
– We have reached a decision, sier Mona-Tyra.
– Vi har vel det, sier Maria fra Lumene, som skulle ønske hun aldri hadde hørt om Top Model.
– Tja, vi er vel det, sier Heidi, som har bestemt seg for å si at Woman egentlig er et hundeblad og at de ikke trenger forsidepiker.

– You have all showed that you really want this and that you are willing to work, sier Mona-Tyra. Hun gidder ikke engang legge hånden med ljugekors bak ryggen.
– Today, because the jury sucks more than anyone can imagine, two of you will recieve Best Picture.
Charlotte retter på toppen sin, smiler sitt beste misse-smil og gjør seg klar til å gå frem.
– Claudia and Alexandra, sier Mona.
En bøtte med blod tømmes over Charlottes hode. Etter et par sekunders sjokkert stillhet begynner alle å le en ond, kaklende latter, nå peker de, også, Charlotte stirrer ned på blodet som drypper og drypper fra kroppen hennes, brått ser hun opp og til siden med ville, rødskutte øyne, dørene til studio slamrer igjen, en lysrigg faller ned over jurybordet og knuser hodet til Heidi som en melon, det tar fyr i Maria fra Lumenes hår, hun reiser seg og løper skrikende mot Mona, Mona dytter henne vekk, men det er for sent, kjolen hennes brenner, modellene hyler og hamrer på de låste dørene, Charlotte står urørlig, blodet drypper og drypper, Marcel faller ned på kne og gråter, røyken fyller rommet og…
– Charlotte!
Charlotte blunker og ser seg rundt. Mona står opp ved jurybordet og smiler. I hånden har hun et bilde av Charlotte.
– Congratulations, you’re still in the running towards becoming Norway’s Next Top Model, sier Mona.

Charlotte ble rasende da hun ikke fikk ukens beste bilde.

Maiken og Katarina går hånd i hånd bort til Mona. Begge har tårer i øynene og dirrende underleppe.
– Two beautiful girls stand before me, sier Mona-Tyra. – But I only have one photo in my hand. This photo represents the girl who will still be in the running towards becoming Norway’s Next Top Model. The girl that I do not call, must immediately return to the house, pack her belongings and go home.
Mona-Tyra snur seg mot Katarina.
– The judges feel you have made tremendous progress, but not enough to make tremendous progress, sier Mona-Tyra.
Katarina nikker.
– Maiken, the judges feel you have made tremendous progress, but not enough to make tremendous progress, sier Mona-Tyra.
Maiken nikker, også.
Hvem får bli? Hun som som Miss Storm mente var for Vi Menn, eller hun som Miss Storm mente var for Vi Menn?
Det blir hun som var for Vi Menn.
– Maiken.
Alle gråter, bortsett fra Charlotte, og Mona-Tyra gir Katarina en “egentlig vil jeg ikke klemme deg for det roter til håret mitt”-klem.
– We will see more of you, sier Mona-Tyra og bak henne lager hele juryen ljugekors.

Neste uke gisper alle modellene av sjokk og Charlotte heises utfor en klippe. Er det dene eneste måten å bli kvitt henne på?

Publisert i Norsk film, Top Model, TV-serier | Merket med , , , , , , | 50 kommentarer

Den andre siden, del 14: Det finnes grenser

Slik ser landets fremste Atlantis-eksperter ut. Foto: TVN

It is only in modern times that people have taken the Atlantis story seriously; no one did so in antiquity.
– Alan Cameron, Greek Mythography in Roman World (2004)

Jeg har alltid lurt på om overtroiske synes andre overtroiske kan være for overtroiske. Finnes det grenser, selv for mennesker som har levd flere liv, som samtaler med det hinsidige og som helbreder spedalske med krystaller?
Tro det eller ei, det gjør faktisk det.
Det fikk mannen som arrangerer gruppereiser til Atlantis erfare, da han besøkte Den andre siden forrige torsdag.

Den andre siden består av følgende spirituelle elitelag: Birgitte Lund Nakken, TVNorges spesialutsending for åndelige saker; Marianne Behn, Krystallakademiets grunnlegger; Gro-Helen Tørum, medium synsk synsk medium; og Mira Craig, søkende artist.
Denne bestemte torsdagen, 24.03.11, var temaet Atlantis.
Jeg fikk vann i munnen med det samme Birgitte sa:
– Eksisterte Atlantis eller var det bare noe Platon fant på?
I all verden. Skal Birgitte, Marianne, Gro-Helen og Mira debattere Platons verk? Det kan jo faktisk bli interessant. Men så legger Birgitte til:
– Kan man helbrede med energier fra Atlantis?
Ah. På med setebeltene, vi skal åpenbart på en ny og humpete tur til Crazyland.
Birgitte spør Mira om hun tror at Atlantis har eksistert. Det tror Mira.
– Det går igjen i mange religioner og måter å tro på, sier Mira, professor i teologi og historie. Men hun er usikker på hvordan Atlantis ble ødelagt.
– Men jeg vet ikke om det var i en av syklusene til mayakalenderen, eller om det var noe med platene som forskyver seg og noe blir dyttet under.

Det medium synske synske mediumet Gro-Helen forteller at hun har mange opplevelser knyttet til Atlantis, men for henne er det ikke et fysisk sted, og hvis det var det likevel, så spiller det ingen rolle hvor det lå. Gro-Helen mener Atlantis er en bevissthetstilstand og illustrerer sin påstand med følgende selvopplevde hendelse.
– I mitt første møte med Atlantis fløy jeg i høy hastighet over et snødekket landskap hvor mennesker var samlet i glasspyramider. “Hvor er jeg?” spurte jeg og svaret jeg fikk var Alta.

Birgitte, Mira og Marianne ler skingrende. Gro-Helen er skikkelig gæren, altså. Ikke fordi hun “fløy i høy hastighet over et snødekket landskap hvor mennesker var samlet i glasspyramider”, men fordi hun havnet i Alta. Mira sier at ordene Alta og Atlantis ligner på hverandre, mens Birgitte vil vite hvordan Atlantis ser ut.
– Det er veldig pastellfarget, som i studioet her, sier Gro-Helen. – Og det er mange enhjørninger der, og enhjørninger er hester fra Atlantis.
Heldigvis får Gro-Helen lønn av TVNorge for å si dette, for jeg kommer ikke på noen andre steder i arbeidslivet hvor kunnskap om rasen equus cornu fører til fast ansettelse.

Marianne er enig i at Atlantis i våre dager er en tilstand, men understreker at det en gang var et kontinent i Atlanterhavet, og hun har hatt gleden av flere indre reiser dit.
Sist i januar, da kongeparet var på statsbesøk der, hvor hun personlig fikk utdelt Atlantis-ordenen med ekeløv og ektoplasma for sin utrettelig kamp mot diskriminering av atlantere.
Marianne bekrefter at kontinentet er pastellfarget og at hun har samlet en rekke krystallsteiner på sine indre reiser til Atlantis.
– Det går som en nemesis gjennom verden, at krystaller kan dematerialisere seg et sted for så å materialisere seg et annet sted, sier Marianne.

Marianne vet øyensynlig ikke at nemesis betyr erkefiende, siden det gir setningen hennes en helt annen mening. Men hun har med seg en krystall fra Atlantis og sender den rundt til Gro-Helen, Birgitte og Mira.
– Beviset på at krystallen er fra Atlantis er at det er trekanter på den, forklarer Marianne.
Gollum Mira stirrer på ringen krystallen med store øyne.
– Dere hjemme kan jo sjekke om dere har krystaller med trekanter på, legger Marianne til.
Hvis man tror at en middelaldrende dame fra Moss har funnet en dimensjonsreisende krystall fra Atlantis, sitter man i ledelsen i TVNorge. Eller så har man masse trekanter hjemme, men de er røde og stemplet på pilleeskene i medisinskapet.
Eller begge deler.
Men nok om hvordan Atlantis ser ut. Det er på tide at ekspertene forklarer hvordan et kontinent som skal ha dekket Atlanterhavet fra Bermuda til Kanariøyene, bare kunne forsvinne sånn over natten.
– Årsaken til at Atlantis forsvant var jo ubalansen i forholdet mellom menn og kvinner, sier Gro-Helen, og Marianne nikker, for dette er allmennkunnskap i det parallelluniverset disse kvinnene lever i. 

Birgitte nikker også, samtidig som hun langsomt begynner å rulle programkortene sine sammen til et papprør. Brått kaster hun seg over Gro-Helen og forsøker å presse papprøret ned i halsen hennes. Gro-Helen gurgler og veiver med hendene, Marianne tar tak i Birgitte for å vri henne vekk, men Birgitte har plutselig fått umenneskelig styrke. I salen springer publikum skrikende frem og tilbake med armene over hodet, bord og stoler velter overende, en produksjonsassistent styrter frem med en håndholdt mikrofon, Mira tar den og slår Birgitte i hodet så hardt hun kan.
KLANK!
Det er som om Mira har slått på metall.

Birgitte faller overende på gulvet, kroppen rystes av spasmer, hun reiser seg halvveis opp igjen, og plutselig spruter en melkeaktig væske ut av munnen hennes. Hun lager en tynn, høy, elektronisk lyd, og virvler ukontrollert rundt på scenen.
Mira bruker mikrofonen som balltre og kliner til igjen.
KLANK!
Birgittes hode løsner fra kroppen, tipper fremover og en søyle av melkehvit væske står opp av halsen hennes, det eneste som holder hodet fast er ledninger og koblinger, men med robotlignende bevegelser forsøker hun fremdeles å få tak i Gro-Helen.
– Gjør noe! Gjør noe! hyler Marianne.
Mira løfter mikrofonen over hodet med begge hendene, så kjører hun den av all kraft ned i den åpne halsen. Birgitte stivner, faller sammen og blir liggende.
Det er helt stille i studio, bortsett fra Gro-Helens klynking.
Mira og Marianne lener seg over Birgitte og dunker forsiktig borti henne.
– It’s a robot, sier Mira. – Birgitte is a goddamn robot!
De tre kvinnene ser på hverandre. Det drypper melkeaktig væske fra hår og klær, og det går langsomt opp for dem hvorfor TVNorge hele tiden omtaler Birgitte som Ash i alle produksjonsplaner.

Ash-Birgitte etter sammenstøtet med Mira.

Det er rolig i studio. Et par produksjonsassistenter tørker gulvet. Ash-Birgittes hode står på et bord. Mira er i ferd med å koble sammen de siste ledningene mellom hodet og en Mac de har fått fra en oppskjørtet produsent.
Det spraker, så åpner Ash-Birgitte øynene.
Følgende er samtalen slik den ble tatt opp og nedskrevet av TVNorges hemmelige Fringe-avdeling:

Mira: Ash-Birgitte, hører du meg? Ash-Birgitte?
AB (med en forvridd, elektronisk stemme): Ja, jeg hører.
Mira: Hva var oppdraget ditt?
AB: Bekjempe overtro. Førsteprioritet. Ingen hensyn.
GH: Jævla TVNorge! Hva med oss og våre liv?!
AB: Jeg gjentar, ingen hensyn.
Mira: Hvordan tar vi livet av fornuften, Ash-Birgitte? Det må finnes en måte å drepe den på?
AB: Dere forstår ikke hva dere står overfor. Fornuft er en perfekt organisme.
Marianne: Du beundrer den…
AB: Jeg beundrer dens renhet. Ubesudlet av overtro og hysteri.
GH: Ok. Det er nok. Slå av.
(Mira lener seg frem for å koble fra ledningene, AB avbryter)
AB: En siste ting…
Mira: Hva da?
AB: Jeg kan ikke lyve om sjansene deres, men… Dere har min sympati.
(Mira røsker ut ledningen, AB slukner med et tilfreds smil om munnen). 

Reklamepause.

TVNorge har rullet inn Birgitte 2.0 – en ny, skinnende versjon som er programmert til å selvdestruere om den stiller kritiske spørsmål.
– Det svirrer mange rykter om Atlantis, sier Birgitte 2.0, som om Atlantis er et slags arabisk land i opprør, hvor informasjonen er oppstykket og ikke til å stole på.
– Ta imot vår første gjest, arkeologiprofessor Christian Keller!

Professor Keller viser seg å være en ordentlig professor, og er min nye helt, siden han forsøker å snakke om kveldens tema med saklig akademisk forbehold. Han forklarer at Platon skrev om Atlantis som et hypotetisk sted, at det ikke finnes noen fysiske, arkeologiske bevis på at Atlantis har eksistert, men at en teoretisk forklaring på Atlantis-myten er vulkanutbruddet som utslettet øya Thera i Middelhavet 1500 år før Kristus.
Gro-Helen har ikke tenkt å la seg stanse av slikt vitenskaplig vrøvl.
– Trodde Platon at det fantes en verden utenfor Atlantis eller var hans opplevelse av verden Atlantis? spør hun, og resten av panelet nikker anerkjennende. Snakk deg ut av den, du, “professor”!

Siden professor Keller er et dannet menneske, smiler han høflig og sier at det var et godt spørsmål, men øynene hans flakker rundt i studio på jakt etter skiltene som viser hvor nødutgangene er. Han gjentar med rolig stemme at Platons betraktning om Atlantis handler om synd, at idealstaten Athen kan gå i oppløsning om menneskers moral ikke opprettholdes.
– Egentlig veldig protestantisk, humrer professor Keller, men denne teologiske vittigheten går det åndelige ekspertpanelet hus forbi.
– Forskes det arkeologisk på Atlantis? spør Birgitte 2.0.
– Nei, svarer professor Keller.
– Takk for at du kom, sier Birgitte 2.o – spamfilteret hennes er i aktivitet, og alt som heter vitenskap klassifiseres som junk og går rett i søpla. 

Reklame.

I sofaen sitter det plutselig en mann med lyse englekrøller og pastellfargede klær. Dette er den tyrkiske englehealeren Birkan Tore, gay as a Christmas tree, som bruker energier og engler fra Atlantis for å hjelpe og helbrede mennesker, sånn at de til slutt gir ham alt de har av penger og verdier.
Birgitte 2.0 vil vite når Tore forsto at han kunne kommunisere med engler fra Atlantis.
– Jeg hadde denne energien fra jeg var liten, men det var ikke før internett kom at jeg forsto at denne energien var fra Atlantis, sier Tore, som avslutter alt han sier med en høy latter.
Mange menn har opplevd den samme energien, men de kaller den å komme ut av skapet.
– Hvordan kom du ut skjønte du at den var fra Atlantis? spør Birgitte 2.0.
– Jeg spurte englene, jeg spør dem om alt – inkludert shopping! HAHAHA! hviner Tore så de slappe håndleddene vibrerer.
Han skynder seg å legge til at englene ikke svarer konkret, bare at de gir tegn.
– Hvis svarene på alt man lurte på ble servert på sølvfat, ville inkarnasjonen din bli veldig kjedelig! hojer han. – HAHAHA!
TVNorge oversetter “inkarnasjonen” med “livet”. Det får finnes grenser!

Hvis du spør riktig, kan disse hjelpe deg med shoppingen.

Birgitte 2.0 vil vite hva Tore mener Atlantis er.
– HAHAHA! Atlantis er vår fortid og vår fremtid, sier Tore mens han tørker bort restene av det hvite pulveret han har på nesen. – HAHAHA!
– Atlantis hadde flyvemaskiner, avansert teknologi, spiritualitet, kunst, og krystaller, og vi er akkurat som dem nå – en sivilisasjon! HAHAHA!
Birgitte 2.0 ser uttrykksløst på ham et par sekunder, og Mira, Marianne, Gro-Helen og alle i kontrollrommet fryser til. Kommer Birgitte 2.0 til å gå amok også?
En liten elektronisk puls får Birgitte 2.0 til å blunke. Så smiler hun.
– Men du sier du kan snakke med engler fra Atlantis, sier hun.
Kan det være begynnelsen på et skeptisk spørsmål?
– Så da må jeg spørre…
Kom igjen, Birgitte 2.o! Du klarer å fullføre det spørsmålet! Det slutter slik: “ …er du sprøyte gal, mann?!”.
Kom igjen!
– …er det noen engler her?
Fillern. 2.0-versjonen er skremmende bra programmert, altså.
– Massevis! HAHAHA! Vi har minst to hver! HAHAHA! Gang med fem, så skjønner du hvor mange det er her nå! HAHAHA! 

Mira, søkende artist, vil vite hvordan man kommer i kontakt med sin personlige engel.
– Man må be om et tegn. HAHAHA! Jeg fant hvite fjær, og engler har fjær. HAHAHA! Etter en stund får du engelens navn, og etter ti år kan du spørre “har de fremdeles den skjorten jeg ønsker meg hos Burberry?”. HAHAHA! Jeg har med en betalingsterminal, så du kan betale meg etterpå. HAHAHA!

Mira, søkende artist, gir seg ikke.
– Har engelen din en beskjed til oss? spør hun.
Tore trekker pusten. Hun her krever visst en form for bevis. Han tenker seg litt om. Hva sto det på den kjøleskapsmagneten han kjøpte her om dagen? Å, ja, det var det. Han vender seg mot Mira, som fremdeles klamrer seg til the ring Atlantis-krystallen, ser mildt på henne og sier:
– Din engel sier at du må vite at du er vakker, og at hvis du tror på deg selv er det ingenting som kan stoppe deg. HAHAHA!
Det går et gisp gjennom studio. Hvilken innsikt! Et mirakel! Engelen er virkelig her!
Mira får tårer i øynene. – For meg virker det som om du var i kontakt med noen, snufser hun lykkelig.
– Jeg tar Visa, Mastercard og American Express, sier Tore. – HAHAHA!
– Etter pausen skal vi snakke med en mann som arrangerer gruppereiser til Atlantis, sier Birgitte 2.0.

Reklame.

Han heter John Gursli, har på seg en svart t-skjorte det står Stongehenge Rules! på og arrangerer gruppereiser til Azorene, som i følge ham er siste rest av Atlantis.
Han vet ikke at kvinnene i sofaen tror han er gal.
Hvorfor skulle han tro det? Han har sittet backstage i tre kvarter og hørt panelets lykkelige kakling om alt det morsomme Atlantis har å by på – snødekte landskap, glasspyramider, engler, enhjørninger og krystaller med trekanter på.
Klart han hører til blant dem, han har jo med seg kart og tegninger som kan vise dem at Atlantis har eksistert og hvor det ligger i dag! Kanskje de til og med kan reise dit sammen?

Det første John gjør er å plukke fra hverandre den ukorrekte teorien om at Atlantis lå i Middelhavet. Han forklarer at Atlantis dekket Atlanterhavet, og at Platon bare har stjålet idéen sin fra den egyptiske ypperstepresten Solon, som oppbevarte alle sine reiseskildringer fra Atlantis i bibilioteket i Alexandria, som brant ned, så det er egentlig ingen som har sett disse reiseskildringene.

I sin iver merker ikke John at kvinnene ser på ham med en blanding av forakt og skepsis. De vet at han leste Erich von Däniken som barn, at han tror på ufoer, at han bare er en primitiv sci-fi-geek som er ute av stand til å forstå og tolke avanserte bevissthetstilstander. Han kommer sikkert til å si at Atlantis ikke er rosa.
John forteller at energisporene etter Atlantis er så sterke på Azorene at han også tilbyr kundene sine regresjonsreiser når de er der – både individuelt og i gruppe – tilbake til Atlantis.
Kvinnene veksler blikk. Hvem er denne mannen som våger seg inn på deres område?! Ikke bare tar han med seg kunder til et fysisk sted han kaller Atlantis, han gir dem regresjonstilbud i samme slengen!
– Hvordan gjør man det, da? spør Mira nedlatende.
John aner ikke at han er i ferd med å gå i en felle.
– Man må få folk ned på nivå, sier John. – Få folk til koble ut disse hjernehalvdelene som mange ganger skaper trøbbel opp i hodet.
Å, ja. Sukk. Disse hjernehalvdelene. Hva skal vi med dem?
– Når pekefingeren begynner å skjelve, da er de på det nivået hvor jeg kan gå inn, forklarer John.

Oh yeah.

Gro-Helens stirrer på ham. Nå er han inne på hennes territorium! Hva om folk syns at det John kan tilby er morsommere og mer interessant enn det hun kan? Hvis folk kan få en sydentur og regresjon samtidig, kanskje de heller vil velge det fremfor en enkel regersjon ved kjøkkenbordet hennes?
Gro-Helens øyne blir smale og hun går i strupen på ham.
– Hva er poenget med alt dette? hveser hun. Mannen er jo en bløffmaker!
John trekker på skuldrene.
– Jeg mener vi befinner oss i den samme tiden som da Atlantis forsvant, sier han. – Derfor er det viktig å kjenne til det som skjedde der.
– Må jeg virkelig gjøre en regresjon på Azorene for å få vite det? snøfter Gro- Helen.
Marianne, Mira og Birgitte 2.0 fniser. For en taper!

John drar frem et kart han har laget. Det viser at Atlantis for 300 000 år siden dekket hele Atlanterhavet, før det krympet ned til en mer håndterlig størrelse for 11 500 år siden.
– Hvor fikk du dette fra? kniser Birgitte 2.0.
– Jeg fikk direkte beskjed om å dra til Cornwall, legge meg i en steinsirkel ved fullmåne og at energibanenen fra Atlantis ville få meg til å tegne det virkelige kartet.

Birgitte 2.0, Mira, Marianne og Gro-Helen krøker seg sammen for ikke å eksplodere av latter. Herregud, hvor tar han dette sprøytet fra??
– Hvem fikk du beskjed av? spør Mira, og det er såvidt hun klarer å holde ansiktet noenlunde alvorlig.
– Guidene mine forteller hva jeg skal gjøre, sier John. – En gang var jeg på Silva-kurs og da løftet jeg armen opp i løse luften og begynte med automatskrift. Kartet var omtrent på samme måte. Det er viktig for reisefølget med informasjon.

Kvinnene forsøker å unngå å se på hverandre. De klarer snart ikke mer av dette overtroiske, udokumenterte pølsevevet.
– Hm, sier Birgitte 2.0 så alvorlig hun kan. – Hva kan vi lære av Atlantis?
– Det sto i Aftenposten i forrige uke at om 40 år vil havet være tomt for fisk, sier John. – Og da må jeg sitere indianeren som sa at “når alt er borte ville den hvite mann forstå at han ikke kan spise penger”.

Å snakke i kjøleskapsmagneter er det eneste som virker på Den andre siden, og akkurat denne indianske kjøleskapsmagneten får kvinnene i sofaen til å smelte.
– Åååå, sukker de henført.
John er en av dem, likevel.

Publisert i Den andre siden, TV-serier | Merket med , , , , , , , , , , , , | 39 kommentarer

UMEÅ4ever: Quir-kyy!

Sjekk'a! Vål'enga-drakter, Jon Skolmen og loooser i forgrunnen. Quirky! Foto: NFD

Umeå4ever (Geir Greni, 2011)
Med Sindre K. Larsen og Vegar Hoel
Premiere 01.04.11
* 

Hei!

Jeg heter Umeå4ever, og jeg er skikkelig quirky, ass!
Alle skjønner det når de ser tittelen, ikke sant.
Jeg har quirky ompa-ompa-trekkspill og  xylofon og klarinett på lydsporet – litt sånn europeisk, liksom. Og den musikken skal jeg spille absolutt hele tiden, uansett om den passer eller ikke, fordi den er quirky.

Ok, greia er at jeg er en quirky buddy-roadmovie, ikke sant, og — nei, egentlig er jeg en lydbok, da, for det er mulig å se meg med øynene igjen uten å gå glipp av noe.
Men altså, i en quirky roadmovie så skal noen komme seg fra et sted til et annet, sånn fysisk, men mens de kjører så møter de en masse hindre, ikke sant, og det er fordi de skal lære noe på veien, da. Skjønner du, eller?!
Stian, for eksempel, er en taper, eller loooser, som jeg digger å si, da, ikke sant, dama hans er skikkelig kjip og morra og faren hans liker kompisen hans Anders bedre. Og det har jeg en ganske sånn quirky måte å vise på, ikke sant – faren til Stian vil heller se på fotball med Anders enn med Stian, og de søler øl i hodet på Stian uten å bry seg om det! Skjønner du, eller?!

Og dama til Stian hun skriker på trøndersk, ikke sant, sånn skikkelig crazy dame, og hun slår opp med Stian, og da bestemmer han seg for å dra til Umeå – er Umeå bare det mest quirky du har hørt om, eller?! – for der bor Robyn, da, en tjei han ble forelska i på en sommerleir da han var tenåring eller noe, og han tror at hvis han finner henne igjen, så slutter det lykkelig, ikke sant. Quir-kyy!

Og alle vet at det ikke går an å dra på roadmovie med bare en bil, ikke sant, det må være en quirky bil, en politibil som i The Blues Brothers (den er quirky, ass!) eller et sånt grønt flak som i Thelma & Louise, men jeg er så quirky at jeg lar Stian kjøre en BERLINGO! Skjønner du?! En Berlingo! Verdens kjedeligste bil, ikke sant! Eller døll, da, et ord som jeg syns er så kult at jeg bruker det utrolig mange ganger for at alle skal skjønne hvor døll Stian er, da.

Å, jeg har glemt å fortelle om kapitlene! Jeg bryter opp lydboken med mellomtitler, med MOR OG FAR eller HUSET I SKOGEN og sånn, for det gjør de i USA og Europa og sånn for å vise at de er quirky og meta og sånn, ikke sant, og når jeg blander det med flashbackene som Stian har om den sommerleiren, så skjønner alle at jeg har sett utrolig mange quirky festivalfilmer.
Og sometimes lar jeg Stian og Anders snakke litt engelsk, litt sånn “yeah, man!” og “I’ll leave you kids alone” og sånn. Det er utrolig quirky, ass, man!

Ok, jeg innrømmer at det kanskje er litt teit at teksten på filmen ikke alltid stemmer med det som sies – sånn at “yeah, man!” blir til “konge!”, enda begge uttrykkene er norske. Og så er den ganske lei den scenen hvor Stian og Anders plukker opp hun svenske haikeren fordi “den nye Stian plukker opp haikere”, mens teksten sier “den nye Stian parkerer”. Men det er nå slik jeg er, ikke sant, det du ser har ingenting med det du hører, ikke sant. Og folk som hører dårlig bryr seg sikkert ikke om sånt, de skjønner at det er quirky uansett, skjønner du?!

Jeg sa det om at det i quirky roadmovies er sånne hindre, ikke sant? Hun haikeren er et sånt hinder, da, og sånn kjempenaturlig slik at alle kunne opplevd det, for det er greia med quirky roadmovies, ikke sant, at du skal kjenne deg igjen.
Og alle vet jo at på øde svenske veier står det to meter høye damer i ettersittende lakk og lær, ikke sant, med en liter Absolut i veska, og som kan mye om livet og kjærligheten, da, og som plutselig bare vrenger fram puppen, da, før de stjeler Berlingoen. Utrolig quirky scene, ass!

Nei, nå glemte jeg det første hinderet. Føkk, ass. Greia er at Anders, ikke sant, vil hjelpe Stian (eller kanskje ikke, I won’t tell), så de stopper ved HUSET I SKOGEN, og de som bor der er virkelig helt quirky, ikke sant, det er en av Stians ekser og broren hennes, og de har en rød strek gjennom hele huset fordi den ene halvparten av huset ligger i Sverige og den andre halvparten i Norge! Skjønner du, eller?! Er ikke det bare utrolig quirky?!
Og så tar Stian og Anders seg en fest der, da, og den sekvensen varer lenge, ass. De drikker og ler og spiller Guitar Hero og alt er superquirky, ikke sant, fordi broren til eksen er suicidal men det er det ingen som skjønner og da blir det bare så quirky, ass!

Fotballdrakter er bare sååå quirky, ass! Foto: NFD

Å, ja! Og så er den skikkelig quirky scenen hvor Stian og Anders spiser pølser foran Årjängstrollet! Juhu! Jeg husker ikke helt hvorfor, men det er sånne quirky ting folk gjør i quirky roadmovies, ikke sant.
Ok, så kommer Stian og Anders fram til Umeå4ever, og der skjer det helt crazy og quirky things, jeg kan ikke si hva det er i tilfelle du fremdeles er våken, men det er noen som puler ei hore uten å vite det. Pule, ikke sant, er et av kuleste ordene på norsk. Men ikke så kult som døll. Skjønner du?! Hele greia er så quirky at jeg bare ler, ikke sant.
En annen skikkelig quirky ting med meg, da, er at jeg er quirky helt uten at de quirky skuespillerne forandrer seg i ansiktet eller i stemmen når de spiller – skjønner du, eller?! De er bare helt flate, ikke sant, fordi det er det folk er i quirky filmer, og når folk som er helt flate havner i crazy og quirky situasjoner – sånn som når Anders klør seg på balla fordi han har en kjønnssykdom eller noe – så bare skriker folk av latter, ikke sant. De skjønner at det at han klør seg på balla dukker opp igjen senere, ikke sant, og da blir det bare crazy morsomt. 

Jeg er sikker på at jeg er den mest quirky lydboken på norske kinoer i år, ass. Og sånn at det ikke blir noen misforståelser og sånn etterpå, da – jeg er mann, ass.

Publisert i Norsk film | Merket med , , , , , , , | 16 kommentarer

Top Model, del 8: Uro i Midtøsten

Det var bare Miss Storm som hadde forstått Marcels The English Patient-gammel-koloni-sosietetsfrue-som-bare-henger-i-ørkenen-look. Foto: TV3

You’re on a camel in the middle of the Arabian desert. If you’re not having a hot flash, you’re dead.
– Carrie Bradshaw 

Spoilers galore!
Det har gått nesten to måneder siden jakten på Noway’s Next Top Model startet. I løpet av den tiden har modellene reist rundt omkring i Norge for å vise hvorfor landet kalles verdens ledende motenasjon. De har besøkt den lille bygda Barcelona i Troms, tettstedet Milano i Troms og utposten Dublin, på grensen mellom Øst- og Vest-Agder.
Så derfor fortjener de en tur til utlandet.
Mona står på en strand med en imponerende skyline i bakgrunnen.
– Vi skal til Dubai, fordi Piz Buin og De forente emiraters turist-, handels- og næringsdepartement har betalt oss en formue for å lage en fotoshoot for solkrem, sier Mona. 

Modellene sover. Selvfølgelig gjør de det. Hva ellers skulle de gjøre? Lage allianser og kvalm? Baktale hverandre? Psyke ut konkurrentene? Dette er Top Model, ikke en realityserie.
Miss Storm, programmets alfahunn, lener seg forsiktig over sengen til Katarina og Claudia.
– Dere må våkne, vi skal ut og reise, hvisker han.
Modellene stønner. Ikke nå igjen!
– Hvor skal vi? grynter Katarina.
Reisemålet har åpenbart noe å si for om de gidder å stå opp eller ikke.

Etter en stund klarer de å stabbe ut i oppholdsrommet, hvor de velter overende i sofaen med dynene godt pakket rundt seg. Miss Storm skrur på lyset og sure modeller glipper med øynene som ugler i solen.
– Dere må pakke, sier Miss Storm.
Modellene gjesper uinteressert. – Hvor skal vi?
Miss Storm vil at de skal gjette. Hvor tror de at de skal om han sier at de ikke får vise albuer og knær?
Modellene kvikner til.
– Pakistan! Egypt! Afrika! roper Katarina, som var borte fra skolen den dagen de lærte at Afrika var et kontinent. I tillegg til å ha vært borte fra skolen i alminnelighet.
– Jeg tenkte dere skulle få leke litt Sex and the City, sier Miss Storm, som om han har hatt noe å si i TV3s forhandlinger med Piz Buin.
– Abu Dhabi! roper Maiken og viser at Hollywood kan lære ungdom mer på to timer enn den norske skolen klarer på 12 år.
– Ja, men i Dubai, sier Miss Storm. 

Jublende pakker modellene koffertene mens de diskuterer hva som venter dem i Dubai.
– Dubai kjennetegner mange arabere, sier Katarina. I hennes hode er Dubai et substantiv.
– Jeg håper vi får vise litt av kroppene våre og ikke må gå som noen nonner hele veien, sier Claudia, og et eller annet sted senker en samfunnsfaglærer hodet i skam.

De forente emiraters turist-, handels- og næringsdepartement forventer effektivitet og avkastning, så modellene jages på jobb med det samme de har landet. De må på sightseeing, de må shoppe og de må leke på stranden.
– Jeg elsker Barcelona Milano Dublin Dubai!
– Jeg digger Barcelona Milano Dublin Dubai!
Barcelona Milano Dublin Dubai er favorittbyen min!
– Jeg vil flytte til Barcelona Milano Dublin Dubai!
Og så noe som bare hvite kvinner på ferie i en lukket enklave i et arabisk land kan finne på å si:
– Jeg håper vi møter en rik sjeik vi kan gifte oss med!

Miss Storm samler modellene til ukens utfordring. Jeg håper Miss Storm ikke går alene rundt omkring i Dubai. “Men should not wear women’s clothing, being arrested is quite likely,” står det å lese på flere reisenettsteder.
Det skal handle om sko. Sko er et veldig viktig verktøy for modeller, og Storm ramser opp de tre viktigste tingene å tenke på når man kjøper sko:
1. Er skoen laget av pvc eller skinn?
2. Er skoens såle limt eller sydd, unnskyld, stitched?
3. Er skoen foret med skinn?
4. Har skoen en god hæl?
5. Får foten puste i skoen?
Vel, fem av tre er ikke så verst.

På et bord står det ti sko. Fem av skoene er designersko – klarer modellene å gjette seg frem til hvilke bare ved å ta, se og lukte på dem?
Top Model-redaksjonen tyner sekvensen så lenge de kan, for å se modellene lukte på sko er det nærmeste de har kommet noe som minner om handling på flere uker. Så skal en vinner kåres, og Top Model-redaksjonen går over til sakte film med bankende hjerte på lydsporet. Hvis det ikke finnes drama noe sted, får man lage det selv.
Og vinneren er – Charlotte!
Premien er et par Hugo Boss-sko, og de vil også ha litt igjen for bidraget, så alle modellene hyler av begeistring mens Charlotte går rundt i rommet med skoene på.

Dagen etter er det mer jobbing for De forente emiraters turist-, handels- og næringsdepartement. Jentene sliter seg gjennom nok en knallhard dag med bading, soling og parasolldrinker, mens de fantaserer om alle diamantene sjeikene de skal gifte seg med vil kjøpe til dem.

Tilbake på hotellet får de et par flasker med spraytan fra Piz Buin og en lapp fra Mona om at de i morgen skal gjøre en fotoshoot i ørkenen, og det kreves at de er brune. Dette gir rødhårede Claudia panikk.
– Jeg kan aldri bli neger! roper hun og kan heller aldri bli talsperson for Piz Buin, eller noe annet produkt i den vestlige verden.
En ny lapp forteller modellene at de skal tidlig opp, så de bestemmer seg for å få litt søvn og hvile, siden det har vært så lite av det de siste dagene. Klokken er 22:40.

Klokken 01:00 blir de vekket av Miss Storm, de må komme seg avgårde til sminken.
– Jeg er i dårlig form i dag, sier Katarina, antagelig utslitt av alt arbeidet for De forente emiraters turist-, handels- og næringsdepartement.
– Det kjennes som om hjernen skal bli revet ut av hodet mitt, sier Katarina, som om hun har noe i hodet i det hele tatt.
– Jeg er helt i ørska, gjesper Maiken og spiser potetgull til frokost.

Ute i ørkenen venter Mona, Marcel og Gitte fra Piz Buin, hun har bestilt og betalt for dagens fotoshoot. Klokken er 05:00.
– Vi må starte så tidlig for det er for varmt å jobbe om dagen, sier Mona. – Men nå har jeg snakket lenge nok og brukt av den verdifulle tiden Gitte trenger for å fortelle om hvilket fantastisk produkt Piz Buin er.
Gitte forteller hvilket fantastisk produkt Piz Buin er og at modellene ikke må være for sexy eller på noen som helst måte være vulgære.
For det er alldeles ikke vulgært å kle 20-årige realitydeltagere på besøk i en arabisk stat som haremspiker.

– Settingen i dag er ørken, sier Marcel.
Aha. Det forklarer all sanden.
Marcel forteller at det skal brukes en del rekvisitter, unnskyld, props – en jaktfalk, noen kameler og et par beduiner. Jeg ante ikke at et folkeslag kunne være en rekvisitt, men Top Model er en uutømmelig kilde til ny kunnskap.
– Jeg tenker The English Patient-type-gammel-koloni-sosietetsdame som er brun og med masse smykker som bare henger i ørkenen, sier Marcel.
Marcels kunstneriske visjoner er hinsides enhver menneskelige fatteevne.

Modellene får en jaktfalk på armen, et ganske vanlig accessoir i The English Patient-gammel-koloni-tiden, og i bakgrunnen lener to kjortelkledde menn seg mot hver sin kamel. Mennene kommer direkte fra statistavdelingen til De forente emiraters turist-, handels- og næringsdepartement.
– Hva skal vi være i dag? spør den ene mannen.
Den andre ser på mobilen sin. – Bendiner.
– Bendiner?
– Jeg tror det. Stavekontrollen er ikke helt god.
– Synd vi ikke skal være terrorister. Det er bedre betalt.
– Jaja, bare pass på at du ikke snakker med dem. De blir alltid så skuffet over at vi kan engelsk bedre enn dem.

Top Model-historiens tammeste fotoshoot er i gang. En etter en står modellene rett opp og ned i ørkensanden og stirrer tomt ut i luften. Marcel, Mona og Gitte klapper i hendene og kommer med oppmuntrende tilrop.
– Husk at du har masse selvtillit, sier Gitte.
– Gjør det du gjør, sier Marcel.
– Slapp av i munnen, sier Mona.
De to beduin-rekvisttene får Claudia til å slappe så mye av i munnen at den renner over.
– Jeg fikk to emiranter, nei, emirater — æsj, kan vi ikke bare kalle dem burkamenn?
Et eller annet sted begynner en samfunnsfaglærer å lete etter et rep og en skammel.

Plutselig er det jurymøte.
– Six beautiful girls stand before me, but only one can become Norway’s Next Top Model, sier Mona-Tyra.
– You know our judges: Nigel Barker Marcel Leliënhof, noted fashion photographer, the wonderful, stunning, glamorous Gitte from Piz Buin, the superduperbest sun tanning product in the universe and I know a lot about the universe because I was Miss Universe, and last and absolutely least, the internationally renowned and revered supermodel and character actress Victoria Winge.

Mona-Tyra setter seg og ser strengt på modellene. Neida. Mona kunne ikke engang sett strengt på en krigsforbryter.
– At this stage we expect you to give us more than one good picture, sier Mona-Tyra.
Hun burde jo selvfølgelig ha sagt det mens de var på fotoshooten, men det er lett å glemme sånt når man egentlig er bekymret for om man rekker en tur innom Dubai Mall før flyet går.
– Det er nå alvoret begynner, sier Marcel.
Blablablablabla.
– Det er nå dere skal gi 100 prosent, sier Marcel. – Hvis ikke…
Han drar hånden under haken og lager svisj-lyd.
Mener han at modellene vil bli halshugget hvis de ikke skjerper seg? Marcel har helt klart ikke at godt av å besøke arabiske stater. 

Tid for bildekritikk.
– Jeg fant noen lekre Dior-sko på salg, sier Mona-Tyra.
– Den unge mannen i baren var himmelsk, sier Gitte.
– Jeg håper Kelly-vesken jeg har kjøpt til Mia er ekte, sier Marcel.
– Hvorfor fikk ikke jeg være med? spør Victoria.
– Jeg er dødsfornøyd med den nye Patek-klokken min, sier Mona-Tyra.
– Den unge mannen i respesjonen var himmelsk, sier Gitte.
– Jeg håper diamantarmbåndet jeg har kjøpt til Mia er ekte, sier Marcel.
– Jeg hadde aldri sagt ja hvis jeg hadde visst dette, sier Victoria.
– Skal vi se på bildene? spør Mona.
– Hvorfor det? Det er jeg som har tatt dem. Hvis modellene er dårlige, er det deres egen feil, sier Marcel.
– We have reached a descision, sier Mona-Tyra.

Modellene kalles inn igjen og Mona sier at alle er fantastiske bortsett fra de som ikke er det.
– Six beautiful girls stand before me, but I only have five photos in my hands, sier Mona-Tyra. – The first girl I’m going to call is – eenie, meenie, miny, moe – Charlotte!
Charlotte klarer såvidt å se overrasket og ydmyk ut.
– Congratulations, you’re still in the running to become Norway’s Next Top Model, sier Mona-Tyra.
I bakgrunnen forsøker Victoria å rive Kelly-bagen ut av hendene på Marcel.
En etter en får modellene et smil, et congratulations og et fotografi fra Mona-Tyra, helt til bare Roberta og Alexandra står igjen.
– Two beautiful girls stand before me, sier Mona-Tyra. – But I only have one photo in my hand. This photo represents the girl who will still be in the running towards becoming Norway’s Next Top Model. The girl that I do not call, must immediately return to the house, pack her belongings and go home.
Victoria forsøker å bite Marcel i hånden, men han klarer å holde Kelly-bagen over hodet med den andre hånden.
Mona-Tyra snur seg mot Roberta.
– The judges don’t think you’re ready to be better, sier Mona-Tyra.
Roberta nikker. Ved siden av står Alexandra og skjelver.
– Alexandra, the judges don’t think you can control your body, sier Mona-Tyra.
Hvem får bli? Hun som ikke er klar til å bli bedre, eller hun som ikke kan kontrollere kroppen sin?
Det blir hun som ikke kan kontrollere kroppen sin.
– Alexandra.
Victoria kaster seg mot Marcel, men Marcel bruker Gitte som skjold og alle tre går overende bak jurybordet. Etter et par minutter med knurring og glefsing reiser en blodig og forslått Victoria seg med et triumferende primalskrik. I hånden har hun Kelly-vesken. Hun stirrer vilt rundt seg før hun halser ut av studioet.

Victoria etter Kelly-veske-slåsskampen med Marcel. Foto: Filmweb

Neste uke: Charlotte gråter og modellene kastes ut i De dødes tjern. 

Publisert i Top Model | Merket med , , , , , , , , , , , | 43 kommentarer

Exteriors: Føkk, ass!

Gitte fucking visste at hun måtte se fucking seriøs ut hvis hun skulle få den fucking rollen. Foto: Euforia

Exteriors (Syversen/Kristiansen, 2011), premiere 25.03.11
Med Gitte Witt, Allan Hyde, Joshua Bowman, Mark Wystrach, Ruta Gedmintas

*
Exteriors varer i 70 minutter. 60 av dem består av de lyriske, ettertenksomme og vakre ordene fuck, fucking, fucking fag, fucking bitch, fucking cunt, fucking bullshit, shut the fuck up, fuck off, go fuck yourself, fuck me og fuck you.
Som du sikkert skjønner er Exteriors norsk.
Og så skrullete dårlig at den burde merkes som sigarettpakker:
“Exteriors fører til tidlig aldring av huden”.
“Exteriors er svært skadelig for deg og dine omgivelser”.
“Exteriors kan redusere blodgjennomstrømmingen og føre til impotens”. 

Det finnes en handling i Exteriors, selv om regi-duo Marie Kristiansen og Patrik Syversen gjør alt de kan for å gjemme den bak nevrotisk, veivende kameraføring, hobbypsykologiske auditionsamtaler og vilt bannende skuespillere.

Norske Skye (solid skandinavisk navn, forresten) og britiske Pearl vil bli filmstjerner i Los Angeles, og pugger manus til samme audition.
Skye er sammen med Mike, som er bestevenn med Adam som er sammen med Pearl.
Mike og Adam drikker seg dritings og roper varianter av fuck til hverandre og tilfeldig forbipasserende.
Skye er hysterisk fordi Mike ikke møter opp til en avtalt date, Pearl er hysterisk fordi Adam er ute hele natten.
Skye tvinger sin bestevenn Allan til å kjøre henne rundt i Los Angeles på jakt etter Mike.
Pearl sitter hjemme og er paranoid.
Mike og Adam synes Skye og Pearl er fucking cunts og blir enige om at de skal slå opp med dem.
Når Skye finner Adam kaller han henne a clingy bitch og ber henne fuck off. Etterpå har de sex.
Adam drar hjem til Pearl, som kaller ham a lying fuck og ber ham fuck off. Etterpå har de sex.
Jeg husker ikke hvor det ble av Allan. 

Adam og Mike, sjarmerende, varme og vennlige. Foto: Euforia

Å se Exteriors er som å havne til bords med verdens kjedeligste regissør, å høre ham gjennom tre retter messe om novellefilmmanuset han har skrevet på siden han var 17, og at han simpelthen ikke kan forstå hvorfor søknaden hans om offentlig manusstøtte blir avvist hvert eneste år:
– Dette er en stream-of-consciousness-film i 69-tallsstil, en eksistensiell, assosiativ film med en emosjonell bærebjelke, uten handling i egentlig forstand. 

Dette er ikke noe jeg finner på, altså.
Det er slik produsent Terje Kristiansen beskriver Exteriors til bladet Rushprint.
Når det gjelder “69-tallsstil” mener han nok året, og ikke stillingen. Resten av utsagnet blir jeg bare redd av.
Men jeg forstår godt at han ikke vil innrømme at Exteriors har en handling, for det ville bety at noen måtte ta ansvaret for dette patetiske, navlebeskuende våset – enten ham selv, eller hans datter, co-regissør Marie Kristiansen.
Og Marie har en arv å ta vare på, siden far – og mor Vibeke Løkkeberg – har levert kvalitetskalkuner til det kongelige norske kinopublikum i over 30 år.

Men enda så mye stuffing Marie og co-regissør Patrik Syversen har rørt sammen, har de dessverre ikke klart å produsere en kalkun. Kalkuner føler man i det minste noe for, selv om det bare er skadefryd. Som fjærkre er Exteriors mer som en overkokt høne – seig, smakløs og hul inni.
Det er likevel ikke slik at drømmen om å lage en massiv kalkun ikke har vært til stede hos de to filmskaperne:
– Filmen kan gjerne sees som et motstykke til den sosialpornografiske Paradise Hotel-trenden som blir mer og mer rådende i samfunnet, sier Marie til Dagbladet.

Gutter og jenter som drikker seg dritings, roper bitch og fuck off, og behandler hverandre dårlig før de har sex – TV3 kaller det Paradise Hotel, Marie og Patrik kaller det Exteriors.

Publisert i Norsk film | Merket med , , , , , , , , , | 12 kommentarer