Den andre siden, del 14: Det finnes grenser

Slik ser landets fremste Atlantis-eksperter ut. Foto: TVN

It is only in modern times that people have taken the Atlantis story seriously; no one did so in antiquity.
– Alan Cameron, Greek Mythography in Roman World (2004)

Jeg har alltid lurt på om overtroiske synes andre overtroiske kan være for overtroiske. Finnes det grenser, selv for mennesker som har levd flere liv, som samtaler med det hinsidige og som helbreder spedalske med krystaller?
Tro det eller ei, det gjør faktisk det.
Det fikk mannen som arrangerer gruppereiser til Atlantis erfare, da han besøkte Den andre siden forrige torsdag.

Den andre siden består av følgende spirituelle elitelag: Birgitte Lund Nakken, TVNorges spesialutsending for åndelige saker; Marianne Behn, Krystallakademiets grunnlegger; Gro-Helen Tørum, medium synsk synsk medium; og Mira Craig, søkende artist.
Denne bestemte torsdagen, 24.03.11, var temaet Atlantis.
Jeg fikk vann i munnen med det samme Birgitte sa:
– Eksisterte Atlantis eller var det bare noe Platon fant på?
I all verden. Skal Birgitte, Marianne, Gro-Helen og Mira debattere Platons verk? Det kan jo faktisk bli interessant. Men så legger Birgitte til:
– Kan man helbrede med energier fra Atlantis?
Ah. På med setebeltene, vi skal åpenbart på en ny og humpete tur til Crazyland.
Birgitte spør Mira om hun tror at Atlantis har eksistert. Det tror Mira.
– Det går igjen i mange religioner og måter å tro på, sier Mira, professor i teologi og historie. Men hun er usikker på hvordan Atlantis ble ødelagt.
– Men jeg vet ikke om det var i en av syklusene til mayakalenderen, eller om det var noe med platene som forskyver seg og noe blir dyttet under.

Det medium synske synske mediumet Gro-Helen forteller at hun har mange opplevelser knyttet til Atlantis, men for henne er det ikke et fysisk sted, og hvis det var det likevel, så spiller det ingen rolle hvor det lå. Gro-Helen mener Atlantis er en bevissthetstilstand og illustrerer sin påstand med følgende selvopplevde hendelse.
– I mitt første møte med Atlantis fløy jeg i høy hastighet over et snødekket landskap hvor mennesker var samlet i glasspyramider. “Hvor er jeg?” spurte jeg og svaret jeg fikk var Alta.

Birgitte, Mira og Marianne ler skingrende. Gro-Helen er skikkelig gæren, altså. Ikke fordi hun “fløy i høy hastighet over et snødekket landskap hvor mennesker var samlet i glasspyramider”, men fordi hun havnet i Alta. Mira sier at ordene Alta og Atlantis ligner på hverandre, mens Birgitte vil vite hvordan Atlantis ser ut.
– Det er veldig pastellfarget, som i studioet her, sier Gro-Helen. – Og det er mange enhjørninger der, og enhjørninger er hester fra Atlantis.
Heldigvis får Gro-Helen lønn av TVNorge for å si dette, for jeg kommer ikke på noen andre steder i arbeidslivet hvor kunnskap om rasen equus cornu fører til fast ansettelse.

Marianne er enig i at Atlantis i våre dager er en tilstand, men understreker at det en gang var et kontinent i Atlanterhavet, og hun har hatt gleden av flere indre reiser dit.
Sist i januar, da kongeparet var på statsbesøk der, hvor hun personlig fikk utdelt Atlantis-ordenen med ekeløv og ektoplasma for sin utrettelig kamp mot diskriminering av atlantere.
Marianne bekrefter at kontinentet er pastellfarget og at hun har samlet en rekke krystallsteiner på sine indre reiser til Atlantis.
– Det går som en nemesis gjennom verden, at krystaller kan dematerialisere seg et sted for så å materialisere seg et annet sted, sier Marianne.

Marianne vet øyensynlig ikke at nemesis betyr erkefiende, siden det gir setningen hennes en helt annen mening. Men hun har med seg en krystall fra Atlantis og sender den rundt til Gro-Helen, Birgitte og Mira.
– Beviset på at krystallen er fra Atlantis er at det er trekanter på den, forklarer Marianne.
Gollum Mira stirrer på ringen krystallen med store øyne.
– Dere hjemme kan jo sjekke om dere har krystaller med trekanter på, legger Marianne til.
Hvis man tror at en middelaldrende dame fra Moss har funnet en dimensjonsreisende krystall fra Atlantis, sitter man i ledelsen i TVNorge. Eller så har man masse trekanter hjemme, men de er røde og stemplet på pilleeskene i medisinskapet.
Eller begge deler.

Men nok om hvordan Atlantis ser ut. Det er på tide at ekspertene forklarer hvordan et kontinent som skal ha dekket Atlanterhavet fra Bermuda til Kanariøyene, bare kunne forsvinne sånn over natten.

– Årsaken til at Atlantis forsvant var jo ubalansen i forholdet mellom menn og kvinner, sier Gro-Helen, og Marianne nikker, for dette er allmennkunnskap i det parallelluniverset disse kvinnene lever i. 

Birgitte nikker også, samtidig som hun langsomt begynner å rulle programkortene sine sammen til et papprør. Brått kaster hun seg over Gro-Helen og forsøker å presse papprøret ned i halsen hennes. Gro-Helen gurgler og veiver med hendene, Marianne tar tak i Birgitte for å vri henne vekk, men Birgitte har plutselig fått umenneskelig styrke. I salen springer publikum skrikende frem og tilbake med armene over hodet, bord og stoler velter overende, en produksjonsassistent styrter frem med en håndholdt mikrofon, Mira tar den og slår Birgitte i hodet så hardt hun kan.
KLANK!
Det er som om Mira har slått på metall.

Birgitte faller overende på gulvet, kroppen rystes av spasmer, hun reiser seg halvveis opp igjen, og plutselig spruter en melkeaktig væske ut av munnen hennes. Hun lager en tynn, høy, elektronisk lyd, og virvler ukontrollert rundt på scenen.
Mira bruker mikrofonen som balltre og kliner til igjen.
KLANK!
Birgittes hode løsner fra kroppen, tipper fremover og en søyle av melkehvit væske står opp av halsen hennes, det eneste som holder hodet fast er ledninger og koblinger, men med robotlignende bevegelser forsøker hun fremdeles å få tak i Gro-Helen.
– Gjør noe! Gjør noe! hyler Marianne.
Mira løfter mikrofonen over hodet med begge hendene, så kjører hun den av all kraft ned i den åpne halsen. Birgitte stivner, faller sammen og blir liggende.

Det er helt stille i studio, bortsett fra Gro-Helens klynking.
Mira og Marianne lener seg over Birgitte og dunker forsiktig borti henne.
– It’s a robot, sier Mira. – Birgitte is a goddamn robot!
De tre kvinnene ser på hverandre. Det drypper melkeaktig væske fra hår og klær, og det går langsomt opp for dem hvorfor TVNorge hele tiden omtaler Birgitte som Ash i alle produksjonsplaner.

Ash-Birgitte etter sammenstøtet med Mira.

Det er rolig i studio. Et par produksjonsassistenter tørker gulvet. Ash-Birgittes hode står på et bord. Mira er i ferd med å koble sammen de siste ledningene mellom hodet og en Mac de har fått fra en oppskjørtet produsent.
Det spraker, så åpner Ash-Birgitte øynene.
Følgende er samtalen slik den ble tatt opp og nedskrevet av TVNorges hemmelige Fringe-avdeling:

Mira: Ash-Birgitte, hører du meg? Ash-Birgitte?
AB (med en forvridd, elektronisk stemme): Ja, jeg hører.
Mira: Hva var oppdraget ditt?
AB: Bekjempe overtro. Førsteprioritet. Ingen hensyn.
GH: Jævla TVNorge! Hva med oss og våre liv?!
AB: Jeg gjentar, ingen hensyn.
Mira: Hvordan tar vi livet av fornuften, Ash-Birgitte? Det må finnes en måte å drepe den på?
AB: Dere forstår ikke hva dere står overfor. Fornuft er en perfekt organisme.
Marianne: Du beundrer den…
AB: Jeg beundrer dens renhet. Ubesudlet av overtro og hysteri.
GH: Ok. Det er nok. Slå av.
(Mira lener seg frem for å koble fra ledningene, AB avbryter)
AB: En siste ting…
Mira: Hva da?
AB: Jeg kan ikke lyve om sjansene deres, men… Dere har min sympati.
(Mira røsker ut ledningen, AB slukner med et tilfreds smil om munnen). 

Reklamepause.

TVNorge har rullet inn Birgitte 2.0 – en ny, skinnende versjon som er programmert til å selvdestruere om den stiller kritiske spørsmål.
– Det svirrer mange rykter om Atlantis, sier Birgitte 2.0, som om Atlantis er et slags arabisk land i opprør, hvor informasjonen er oppstykket og ikke til å stole på.
– Ta imot vår første gjest, arkeologiprofessor Christian Keller!

Professor Keller viser seg å være en ordentlig professor, og er min nye helt, siden han forsøker å snakke om kveldens tema med saklig akademisk forbehold. Han forklarer at Platon skrev om Atlantis som et hypotetisk sted, at det ikke finnes noen fysiske, arkeologiske bevis på at Atlantis har eksistert, men at en teoretisk forklaring på Atlantis-myten er vulkanutbruddet som utslettet øya Thera i Middelhavet 1500 år før Kristus.
Gro-Helen har ikke tenkt å la seg stanse av slikt vitenskaplig vrøvl.
– Trodde Platon at det fantes en verden utenfor Atlantis eller var hans opplevelse av verden Atlantis? spør hun, og resten av panelet nikker anerkjennende. Snakk deg ut av den, du, “professor”!

Siden professor Keller er et dannet menneske, smiler han høflig og sier at det var et godt spørsmål, men øynene hans flakker rundt i studio på jakt etter skiltene som viser hvor nødutgangene er. Han gjentar med rolig stemme at Platons betraktning om Atlantis handler om synd, at idealstaten Athen kan gå i oppløsning om menneskers moral ikke opprettholdes.
– Egentlig veldig protestantisk, humrer professor Keller, men denne teologiske vittigheten går det åndelige ekspertpanelet hus forbi.
– Forskes det arkeologisk på Atlantis? spør Birgitte 2.0.
– Nei, svarer professor Keller.
– Takk for at du kom, sier Birgitte 2.o – spamfilteret hennes er i aktivitet, og alt som heter vitenskap klassifiseres som junk og går rett i søpla. 

Reklame.

I sofaen sitter det plutselig en mann med lyse englekrøller og pastellfargede klær. Dette er den tyrkiske englehealeren Birkan Tore, gay as a Christmas tree, som bruker energier og engler fra Atlantis for å hjelpe og helbrede mennesker, sånn at de til slutt gir ham alt de har av penger og verdier.
Birgitte 2.0 vil vite når Tore forsto at han kunne kommunisere med engler fra Atlantis.
– Jeg hadde denne energien fra jeg var liten, men det var ikke før internett kom at jeg forsto at denne energien var fra Atlantis, sier Tore, som avslutter alt han sier med en høy latter.
Mange menn har opplevd den samme energien, men de kaller den å komme ut av skapet.
– Hvordan kom du ut skjønte du at den var fra Atlantis? spør Birgitte 2.0.
– Jeg spurte englene, jeg spør dem om alt – inkludert shopping! HAHAHA! hviner Tore så de slappe håndleddene vibrerer.
Han skynder seg å legge til at englene ikke svarer konkret, bare at de gir tegn.
– Hvis svarene på alt man lurte på ble servert på sølvfat, ville inkarnasjonen din bli veldig kjedelig! hojer han. – HAHAHA!
TVNorge oversetter “inkarnasjonen” med “livet”. Det får finnes grenser!

Hvis du spør riktig, kan disse hjelpe deg med shoppingen.

Birgitte 2.0 vil vite hva Tore mener Atlantis er.
– HAHAHA! Atlantis er vår fortid og vår fremtid, sier Tore mens han tørker bort restene av det hvite pulveret han har på nesen. – HAHAHA!
– Atlantis hadde flyvemaskiner, avansert teknologi, spiritualitet, kunst, og krystaller, og vi er akkurat som dem nå – en sivilisasjon! HAHAHA!
Birgitte 2.0 ser uttrykksløst på ham et par sekunder, og Mira, Marianne, Gro-Helen og alle i kontrollrommet fryser til. Kommer Birgitte 2.0 til å gå amok også?
En liten elektronisk puls får Birgitte 2.0 til å blunke. Så smiler hun.
– Men du sier du kan snakke med engler fra Atlantis, sier hun.
Kan det være begynnelsen på et skeptisk spørsmål?
– Så da må jeg spørre…
Kom igjen, Birgitte 2.o! Du klarer å fullføre det spørsmålet! Det slutter slik: “ …er du sprøyte gal, mann?!”.
Kom igjen!
– …er det noen engler her?
Fillern. 2.0-versjonen er skremmende bra programmert, altså.
– Massevis! HAHAHA! Vi har minst to hver! HAHAHA! Gang med fem, så skjønner du hvor mange det er her nå! HAHAHA! 

Mira, søkende artist, vil vite hvordan man kommer i kontakt med sin personlige engel.
– Man må be om et tegn. HAHAHA! Jeg fant hvite fjær, og engler har fjær. HAHAHA! Etter en stund får du engelens navn, og etter ti år kan du spørre “har de fremdeles den skjorten jeg ønsker meg hos Burberry?”. HAHAHA! Jeg har med en betalingsterminal, så du kan betale meg etterpå. HAHAHA!

Mira, søkende artist, gir seg ikke.
– Har engelen din en beskjed til oss? spør hun.
Tore trekker pusten. Hun her krever visst en form for bevis. Han tenker seg litt om. Hva sto det på den kjøleskapsmagneten han kjøpte her om dagen? Å, ja, det var det. Han vender seg mot Mira, som fremdeles klamrer seg til the ring Atlantis-krystallen, ser mildt på henne og sier:
– Din engel sier at du må vite at du er vakker, og at hvis du tror på deg selv er det ingenting som kan stoppe deg. HAHAHA!
Det går et gisp gjennom studio. Hvilken innsikt! Et mirakel! Engelen er virkelig her!
Mira får tårer i øynene. – For meg virker det som om du var i kontakt med noen, snufser hun lykkelig.
– Jeg tar Visa, Mastercard og American Express, sier Tore. – HAHAHA!
– Etter pausen skal vi snakke med en mann som arrangerer gruppereiser til Atlantis, sier Birgitte 2.0.

Reklame.

Han heter John Gursli, har på seg en svart t-skjorte det står Stongehenge Rules! på og arrangerer gruppereiser til Azorene, som i følge ham er siste rest av Atlantis.
Han vet ikke at kvinnene i sofaen tror han er gal.
Hvorfor skulle han tro det? Han har sittet backstage i tre kvarter og hørt panelets lykkelige kakling om alt det morsomme Atlantis har å by på – snødekte landskap, glasspyramider, engler, enhjørninger og krystaller med trekanter på.
Klart han hører til blant dem, han har jo med seg kart og tegninger som kan vise dem at Atlantis har eksistert og hvor det ligger i dag! Kanskje de til og med kan reise dit sammen?

Det første John gjør er å plukke fra hverandre den ukorrekte teorien om at Atlantis lå i Middelhavet. Han forklarer at Atlantis dekket Atlanterhavet, og at Platon bare har stjålet idéen sin fra den egyptiske ypperstepresten Solon, som oppbevarte alle sine reiseskildringer fra Atlantis i bibilioteket i Alexandria, som brant ned, så det er egentlig ingen som har sett disse reiseskildringene.

I sin iver merker ikke John at kvinnene ser på ham med en blanding av forakt og skepsis. De vet at han leste Erich von Däniken som barn, at han tror på ufoer, at han bare er en primitiv sci-fi-geek som er ute av stand til å forstå og tolke avanserte bevissthetstilstander. Han kommer sikkert til å si at Atlantis ikke er rosa.

John forteller at energisporene etter Atlantis er så sterke på Azorene at han også tilbyr kundene sine regresjonsreiser når de er der – både individuelt og i gruppe – tilbake til Atlantis.
Kvinnene veksler blikk. Hvem er denne mannen som våger seg inn på deres område?! Ikke bare tar han med seg kunder til et fysisk sted han kaller Atlantis, han gir dem regresjonstilbud i samme slengen!
– Hvordan gjør man det, da? spør Mira nedlatende.
John aner ikke at han er i ferd med å gå i en felle.
– Man må få folk ned på nivå, sier John. – Få folk til koble ut disse hjernehalvdelene som mange ganger skaper trøbbel opp i hodet.
Å, ja. Sukk. Disse hjernehalvdelene. Hva skal vi med dem?
– Når pekefingeren begynner å skjelve, da er de på det nivået hvor jeg kan gå inn, forklarer John.

Oh yeah.

Gro-Helens stirrer på ham. Nå er han inne på hennes territorium! Hva om folk syns at det John kan tilby er morsommere og mer interessant enn det hun kan? Hvis folk kan få en sydentur og regresjon samtidig, kanskje de heller vil velge det fremfor en enkel regersjon ved kjøkkenbordet hennes?
Gro-Helens øyne blir smale og hun går i strupen på ham.
– Hva er poenget med alt dette? hveser hun. Mannen er jo en bløffmaker!
John trekker på skuldrene.
– Jeg mener vi befinner oss i den samme tiden som da Atlantis forsvant, sier han. – Derfor er det viktig å kjenne til det som skjedde der.
– Må jeg virkelig gjøre en regresjon på Azorene for å få vite det? snøfter Gro- Helen.
Marianne, Mira og Birgitte 2.0 fniser. For en taper!

John drar frem et kart han har laget. Det viser at Atlantis for 300 000 år siden dekket hele Atlanterhavet, før det krympet ned til en mer håndterlig størrelse for 11 500 år siden.
– Hvor fikk du dette fra? kniser Birgitte 2.0.
– Jeg fikk direkte beskjed om å dra til Cornwall, legge meg i en steinsirkel ved fullmåne og at energibanenen fra Atlantis ville få meg til å tegne det virkelige kartet.

Birgitte 2.0, Mira, Marianne og Gro-Helen krøker seg sammen for ikke å eksplodere av latter. Herregud, hvor tar han dette sprøytet fra??
– Hvem fikk du beskjed av? spør Mira, og det er såvidt hun klarer å holde ansiktet noenlunde alvorlig.
– Guidene mine forteller hva jeg skal gjøre, sier John. – En gang var jeg på Silva-kurs og da løftet jeg armen opp i løse luften og begynte med automatskrift. Kartet var omtrent på samme måte. Det er viktig for reisefølget med informasjon.

Kvinnene forsøker å unngå å se på hverandre. De klarer snart ikke mer av dette overtroiske, udokumenterte pølsevevet.
– Hm, sier Birgitte 2.0 så alvorlig hun kan. – Hva kan vi lære av Atlantis?
– Det sto i Aftenposten i forrige uke at om 40 år vil havet være tomt for fisk, sier John. – Og da må jeg sitere indianeren som sa at “når alt er borte ville den hvite mann forstå at han ikke kan spise penger”.

Å snakke i kjøleskapsmagneter er det eneste som virker på Den andre siden, og akkurat denne indianske kjøleskapsmagneten får kvinnene i sofaen til å smelte.
– Åååå, sukker de henført.
John er en av dem, likevel.

UMEÅ4ever: Quir-kyy!

Sjekk'a! Vål'enga-drakter, Jon Skolmen og loooser i forgrunnen. Quirky! Foto: NFD

Umeå4ever (Geir Greni, 2011)
Med Sindre K. Larsen og Vegar Hoel
Premiere 01.04.11

* 

Hei!

Jeg heter Umeå4ever, og jeg er skikkelig quirky, ass!
Alle skjønner det når de ser tittelen, ikke sant.
Jeg har quirky ompa-ompa-trekkspill og  xylofon og klarinett på lydsporet – litt sånn europeisk, liksom. Og den musikken skal jeg spille absolutt hele tiden, uansett om den passer eller ikke, fordi den er quirky.

Ok, greia er at jeg er en quirky buddy-roadmovie, ikke sant, og — nei, egentlig er jeg en lydbok, da, for det er mulig å se meg med øynene igjen uten å gå glipp av noe.
Men altså, i en quirky roadmovie så skal noen komme seg fra et sted til et annet, sånn fysisk, men mens de kjører så møter de en masse hindre, ikke sant, og det er fordi de skal lære noe på veien, da. Skjønner du, eller?!
Stian, for eksempel, er en taper, eller loooser, som jeg digger å si, da, ikke sant, dama hans er skikkelig kjip og morra og faren hans liker kompisen hans Anders bedre. Og det har jeg en ganske sånn quirky måte å vise på, ikke sant – faren til Stian vil heller se på fotball med Anders enn med Stian, og de søler øl i hodet på Stian uten å bry seg om det! Skjønner du, eller?!

Og dama til Stian hun skriker på trøndersk, ikke sant, sånn skikkelig crazy dame, og hun slår opp med Stian, og da bestemmer han seg for å dra til Umeå – er Umeå bare det mest quirky du har hørt om, eller?! – for der bor Robyn, da, en tjei han ble forelska i på en sommerleir da han var tenåring eller noe, og han tror at hvis han finner henne igjen, så slutter det lykkelig, ikke sant. Quir-kyy!

Og alle vet at det ikke går an å dra på roadmovie med bare en bil, ikke sant, det må være en quirky bil, en politibil som i The Blues Brothers (den er quirky, ass!) eller et sånt grønt flak som i Thelma & Louise, men jeg er så quirky at jeg lar Stian kjøre en BERLINGO! Skjønner du?! En Berlingo! Verdens kjedeligste bil, ikke sant! Eller døll, da, et ord som jeg syns er så kult at jeg bruker det utrolig mange ganger for at alle skal skjønne hvor døll Stian er, da.

Å, jeg har glemt å fortelle om kapitlene! Jeg bryter opp lydboken med mellomtitler, med MOR OG FAR eller HUSET I SKOGEN og sånn, for det gjør de i USA og Europa og sånn for å vise at de er quirky og meta og sånn, ikke sant, og når jeg blander det med flashbackene som Stian har om den sommerleiren, så skjønner alle at jeg har sett utrolig mange quirky festivalfilmer.
Og sometimes lar jeg Stian og Anders snakke litt engelsk, litt sånn “yeah, man!” og “I’ll leave you kids alone” og sånn. Det er utrolig quirky, ass, man!

Ok, jeg innrømmer at det kanskje er litt teit at teksten på filmen ikke alltid stemmer med det som sies – sånn at “yeah, man!” blir til “konge!”, enda begge uttrykkene er norske. Og så er den ganske lei den scenen hvor Stian og Anders plukker opp hun svenske haikeren fordi “den nye Stian plukker opp haikere”, mens teksten sier “den nye Stian parkerer”. Men det er nå slik jeg er, ikke sant, det du ser har ingenting med det du hører, ikke sant. Og folk som hører dårlig bryr seg sikkert ikke om sånt, de skjønner at det er quirky uansett, skjønner du?!

Jeg sa det om at det i quirky roadmovies er sånne hindre, ikke sant? Hun haikeren er et sånt hinder, da, og sånn kjempenaturlig slik at alle kunne opplevd det, for det er greia med quirky roadmovies, ikke sant, at du skal kjenne deg igjen.
Og alle vet jo at på øde svenske veier står det to meter høye damer i ettersittende lakk og lær, ikke sant, med en liter Absolut i veska, og som kan mye om livet og kjærligheten, da, og som plutselig bare vrenger fram puppen, da, før de stjeler Berlingoen. Utrolig quirky scene, ass!

Nei, nå glemte jeg det første hinderet. Føkk, ass. Greia er at Anders, ikke sant, vil hjelpe Stian (eller kanskje ikke, I won’t tell), så de stopper ved HUSET I SKOGEN, og de som bor der er virkelig helt quirky, ikke sant, det er en av Stians ekser og broren hennes, og de har en rød strek gjennom hele huset fordi den ene halvparten av huset ligger i Sverige og den andre halvparten i Norge! Skjønner du, eller?! Er ikke det bare utrolig quirky?!
Og så tar Stian og Anders seg en fest der, da, og den sekvensen varer lenge, ass. De drikker og ler og spiller Guitar Hero og alt er superquirky, ikke sant, fordi broren til eksen er suicidal men det er det ingen som skjønner og da blir det bare så quirky, ass!

Fotballdrakter er bare sååå quirky, ass! Foto: NFD

Å, ja! Og så er den skikkelig quirky scenen hvor Stian og Anders spiser pølser foran Årjängstrollet! Juhu! Jeg husker ikke helt hvorfor, men det er sånne quirky ting folk gjør i quirky roadmovies, ikke sant.

Ok, så kommer Stian og Anders fram til Umeå4ever, og der skjer det helt crazy og quirky things, jeg kan ikke si hva det er i tilfelle du fremdeles er våken, men det er noen som puler ei hore uten å vite det. Pule, ikke sant, er et av kuleste ordene på norsk. Men ikke så kult som døll. Skjønner du?! Hele greia er så quirky at jeg bare ler, ikke sant.

En annen skikkelig quirky ting med meg, da, er at jeg er quirky helt uten at de quirky skuespillerne forandrer seg i ansiktet eller i stemmen når de spiller – skjønner du, eller?! De er bare helt flate, ikke sant, fordi det er det folk er i quirky filmer, og når folk som er helt flate havner i crazy og quirky situasjoner – sånn som når Anders klør seg på balla fordi han har en kjønnssykdom eller noe – så bare skriker folk av latter, ikke sant. De skjønner at det at han klør seg på balla dukker opp igjen senere, ikke sant, og da blir det bare crazy morsomt. 

Jeg er sikker på at jeg er den mest quirky lydboken på norske kinoer i år, ass. Og sånn at det ikke blir noen misforståelser og sånn etterpå, da – jeg er mann, ass.

Top Model, del 8: Uro i Midtøsten

Det var bare Miss Storm som hadde forstått Marcels The English Patient-gammel-koloni-sosietetsfrue-som-bare-henger-i-ørkenen-look. Foto: TV3

You’re on a camel in the middle of the Arabian desert. If you’re not having a hot flash, you’re dead.
– Carrie Bradshaw 

Spoilers galore!

Det har gått nesten to måneder siden jakten på Noway’s Next Top Model startet. I løpet av den tiden har modellene reist rundt omkring i Norge for å vise hvorfor landet kalles verdens ledende motenasjon. De har besøkt den lille bygda Barcelona i Troms, tettstedet Milano i Troms og utposten Dublin, på grensen mellom Øst- og Vest-Agder.
Så derfor fortjener de en tur til utlandet.
Mona står på en strand med en imponerende skyline i bakgrunnen.
– Vi skal til Dubai, fordi Piz Buin og De forente emiraters turist-, handels- og næringsdepartement har betalt oss en formue for å lage en fotoshoot for solkrem, sier Mona. 

Modellene sover. Selvfølgelig gjør de det. Hva ellers skulle de gjøre? Lage allianser og kvalm? Baktale hverandre? Psyke ut konkurrentene? Dette er Top Model, ikke en realityserie.
Miss Storm, programmets alfahunn, lener seg forsiktig over sengen til Katarina og Claudia.
– Dere må våkne, vi skal ut og reise, hvisker han.
Modellene stønner. Ikke nå igjen!
– Hvor skal vi? grynter Katarina.
Reisemålet har åpenbart noe å si for om de gidder å stå opp eller ikke.

Etter en stund klarer de å stabbe ut i oppholdsrommet, hvor de velter overende i sofaen med dynene godt pakket rundt seg. Miss Storm skrur på lyset og sure modeller glipper med øynene som ugler i solen.
– Dere må pakke, sier Miss Storm.
Modellene gjesper uinteressert. – Hvor skal vi?
Miss Storm vil at de skal gjette. Hvor tror de at de skal om han sier at de ikke får vise albuer og knær?
Modellene kvikner til.
– Pakistan! Egypt! Afrika! roper Katarina, som var borte fra skolen den dagen de lærte at Afrika var et kontinent. I tillegg til å ha vært borte fra skolen i alminnelighet.
– Jeg tenkte dere skulle få leke litt Sex and the City, sier Miss Storm, som om han har hatt noe å si i TV3s forhandlinger med Piz Buin.
– Abu Dhabi! roper Maiken og viser at Hollywood kan lære ungdom mer på to timer enn den norske skolen klarer på 12 år.
– Ja, men i Dubai, sier Miss Storm. 

Jublende pakker modellene koffertene mens de diskuterer hva som venter dem i Dubai.
– Dubai kjennetegner mange arabere, sier Katarina. I hennes hode er Dubai et substantiv.
– Jeg håper vi får vise litt av kroppene våre og ikke må gå som noen nonner hele veien, sier Claudia, og et eller annet sted senker en samfunnsfaglærer hodet i skam.

De forente emiraters turist-, handels- og næringsdepartement forventer effektivitet og avkastning, så modellene jages på jobb med det samme de har landet. De må på sightseeing, de må shoppe og de må leke på stranden.
– Jeg elsker Barcelona Milano Dublin Dubai!
– Jeg digger Barcelona Milano Dublin Dubai!
– Barcelona Milano Dublin Dubai er favorittbyen min!
– Jeg vil flytte til Barcelona Milano Dublin Dubai!
Og så noe som bare hvite kvinner på ferie i en lukket enklave i et arabisk land kan finne på å si:
– Jeg håper vi møter en rik sjeik vi kan gifte oss med!

Miss Storm samler modellene til ukens utfordring. Jeg håper Miss Storm ikke går alene rundt omkring i Dubai. “Men should not wear women’s clothing, being arrested is quite likely,” står det å lese på flere reisenettsteder.
Det skal handle om sko. Sko er et veldig viktig verktøy for modeller, og Storm ramser opp de tre viktigste tingene å tenke på når man kjøper sko:
1. Er skoen laget av pvc eller skinn?
2. Er skoens såle limt eller sydd, unnskyld, stitched?
3. Er skoen foret med skinn?
4. Har skoen en god hæl?
5. Får foten puste i skoen?
Vel, fem av tre er ikke så verst.

På et bord står det ti sko. Fem av skoene er designersko – klarer modellene å gjette seg frem til hvilke bare ved å ta, se og lukte på dem?
Top Model-redaksjonen tyner sekvensen så lenge de kan, for å se modellene lukte på sko er det nærmeste de har kommet noe som minner om handling på flere uker. Så skal en vinner kåres, og Top Model-redaksjonen går over til sakte film med bankende hjerte på lydsporet. Hvis det ikke finnes drama noe sted, får man lage det selv.
Og vinneren er – Charlotte!
Premien er et par Hugo Boss-sko, og de vil også ha litt igjen for bidraget, så alle modellene hyler av begeistring mens Charlotte går rundt i rommet med skoene på.

Dagen etter er det mer jobbing for De forente emiraters turist-, handels- og næringsdepartement. Jentene sliter seg gjennom nok en knallhard dag med bading, soling og parasolldrinker, mens de fantaserer om alle diamantene sjeikene de skal gifte seg med vil kjøpe til dem.

Tilbake på hotellet får de et par flasker med spraytan fra Piz Buin og en lapp fra Mona om at de i morgen skal gjøre en fotoshoot i ørkenen, og det kreves at de er brune. Dette gir rødhårede Claudia panikk.
– Jeg kan aldri bli neger! roper hun og kan heller aldri bli talsperson for Piz Buin, eller noe annet produkt i den vestlige verden.
En ny lapp forteller modellene at de skal tidlig opp, så de bestemmer seg for å få litt søvn og hvile, siden det har vært så lite av det de siste dagene. Klokken er 22:40.

Klokken 01:00 blir de vekket av Miss Storm, de må komme seg avgårde til sminken.
– Jeg er i dårlig form i dag, sier Katarina, antagelig utslitt av alt arbeidet for De forente emiraters turist-, handels- og næringsdepartement.
– Det kjennes som om hjernen skal bli revet ut av hodet mitt, sier Katarina, som om hun har noe i hodet i det hele tatt.
– Jeg er helt i ørska, gjesper Maiken og spiser potetgull til frokost.

Ute i ørkenen venter Mona, Marcel og Gitte fra Piz Buin, hun har bestilt og betalt for dagens fotoshoot. Klokken er 05:00.
– Vi må starte så tidlig for det er for varmt å jobbe om dagen, sier Mona. – Men nå har jeg snakket lenge nok og brukt av den verdifulle tiden Gitte trenger for å fortelle om hvilket fantastisk produkt Piz Buin er.
Gitte forteller hvilket fantastisk produkt Piz Buin er og at modellene ikke må være for sexy eller på noen som helst måte være vulgære.
For det er alldeles ikke vulgært å kle 20-årige realitydeltagere på besøk i en arabisk stat som haremspiker.

– Settingen i dag er ørken, sier Marcel.
Aha. Det forklarer all sanden.
Marcel forteller at det skal brukes en del rekvisitter, unnskyld, props – en jaktfalk, noen kameler og et par beduiner. Jeg ante ikke at et folkeslag kunne være en rekvisitt, men Top Model er en uutømmelig kilde til ny kunnskap.
– Jeg tenker The English Patient-type-gammel-koloni-sosietetsdame som er brun og med masse smykker som bare henger i ørkenen, sier Marcel.
Marcels kunstneriske visjoner er hinsides enhver menneskelige fatteevne.

Modellene får en jaktfalk på armen, et ganske vanlig accessoir i The English Patient-gammel-koloni-tiden, og i bakgrunnen lener to kjortelkledde menn seg mot hver sin kamel. Mennene kommer direkte fra statistavdelingen til De forente emiraters turist-, handels- og næringsdepartement.
– Hva skal vi være i dag? spør den ene mannen.
Den andre ser på mobilen sin. – Bendiner.
– Bendiner?
– Jeg tror det. Stavekontrollen er ikke helt god.
– Synd vi ikke skal være terrorister. Det er bedre betalt.
– Jaja, bare pass på at du ikke snakker med dem. De blir alltid så skuffet over at vi kan engelsk bedre enn dem.

Top Model-historiens tammeste fotoshoot er i gang. En etter en står modellene rett opp og ned i ørkensanden og stirrer tomt ut i luften. Marcel, Mona og Gitte klapper i hendene og kommer med oppmuntrende tilrop.
– Husk at du har masse selvtillit, sier Gitte.
– Gjør det du gjør, sier Marcel.
– Slapp av i munnen, sier Mona.
De to beduin-rekvisttene får Claudia til å slappe så mye av i munnen at den renner over.
– Jeg fikk to emiranter, nei, emirater — æsj, kan vi ikke bare kalle dem burkamenn?
Et eller annet sted begynner en samfunnsfaglærer å lete etter et rep og en skammel.

Plutselig er det jurymøte.
– Six beautiful girls stand before me, but only one can become Norway’s Next Top Model, sier Mona-Tyra.
– You know our judges: Nigel Barker Marcel Leliënhof, noted fashion photographer, the wonderful, stunning, glamorous Gitte from Piz Buin, the superduperbest sun tanning product in the universe and I know a lot about the universe because I was Miss Universe, and last and absolutely least, the internationally renowned and revered supermodel and character actress Victoria Winge.

Mona-Tyra setter seg og ser strengt på modellene. Neida. Mona kunne ikke engang sett strengt på en krigsforbryter.
– At this stage we expect you to give us more than one good picture, sier Mona-Tyra.
Hun burde jo selvfølgelig ha sagt det mens de var på fotoshooten, men det er lett å glemme sånt når man egentlig er bekymret for om man rekker en tur innom Dubai Mall før flyet går.
– Det er nå alvoret begynner, sier Marcel.
Blablablablabla.
– Det er nå dere skal gi 100 prosent, sier Marcel. – Hvis ikke…
Han drar hånden under haken og lager svisj-lyd.
Mener han at modellene vil bli halshugget hvis de ikke skjerper seg? Marcel har helt klart ikke at godt av å besøke arabiske stater. 

Tid for bildekritikk.
– Jeg fant noen lekre Dior-sko på salg, sier Mona-Tyra.
– Den unge mannen i baren var himmelsk, sier Gitte.
– Jeg håper Kelly-vesken jeg har kjøpt til Mia er ekte, sier Marcel.
– Hvorfor fikk ikke jeg være med? spør Victoria.
– Jeg er dødsfornøyd med den nye Patek-klokken min, sier Mona-Tyra.
– Den unge mannen i respesjonen var himmelsk, sier Gitte.
– Jeg håper diamantarmbåndet jeg har kjøpt til Mia er ekte, sier Marcel.
– Jeg hadde aldri sagt ja hvis jeg hadde visst dette, sier Victoria.
– Skal vi se på bildene? spør Mona.
– Hvorfor det? Det er jeg som har tatt dem. Hvis modellene er dårlige, er det deres egen feil, sier Marcel.
– We have reached a descision, sier Mona-Tyra.

Modellene kalles inn igjen og Mona sier at alle er fantastiske bortsett fra de som ikke er det.
– Six beautiful girls stand before me, but I only have five photos in my hands, sier Mona-Tyra. – The first girl I’m going to call is – eenie, meenie, miny, moe – Charlotte!
Charlotte klarer såvidt å se overrasket og ydmyk ut.
– Congratulations, you’re still in the running to become Norway’s Next Top Model, sier Mona-Tyra.
I bakgrunnen forsøker Victoria å rive Kelly-bagen ut av hendene på Marcel.
En etter en får modellene et smil, et congratulations og et fotografi fra Mona-Tyra, helt til bare Roberta og Alexandra står igjen.
– Two beautiful girls stand before me, sier Mona-Tyra. – But I only have one photo in my hand. This photo represents the girl who will still be in the running towards becoming Norway’s Next Top Model. The girl that I do not call, must immediately return to the house, pack her belongings and go home.
Victoria forsøker å bite Marcel i hånden, men han klarer å holde Kelly-bagen over hodet med den andre hånden.
Mona-Tyra snur seg mot Roberta.
– The judges don’t think you’re ready to be better, sier Mona-Tyra.
Roberta nikker. Ved siden av står Alexandra og skjelver.
– Alexandra, the judges don’t think you can control your body, sier Mona-Tyra.
Hvem får bli? Hun som ikke er klar til å bli bedre, eller hun som ikke kan kontrollere kroppen sin?
Det blir hun som ikke kan kontrollere kroppen sin.
– Alexandra.
Victoria kaster seg mot Marcel, men Marcel bruker Gitte som skjold og alle tre går overende bak jurybordet. Etter et par minutter med knurring og glefsing reiser en blodig og forslått Victoria seg med et triumferende primalskrik. I hånden har hun Kelly-vesken. Hun stirrer vilt rundt seg før hun halser ut av studioet.

Victoria etter Kelly-veske-slåsskampen med Marcel. Foto: Filmweb

Neste uke: Charlotte gråter og modellene kastes ut i De dødes tjern. 

Exteriors: Føkk, ass!

Gitte fucking visste at hun måtte se fucking seriøs ut hvis hun skulle få den fucking rollen. Foto: Euforia

Exteriors (Syversen/Kristiansen, 2011), premiere 25.03.11
Med Gitte Witt, Allan Hyde, Joshua Bowman, Mark Wystrach, Ruta Gedmintas

*

Exteriors varer i 70 minutter. 60 av dem består av de lyriske, ettertenksomme og vakre ordene fuck, fucking, fucking fag, fucking bitch, fucking cunt, fucking bullshit, shut the fuck up, fuck off, go fuck yourself, fuck me og fuck you.
Som du sikkert skjønner er Exteriors norsk.
Og så skrullete dårlig at den burde merkes som sigarettpakker:
“Exteriors fører til tidlig aldring av huden”.
“Exteriors er svært skadelig for deg og dine omgivelser”.
“Exteriors kan redusere blodgjennomstrømmingen og føre til impotens”. 

Det finnes en handling i Exteriors, selv om regi-duo Marie Kristiansen og Patrik Syversen gjør alt de kan for å gjemme den bak nevrotisk, veivende kameraføring, hobbypsykologiske auditionsamtaler og vilt bannende skuespillere.

Norske Skye (solid skandinavisk navn, forresten) og britiske Pearl vil bli filmstjerner i Los Angeles, og pugger manus til samme audition.
Skye er sammen med Mike, som er bestevenn med Adam som er sammen med Pearl.
Mike og Adam drikker seg dritings og roper varianter av fuck til hverandre og tilfeldig forbipasserende.
Skye er hysterisk fordi Mike ikke møter opp til en avtalt date, Pearl er hysterisk fordi Adam er ute hele natten.
Skye tvinger sin bestevenn Allan til å kjøre henne rundt i Los Angeles på jakt etter Mike.
Pearl sitter hjemme og er paranoid.
Mike og Adam synes Skye og Pearl er fucking cunts og blir enige om at de skal slå opp med dem.
Når Skye finner Adam kaller han henne a clingy bitch og ber henne fuck off. Etterpå har de sex.
Adam drar hjem til Pearl, som kaller ham a lying fuck og ber ham fuck off. Etterpå har de sex.
Jeg husker ikke hvor det ble av Allan. 

Adam og Mike, sjarmerende, varme og vennlige. Foto: Euforia

Å se Exteriors er som å havne til bords med verdens kjedeligste regissør, å høre ham gjennom tre retter messe om novellefilmmanuset han har skrevet på siden han var 17, og at han simpelthen ikke kan forstå hvorfor søknaden hans om offentlig manusstøtte blir avvist hvert eneste år:

– Dette er en stream-of-consciousness-film i 69-tallsstil, en eksistensiell, assosiativ film med en emosjonell bærebjelke, uten handling i egentlig forstand. 

Dette er ikke noe jeg finner på, altså.
Det er slik produsent Terje Kristiansen beskriver Exteriors til bladet Rushprint.
Når det gjelder “69-tallsstil” mener han nok året, og ikke stillingen. Resten av utsagnet blir jeg bare redd av.
Men jeg forstår godt at han ikke vil innrømme at Exteriors har en handling, for det ville bety at noen måtte ta ansvaret for dette patetiske, navlebeskuende våset – enten ham selv, eller hans datter, co-regissør Marie Kristiansen.
Og Marie har en arv å ta vare på, siden far – og mor Vibeke Løkkeberg – har levert kvalitetskalkuner til det kongelige norske kinopublikum i over 30 år.

Men enda så mye stuffing Marie og co-regissør Patrik Syversen har rørt sammen, har de dessverre ikke klart å produsere en kalkun. Kalkuner føler man i det minste noe for, selv om det bare er skadefryd. Som fjærkre er Exteriors mer som en overkokt høne – seig, smakløs og hul inni.
Det er likevel ikke slik at drømmen om å lage en massiv kalkun ikke har vært til stede hos de to filmskaperne:
– Filmen kan gjerne sees som et motstykke til den sosialpornografiske Paradise Hotel-trenden som blir mer og mer rådende i samfunnet, sier Marie til Dagbladet.

Gutter og jenter som drikker seg dritings, roper bitch og fuck off, og behandler hverandre dårlig før de har sex – TV3 kaller det Paradise Hotel, Marie og Patrik kaller det Exteriors.

Top Model, del 7: Mamma Mia!

Nasjonens fremste skuespiller, danser, forfatter, artist og modellekspert Mia Gundersen kommer på besøk for å lære jentene å komme i kontakt med sitt indre følelselsspekter, slik at de kan overleve i modellbransjen. Foto: TV3

America’s Next Top Model can’t be the girl next door. She has to be the girl down the street and around the corner.

-Tyra Banks

Mona står på taket til Den Norske Opera.
– I alle modeller bor det en liten skuespiller, sier hun.
Og hun har rett i det.
Ingen av oss kommer noensinne til å glemme Caudia Schiffers gripende innsats som aerobicsinstruktør i Richie Rich, eller Cindy Crawford i den sjokkerende rollen som håpefull festfikser i The Simian Line.
At Tyra Banks ikke ble Oscar-nominert for sin hjerteskjærende dødsscene i Higher Learning regnes som en av filmhistoriens største skandaler – aldri har noen dødd så mye, så høyt og så lenge.
– Jentene får celebert besøk for å lære seg skuespillerteknikk, sier Mona, som kunne trenge litt skuespillerteknikk selv, siden hun egentlig høres ut som om hun introduserer et lokal-tv-innslag: “I kveld får elgkalven Finn celebert besøk av mattegeni-hamstern Eli» – noe som slår meg som et betraktelig mer celebert besøk.

Nok om det. Mona legger til at det på fotoshooten lønner seg å spille rollen helt ut til fingerspissene, så denne uken skal antagelig modellene prøve seg som håndmodeller og kanskje konkurrere om en kontrakt med Hand Models London, Europas ledende kroppsdelmodellbyrå. Her kan du se Joanna og hendene hennes i arbeid!

I mellomtiden venter det en stor, nesten sjokkerende, overraskelse på hotellet.
Modellene er våkne!
Et kort sekund trodde jeg kanskje noen hadde malt øyne på øyelokkene deres, men nei, de er faktisk ved bevissthet. Eller, bevissthet er kanskje å ta i litt, men de sitter i hvert fall nesten oppreist.
Og Top Model-redaksjonen har åpenbart utstyrt dem med replikker og gitt litt regi, for plutselig snakker Claudia med det liksom-tilfeldige tonefallet man ellers bare hører i norsk film.
– Nei, får vi kanskje Top-mail, dere? sier hun og ser ut i luften.
– Jeg tror det blir skuespill, ass, sier Katharina, litt mer street-aktig.
Alexandra ser brått opp. – Banket det på døren? spør hun med Nationalteater-stemme. Bak kamera river Top Model-redaksjonen seg i håret. Det skulle bankes på døren først, og så skulle Alexandra si “banket det på døren?”…!

Skuespill er kjempevanskelig, særlig for modeller som ikke engang har en liten Hotel Cæsar-statist inni seg. Endelig banker det på døren. Det er Miss Storm med vidunderlige nyheter.

– I dag skal dere lære ulike teknikker for å finne deres indre motivasjon og få det ut i kroppen så dere får enda tydeligere kroppsspråk, forklarer Miss Storm.
Modellene ligger i sofaen med store puter i fanget og på brystet – jeg tror ikke kroppsspråk blir tydeligere enn det.
Miss Storm spør om det er noen som har erfaring fra teater.
– E har spilt Snøhvid en gang, sier Alexandra.
– Snøhvit? Det er jo ganske ironisk, fniser Miss Storm.
Det som er ironisk er at en tidligere bakgrunnsdanser for Great Garlic Girls, med flere stiletthæler og kjoler i skapet enn Synnøve Skarbø og Ingeborg Heldal til sammen, syns det er ironisk at en person med sørlandsdialekt kan spille Snøhvit i det 21. århundre.
Ja, for du trodde vel ikke det var hudfargen hennes han refererte til?

Miss Universe 1990 forklarer hvorfor modeller bør lære seg skuespillerteknikker.
– Jeg aner absolutt ikke hva jeg snakker om, men det høres smart ut å si «det er lurt å sette seg inn i de forskjellige rollene som modell, for plutselig vil man ha noen som står foran kamera og vræler». Å ha hemninger da blir jo helt håpløst, ikke sant.

Omtrent like håpløst som å fantasere om at noe i denne serien kan få andre enn vi som ser på til å vræle.

Modellene forflytter seg til en teaterfoajé, tror jeg – jeg fulgte ikke helt med, så jeg er ikke sikker. De har uansett fått beskjed om å se spente ut, men siden de ikke har lært seg skuespillerteknikker ennå, ser de bare ut som ungdomsskoleelever i en livssynstime – halvt komatøse.
Men hvem er nå denne celebre personen som skal hjelpe dem ut av komaet slik at de kan finne indre motivasjon, kaste hemningene og vræle foran kamera?
Jeg vet ikke, men plutselig bæres Mia Gundersen inn på en gulltrone av fire muskuløse, oljeinnsmurte menn. Modellene lager en lyd som kan høres ut som et gisp, men som like gjerne kan være et “hvem?”.
Den lovede celebriteten ser vi ingenting til.

Med sin indre spekterkraft forsøkte Mia å få modellene til å levitere. Foto: TV3

– Som dere sikkert vet heter jeg Mia, og jeg er med fordi jeg er gift med fotografen som tar bilder av dere hver uke, sier Mia.

Noe bak kamera fanger oppmerksomheten hennes. Hun rynker brynene og kaster irritert på hodet.
– Hva er det? bjeffer hun.
Noen sier et eller annet som mikrofonen ikke fanger opp.
Mia blir blek. – Hva? Er det derfor??
Hun snur seg mot modellene og kremter. – Jeg er selvfølgelig med fordi jeg har stått på scenen siden jeg var syv år, sier hun fort.
Modellene ser storøyd på henne. Fantes det virkelig scener i 1844?

Etter en opphetet telefonsamtale med Marcel – hvor en rasende Mia vil vite hvorfor han ikke har sagt ett ord om at hun er med i et idiotprogram hvor hun må lete etter talenter der det ikke finnes noen – setter hun seg på gulltronen, får litt luktesalt, et glass champagne og en pedikyr.
Mens en person med en hudfarge Miss Storm ville kalle ironisk lakker neglene hennes, deler Mia hemmeligheten bak sin egen enorme suksess som landets mest feirede skuespiller, forfatter, sanger, danser og realitydommer.
– Dere må hele tiden studere hva deres indre følelser er. Du, massér litt mer på tåballen der. Og dere må ha kontakt med ditt indre følesesspekter.

Modeller behøver strengt talt ikke å være i kontakt med noe, bortsett fra en agent og et byrå, men Mia kommer rett fra et av Märthas kurs og har befølt spekteret sitt i mange timer allerede.

– Jeg kommer til å ta dere én for én, og dere skal få frem en emosjon, sier Mia, som har pugget ANTM-replikker og oversetter dem i hodet mens hun snakker.
Miss Storm, for anledningen kledd som hoffdame, kommer bort og gir henne en rød fløyelskappe og et diadem, og hjelper henne opp på tronstolen.
Mia retter på diademet og vifter utålmodig med hånden.
– Begynn! befaler hun.

Først ut er Alexandra, også kjent som Snøhvid.
Hun går rett bort til Mias tronstol og TV3 må ta frem bipemaskinen sin igjen.
– Så du tror du er bedre enn meg?! brøler Alexandra. – Hæ? Hæ? Du bare står der og ser så bip fornøyd ut men du er bip ikke bedre enn meg!
Uten at de vet det har Snøhvid stått over modellene om natten med en slaktekniv i hånden.
– Her kommer det frem følelser, sier Mia og styrter et glass med Bollinger.

Mia rygget bakover da modellene begynte å oppføre seg truende. Foto: TV3

Charlotte, som ofte påpeker at hun har utrolig mye modellerfaring og like ofte blir skutt ned av Miss Storm, Mona, Marcel og de andre tegneseriefigurene som gjester dommerpanelet, lufter også sin indignasjon.
– Jeg føler jeg har så mye å bidra med, men du sier det motsatte, det kan jeg ikke godta, sier Charlotte.
Charlotte drømmer om å tømme giftringen sin i Miss Storms martini.

Maiken, som hele tiden får kjeft av Miss Universe fordi hun er for sexy (hvor da?), benytter anledningen til å vise hvor uskyldig og romantisk hun kan være. Hun hviner en klissete monolog om at kjæresten hennes nettopp har fridd, og hun er så lykkelig at hun folder hendene ved siden av ansiktet og kvitrer.
Rundt omkring i de tusen hjem stryker unge menn Maiken av babe-listen sin. Ingen vil ha en pike som kakler om bryllup før hun har fylt 20.

Roberta er lei seg fordi noen tror hun bare bryr seg om overflate og utseende og sånn. Og det til tross for at hun har meldt seg på Top Model.
– Du må få bedre disjon, sier Mia ned i champagneglasset.
Frida er frustrert over at kjæresten bare sier ting til henne.
– Du må få bedre disjon, sier Mia.
– Du har allerede sagt det, hvisker Miss Storm.
– Gå vekk! freser Mia og veiver etter Miss Storm med septeret sitt.
– Ingen forstår meg, ingen hører på meg, sier Thea.
– Så fint, kan jeg få mer champagne? sier Mia.

Katharina legger hendene på ryggen og begynner å gå frem og tilbake foran tronstolen..
– Du har på deg finklærne, ser jeg, sier hun.
Mia nikker velvillig. – Ja, speil, speil på veggen der, hvem…
– Hold kjeft! brøler Katharina og Mias septer går i gulvet med et høyt klirr.
– Hvem skal du vise deg frem for?!
Miss Storm vifter fortvilet et palmeblad over Mia med den ene hånden mens han famler rundt i håndvesken sin etter luktesaltet med den andre.
– Hold kjeft, sa jeg! Alt er mitt! tordner Katharina.
– Jeg får ikke puste, hikster Mia.
– Hold kjeft! Ingen skal se på deg bortsett fra meg!!
Jeg tror sannelig Katharina er i slekt med Stud Muffin.

Top Model-redaksjonens første bedøvelsespil treffer Katharina i underarmen. Hun uler og flekker tenner mot de andre modellene, som presser seg sammen i en flokk hvor ingen vil være ytterst. Så snur hun seg frådende mot tronstolen, der Mia slår etter Miss Storm med diademet for å få ham vekk fra fanget sitt. Katharina krøker seg knurrende sammen, så gjør hun et voldsomt byks mot Mia – og faller sammen på gulvet. Den andre bedøvelsespilen dirrer i halsen hennes.

Etter at Viltnemda har lagt Katharina i et bur og båret henne ut, samler Mia modellene rundt seg.
– Ja, nå har dere lært masse av meg, sier hun. – I ukens utfordring skal vi teste de nye skuespilleregenskapene deres!
Og plutselig er vi på hotellet, hvor modellene skal late som om de nettopp har slått opp med kjæresten sin. Så skal de se litt tvilende ut når de holder et fotografi av ham, før de plukker opp en rose, kaster den og ser inn i kameraet:
– Det er mitt liv! Det er mitt liv! Det er mitt liv! Det er mitt liv!
Selv et barn skjønner at dette er en reklamefilm for herreskjorter.
– Hva er viktigst med denne oppgaven? spør Miss Storm.
– Å ta den på alvor, sier Mia og retter på diademet sitt.
Jeg husker ikke så mye av det som skjedde så, men min kone har i etterkant fortalt meg at jeg forsøkte å kvele meg selv ved å trekke en potetgullpose over hodet, men den var så liten at den bare dekket øynene. Jeg fikk dog med meg at Katharina vant og fikk et par solbriller i premie, siden blodprøvene hennes viste at hun ikke tåler dagslys, hvitløk og vievann.

Tid for fotoshoot – den hvor det er viktig å spille rollen helt ut til fingerspissene.
– Husker dere hva dere lærte i går? spør Mona.
Alle modellene nikker, bortsett fra Katharina, som i stedet glefser etter redaksjonsassistenten som har henne i bånd.
Mona tar frem en ny dukke fra Schwarzkopf. Den heter Lene, og når man klemmer på den skriker den “HEI, JEG HETER LENE FRA SCHWARZKOPF!”.
Lene-dukken er der for å passe på at ukens produkt blir tatt godt vare på. Gudene vet hva slags produkt det er, men Marcel, Mona, Miss Storm og resten av Top Model-redaksjonen  må ha sniffet enorme mengder. I tillegg har Marcel lastet ned et redigeringsprogram på nettet: “How To Make Your Massively Stupid Schwarzkopf Commercial Look Like Something You Morons Think a Teenage Girl Will Like”.
Men vi får nå endelig se hvordan MC-bildene av Claudia og Roberta i programvignetten ble til, og Mona lover modellene at hun skal komme på besøk i løpet av kvelden for å ta en jenteprat.

ADVARSEL: Ved jenteprat slår Brita-maskinen seg av automatisk. Ingen informasjon blir lagret. Brita-maskinen starter på nytt når jentepraten er over.

Plutselig er det jurymøte.
– Seven beautiful girls stand before me, but only one can become Norway’s Next Top Model, sier Mona-Tyra.
– You know our judges: Nigel Barker Marcel Leliënhof, noted fashion photographer, his wife actress and fashion icon Mia Gundersen and Lene, the amazing shrieking doll from Schwarzkopf!

Mia hadde tatt på seg geek chic-brillene sine, men det hun sa ga likevel ikke mening. Foto: TV3

Siden det er helt uinteressant hva juryen sier til modellene når modellene er til stede, hopper vi raskt over til det juryen sier når modellene har blitt sendt ut på bakrommet.
– Uttrykket uttrykker mye, sier Mia.
– HEI, JEG HETER LENE FRA SCHWARZKOPF!
– Hun har veldig power i poweren, sier Marcel-Nigel.
– Hun bruker det hun bruker, sier Mona-Tyra.
– Hun er fysisk god til å posere fysisk, sier Mia.
– HEI, JEG HETER LENE FRA SCHWARZKOPF!
– Som type er hun veldig typete, sier Mia.
– Som favoritt er hun ikke min favoritt, sier Marcel-Nigel.
– Hun er veik på en veik måte, sier Mona-Tyra.
– HEI, JEG HETER LENE FRA SCHWARZKOPF!
– Da er vi enige, sier Mona-Tyra.

Modellene kalles inn igjen og Mona sier at alle har gjort fremskritt bortsett fra de som har stagnert.
– Seven beautiful girls stand before me, but I only have six photos in my hands, sier Mona-Tyra. – The first girl I’m going to call is – Maiken!
Aha. Så de har kommet til bokstaven M i alfabetet.
– Congratulations, you’re still in the running to become Norway’s Next Top Model, sier Mona-Tyra til Maiken.

Maikens vinnerbilde er ikke en reklame for sko, kjoler eller rørlegger, men for et hårprodukt. Foto: TV3

En etter en får modellene et smil, et congratulations og et fotografi fra Mona-Tyra, helt til bare Frida og Snøhvid står igjen.
– Two beautiful girls stand before me, sier Mona-Tyra. – But I only have one photo in my hand. This photo represents the girl who will still be in the running towards becoming Norway’s Next Top Model. The girl that I do not call, must immediately return to the house, pack her belongings and go home.

Mona-Tyra snur seg mot Frida.
– Frida, your pictures are beautiful, but the judges don’t think you have it in you.
– HEI, JEG HETER LENE FRA SCHWARZKOPF!
Mona-Tyra slår ut med armene. – For fuck’s sake, can somebody turn that thing off?!
Redaksjonsassistenten med Katharina i bånd løper bort for å trekke ut kontakten. Katharina biter seg knurrende fast i Lene-dukkens ankel i det dukken slepes ut på bakrommet.
Mona-Tyra henvender seg til Snøhvid.
– Alexandra, your pictures are beautiful, but the judges don’t think you have it in you.

Så hvem får lov til å bli? Modellen som er vakker på bilder, men som dommerne tviler på, eller modellen som er vakker på bilder, men som dommerne tviler på?
Det blir modellen som er vakker på bilder, men som dommerne tviler på.
– Alexandra.
Frida får en klem og et “masse lykke til”, så gråter alle og så er episode syv slutt.

Fridas bilde var det dårligste, men Marcel var veldig fornøyd med hundene. Foto: TV3

Neste uke:

Sovende modeller blir vekket av Miss Storm som sier de skal ut å reise.
Marcel sier at det er nå alvoret begynner.
Hm? Har TV3 begynt å sende repriser allerede?

Top Model, del 6: Luck of the Irish

Modellene fikk endelig erfare hvor hard modellbransjen kan være. Foto: TV3

Walk like it’s for sale and the rent’s due tonight.
– Miss Jay 

Mona ønsker velkommen til Dublin og sier at den som tror byen bare er puber og riverdance tar helt feil. Dublin er nemlig blitt et mekka for high fashion!
Dette illustrerer Top Model-redaksjonen ved filme butikkvinduene til Armani, Gucci og Vuitton, så konklusjonen må være at hvis en by har en Vuitton-butikk er den et mekka for high fashion.
Oslo har en Vuitton-butikk, så hva gjør Top Model-redaksjonen i Dublin?

Taxfree, baby, taxfree!

– Nå er vi halvveis, nå begynner det å bli alvor, sier Mona.
Mona har sagt “nå begynner alvoret” i syv uker uten at det har skjedd noe som minner om alvor. Men Mona er redaktør for et bryllupsmagasin, hvor alvor betyr å matche buketter med servietter, og katastrofe betyr at kakepynten er rosa i stedet lys rosa.

Modellene sover. Det gjør jeg også, helt til drillsersjant Storm sparker opp døren, river dynene av modellene og klinker hodene deres mot hverandre så hjernemasse og hodeskallefragmenter flyr som prosjektiler gjennom rommet.
Å, nei, vent. Det var bare jeg som drømte.
Storm lener seg over Frida og stryker henne forsiktig på armen.
– Er du våken? hvisker han.
Frida grynter uinteressert. Herregud, har ikke den mannen noe annet å gjøre enn å mase om at de skal stå opp? De sto jo opp i går, og i forgårs og dagen før der…!
– Du må vekke de andre, vi skal ut og reise, hvisker Storm.
Vag antydning til liv i sengen. – Hvor da?
– Vi skal til Johnny Logan-land! hvisker Storm dramatisk.
Modellene ser tomt på ham.
Storm synker litt sammen, skuffet over at de 50 årene han har stått foran fjernsynsapparatet og mimet Grand Prix-låter med hårbørsten ikke imponerer jenter som er født etter 1990.
– Vi skal til Irland, sier han mutt.

Modellene pakker koffertene mens de lurer på hva som venter dem i Irland.
– Dyr, sier Alexandra. – Dyr og sauer.
De andre modellene gisper forskrekket. Dyr og sauer?!
Katarina er mer opptatt av at de pakker med seg varmt nok tøy.
– Det er vinter i Irland, det er ikke så langt fra Nordpolen, sier hun. Katarina er ikke så nøye på om Irland skrives med r eller s.
Charlotte, derimot, vet mer om Irland enn de fleste andre av oss.
– Irer er så utrolig høflige og takknemlige mennesker, forklarer hun verdensvant til kamera. Hun har tross alt besøkt slummen i Dublin og sett små irske barn stabbe halvnakne rundt med oppblåste mager og fluer i øyekroken.

Siden det er det irske turistbyrået som betaler for ukens episode, må modellene først på sightseeing. Iført vikinghjelmer og redningsvester kjøres de hoiende rundt i Dublin, mens Top Model-redaksjonen tar vakre bilder av bygninger og statuer. Og modellene husker replikkene fra tidligere episoder.
– Jeg elsker Barcelona Milano Dublin!
– Jeg digger Barcelona Milano Dublin!
– Barcelona Milano Dublin er favorittbyen min!
– Jeg vil flytte til Barcelona Milano Dublin!
Sekvensen avsluttes med et postkort hvor det står Greetings from Dublin på, slik at Top Model-redaksjonen kan få gratis øl.

En stor, grå og tom lobby. Modellene samler seg ved enden av et premieretau og stirrer med åpen munn på et par slanke ankler som flyter avgårde på ti centimeter høye hæler. Anklene blir til velformede legger, som igjen blir til et par enormt lange ben, som igjen blir til – Storm!
– Ååååå, hviner modellene, som om de ikke har sett ham i helfigur hele tiden.
Storm stanser foran dem med en liten Cubus-knekk i hoften og må gjøre alt han kan for ikke å hvine selv. Om Miss Jay kunne se ham nå…!

Miss Storm fant til slutt sin indre Miss Jay. Foto: TV3

Til kamera ramser Miss Storm opp de tre egenskapene som må til for å bli en god catwalkmodell: man må ha 1) god holdning, 2) rytme,  3) timing og 4) attitude.
– Er det noen som kan dette? spør Miss Storm, og Charlottes hånd fyker i været. Til kamera forteller hun at hun har jobbet lenge som catwalkmodell, så hun har mye mer erfaring enn de andre jentene.
Charlotte feier gjennom lobbyen uten å vite at hun er med i et realityshow, hvor selvskryt alltid etterfølges av total ydmykelse.
– Jeg ser at du er en nybegynner, sier Miss Storm.
Det er ikke godt å si hvem som blir mest sjokkert – Charlotte, over at hun ikke blir kåret til Top Model der og da, eller Miss Storm, over at det faktisk høres ut som om han har antydning til kjønnshår.
I lobbyen er det brått så stille at man kan høre en supermodell falle.

Miss Storm lukker øynene og senker hodet. Armene henger slapt ned.
Idet Charlotte åpner munnen for å protestere, kaster Miss Storm hodet og overkroppen bakover – øynene har blitt demonrøde og armene erstattet med enorme, svarte svanevinger.
Med en grand jeté står han plutselig millimeter fra Charlottes skrekkslagne ansikt.
– Du har noen turns og stops som er veldig gammeldagse…! hveser han.
Charlottes øyne ruller bakover og hun faller sammen som en sekk. De andre modellene hyler og løper i alle retninger, mens Black Storm virvler etter dem rødglødende øyne og truende vinger.
Så, i en siste, majestetisk 720-graders tour en l’air, kaster han seg utfor et 30 centimeter høyt trappetrinn med et lite skrik:
– Kjøpesenterpositurer! Nooooooo….!!!

Tilbake til virkeligheten.
Miss Storm forteller modellene at de skal få møte Jennifer Rothwell, Irlands fremste og mest eksklusive designer. Så eksklusiv er hun at hun ikke engang finnes på Wikipedia – bare klikk på lenken så kan du med egne øyne se at Wikipedia spør «mener du Jennifer Kotwal?».
Iført Kotwal Rothwell-kjoler skal modellene konkurrere om hvem som går best, og dermed får være med på en ekte motevisning samme kveld.
En Rothwell-kjole er blomstrete, flagrende og middelaldrende dame-aktig,  motemessig omtrent like interessant som Marie-buksen™, men neppe like populær.

Når ni modeller har på seg Rothwell-kjoler samtidig, ser de ut som om de skal jobbe på et sjarmerende hjem for eldre på den engelske landsbygden, og en av dem kommer til å bli myrdet på grusomt vis. Og da dukker detective Barnaby opp, og plutselig er ikke modellene bare modeller. De er mistenkt for drap
– Jeg har sagt det før, modellbransjen er veldig tøff, sier Miss Storm alvorlig.
Miss Storm vil så gjerne at vi skal tro det, men det er litt vanskelig når han sier sånt mens han sitter ved et skjevt bord i en dårlig lyssatt bingohall, sammen med en designer ingen har hørt om, foran en catwalk laget av den lokale førskolen.

– Den som går dårligst nå, må reise hjem med en gang, sier Miss Storm.
Modellene gisper og hulker og hikster og klamrer seg til hverandre. Å, nei! Ikke dra hjem! Ikke nå når de er i Dublin og har det så koselig og alt mulig!
Det er som om ingen av dem forstår at det er bra at en og en blir sendt hjem, for det betyr at noen før eller siden kommer til å vinne.

På den annen side virker det ikke som om noen av dem har lagt merke til at de blir færre og færre, heller. Ikke en gang jeg hadde gjort det om jeg ikke måtte spole frem og tilbake hele tiden.
– Jeg har ikke lyst til å dra hjem, hvisker Thea.
– Jeg har lyst til å vinne, sier Charlotte.
– Å, det har jeg ooooog, hviner Frida, som om Charlotte nettopp har sagt at hun skal ta en ansiktsbehandling.

Etter at modellene har klapret frem og tilbake på bruskassene Top Model-redaksjonen kaller en catwalk, later Miss Storm og designeren som ikke finnes på Wikipedia som om de er overrasket over at Eirin ikke klarte å sette den ene foten foran den andre, og så gråter Eirin og alle de andre Bobsey-barna over at hun må dra.
Claudia er dagens catwalkvinner, og som straff må hun vise seg offentlig i en av kjolene til designeren som ikke finnes på Wikipedia.

Bingohallen er oppgradert med storskjerm og hvite gardiner, og en dame ønsker velkommen til The Guinness Fashion Event, som ved siden av moteuken i Paris regnes som et av bransjens viktigste arrangementer.
Jeg aner ikke hvor Top Model-redaksjonen befinner seg – antagelig på pub – men den har overlatt filmingen av showet til en tilfeldig forbipasserende, det er som å se en skolerevy filmet av en forelder som treffer rec-knappen ved ren flaks.

Dagen etter er det fotoshoot.
– I dag skal dere få møte Irlands fremste designer, sier Miss Storm høytidelig.
Hva? Har ikke modellene akkurat møtt henne?
Å. Dette er en annen “fremste” designer. Hun heter Louise Kennedy og er i følge Miss Storm nesten for kongelig å regne i motekretser – så kongelig at den irske designforeningen bruker Louises gjesteopptreden i den norske utgaven av Top Model som egenreklame på nettet.
Modellene skal fotograferes i hennes antrekk, og hun skal selv være til stede under fotograferingen.
Men først dagens instruksjoner fra Marcel:
– I dag skal dere være marionetter, sier Marcel. – Dere skal være helt dø i blikket, dere kan være dukker som har falt ned på gulvet og alt kan skje.

Til kamera forklarer Marcel at modellene må finne en døhet i ansiktet som er ganske vanskelig. Han har øyensynlig ikke sett så nøye på sine egne bilder – det eneste stedet det er mer liv er på månen.
– Nå er vi halvveis,  jeg forventer at jentene har kommet til et nivå der de tør å gjøre ting de ikke har gjort før, sier Marcel.
Modellene i Top Model gjør ikke annet enn å gjøre ting de ikke har gjort før: stå opp, børste tennene, kle på seg, gå oppreist, sette sammen setninger i noe som heter å snakke, reise til utlandet, samt bli instruert, fotografert og vurdert av mennesker som dramatisk sier  “modellbransjen er tøff, nå er det alvor, nå gjelder det” hvert femte minutt.

Da fotoshooten er over er Irlands “fremste” designer “very impressed”.
– They looked like professional girls, sier hun, nesten forundret.
Det virker ikke som om Louise vet at professional girls er kvinner som selger spesifikke tjenester til menn. Eller nei, jeg tror hun vet det utmerket godt – det er derfor hun høres forundret ut. “Oh dear! My dresses makes people look like high end call girls…! I better inform the Queen not to wear hers in public.”

Plutselig er det jurymøte i Oslo.
– Ten beautiful girls stand before me, but only one can become Norway’s Next Top Model, sier Mona-Tyra.
– You know our judges: Nigel Barker Marcel Leliënhof, noted fashion photographer, Andre Leon Talley Kjell Nordström, the most influential stylist in Norway in 2001, and Miuccia Prada Louise Kennedy, world famous local designer of glamorous call girl dresses.
Modellene klapper, og Mona-Tyra setter seg sammen med resten av panelet for å vurdere og kommentere bildene. Siden Louise er en av gjestedommerne, får alle lov til å snakke engelsk på ordentlig – akkurat som på America’s Next Top Model.
– Jeg skal bruke ordet “shtrong” hele tiden, sier Mona.
– Høres jeg ut som Nigel hvis jeg sier “she looks statuesque in a dead kind of way”? spør Marcel.
– Theez iz may favörit fötö, sier Kjell.
– Yes, how lovely, sier Louise, tungt medisinert etter call girl-kjole-opplevelsen.
– Guuurl, you shtrong! sier Mona-Tyra.
– There is a sense of — a sense of — åååh! Søren! Jeg kommer ikke på noe Nigel ville ha sagt! utbryter Marcel frustrert mens han blar i ordboken sin.
– Theez iz Italian Vögue för me, sier Kjell.
– Yes, how lovely, sier Louise.
– We have reached a decision, sier Mona-Tyra.

Modellene kalles inn igjen og Mona-Tyra sier at det er tydelig at alle har lyst til å vinne, i motsetning til alle som har lyst til å tape.
– Yes, how lovely, sier Louise.
– Eight beautiful girls stand before me, but I only have seven photos in my hands, sier Mona-Tyra. – The first girl I’m going to call is – Roberta!
I bakgrunnen ser Marcel forvirret ut. Hvem er Roberta? Har hun vært med hele tiden?
– Congratulations, you’re still in the running to become Norway’s Next Top Model, sier Mona-Tyra til Roberta.
En etter en får modellene et smil, et congratulations og et fotografi fra Mona-Tyra, helt til bare Thea og Charlotte står igjen – til Charlottes genuine overraskelse. Hun har jo mer erfaring enn alle jentene til sammen…! Mona inkludert!
– Two beautiful girls stand before me, sier Mona-Tyra. – But I only have one photo in my hand. This photo represents the girl who will still be in the running towards becoming Norway’s Next Top Model. The girl that I do not call, must immediately return to the house, pack her belongings and go home.
Mona-Tyra snur seg mot Thea.
– Thea, you are stunning, georgeous and shtrong! The judges love, adore and worship you,  sier Mona-Tyra, før hun snur seg mot Charlotte med smale øyne og is i stemmen.
– Charlotte, you’re an idiot, a moron, a total looser, and the judges hate you!
Så hvem får lov til å bli? Skjønnheten Thea eller udyret Charlotte?
Valget er enkelt. Mona-Tyra ser kjærlig bort på Thea og sier: – Charlotte.
I bakgrunnen blar Marcel febrilsk i polaroidene sine. Charlotte? Er hun i slekt med Roberta? Hvorfor bruker Mona nye navn på dem hver uke?
– Theez iz Albanian Vögue för me, sier Kjell.
– How lovely, sier Louise.

Neste uke:
Alexandra roper til noen at de ikke kan behandle henne sånn og hvem tror de at de er, men det er ingen grunn til begeistring.
Det er bare en øvelse. Og jeg er sikker på at fru Leliënhof har en finger med i spillet.

Følelser og fornuft, del 5: In a galaxy far, far away…

TFT-jedi Mats Skywalker sammen med Tommy the Hut. Foto: TVN

Jeg er sent ute, men takket være Get-boksen kan jeg sette meg inn i Freakshow Falcon og fly med warp speed gjennom den lille riften i virkeligheten som TVNorge har skapt, til planeten TFT, hvor jediridder Mats Skywalker bekjemper sykdom og fobier med bare tankens kraft.

Oddsene er imot ham. Rundt planeten TFT sirkler Dødsstjernen, hvor Vitenskapsimperiets onde Sith-forskere bruker mørke krefter på empiri, rasjonalitet, bevis, hypoteser og antiteser, og truer med utslette både planeten TFT og hele Alterntiv-galaksen.
Men Mats Skywalker er ikke alene i sin kamp, med seg har han prinsesse Birgitte Leia, som uredd konfronterer Rolf Vader Lindgren, Vitenskapsimperiets grusomme leder.
– Hvordan vil du forklare dette? sier hun triumferende etter at hun har vist Rolf Vader et hologram av Mats Skywalker som kurerer et barn for Jar-Jar Binks-angst.
Rolf Vader feier hologrammet til side med en tung skinnhanske. Han retter en truende pekefinger mot henne og hveser:
– Jeg. Er. Din. Far!
Så tramper han ut av rommet så den lange, svarte kappen flagrer.

Mats Skywalker og prinsesse Birgitte Leia sitter på en benk i Vigelandsparken.
Eller Aulie-parken som den heter på planeten TFT, en park full av enorme klovnestatuer i plastelin, skapt av planetens største skulptør Marianne Aulie. Ettermiddagssolen bader dem i et gyllent lys og i det fjerne høres barnelatter og glad bjeffing fra lekende hunder.

Men Mats Skywalker og prinsesse Birgitte Leia legger knapt merke til det, for Mats Skywalker skal ut på et farlig oppdrag.
En av opprørslederne, Tommy the Hut Steine, har fått flyskrekk og nekter å sette seg inn i X-wingen sin. TFT-hæren er liten, og trenger hver eneste soldat, så derfor har Mats Skywalker bestemt seg for å dra til Uldal Air Force Base.
Prinsesse Birgitte Leia liker det ikke.
Helt siden opprøret mot Vitenskapsimperiet startet, har Mats Skywalker insistert på å gjøre alt selv, til tross for at det på Mats Skywalker Intergalactic School of Jedi TFT trenes opp nye jedi-tankefeltterapeuter hver dag.

Kanskje hun kan stanse ham ved å minne ham på hans egen lære: kroppen ordner alt selv.
– Du sier at kroppen har et unikt reprasjonssystem, sier hun lavt.
Han nikker.
– Men hvis det er sånn at kroppen fikser seg selv, hvorfor er det da så mange i galaksen som sliter med fobier? Hvorfor klarer ikke Tommy the Hut å fikse seg selv?
Mats Skywalker svarer ikke, bare sukker tungt mens han fikler med skjeftet på lyssverdet.
Prinsesse Birgitte Leia stryker ham forsiktig på kinnet.
– Se på meg. Hvorfor?
Han forsøker å vri seg unna, men hun tar tak i haken hans og tvinger ham til å møte blikket hennes.
Øynene hans er fulle av fortvilelse.
– Kroppen fikser ikke automatisk alt…! utbryter han. – Den kan få sjokk og da kommer den ut av stilling!
– Ut av stilling?! roper prinsesse Birgitte Leia sjokkert. – Hvorfor har du ikke sagt noe om det før?!
Mats Skywalker skyver henne vekk og reiser seg.
– Når kroppen først har fått et problem, så hender det at det ikke blir borte før…
Han stopper og sukker tungt. De brede skuldrene luter.
– Før hva? Si det!
– Før kroppen får beskjed om å sette på turboreparasjonssystemet.
Prinsesse Birgitte Leia synker vantro sammen på benken.

Stillhet.
Så retter prinsesse Birgitte Leia på hårkringlene sine og reiser seg.
– Du skal altså sette igang Tommy the Huts turboreperasjonssystem.
Mats Skywalker nikker.
– Det finnes ingen alternativ behandling?
– Det er dette som er alternativ behandling, svarer Mats Skywalker irritert.
– Javel. Da må jeg få TVN-rådet til å ordne et møte med Rolf Vader. Vi må finne ut hvor mye han vet.
Prinsesse Birgitte Leia heiser opp kanten på den lange, hvite silkekjolen og går hurtig nedover alléen.
Mats Skywalker ser etter henne, så han drar munkekappen over hodet, retter på sverdet og begynner å løpe i retning TFT Air Force Base.

Tommy the Hut Steine sitter lent inn til X-wingen sin med pilothjelmen i fanget. Rundt ham yrer TFT Air Force Base av aktivitet. Piloter i oransje flydresser er i ferd med å forberede et nytt angrep på Vitenskapsimperiets Dødsstjerne. De er villige til å ofre livet for sikre planet TFTs helbredende kraft og forhindre at fornuft og forskning skal spre seg ut i resten av universet.
Tommy the Hut vil gjerne ofre seg også, hvis han nå bare klarte å komme over flyskrekken. Han har prøvd, men hver gang han setter seg i cockpiten begynner han å hyperventilere, så svimer han av og må løftes ut av en lastekran-droide.
Han er ubrukelig. Patetisk. En taper. Han gjemmer ansiktet i hendene.

Men så, plutselig, begynner pilothjelmen å vibrere i fanget hans. Han løfter armene og ser med forskrekkelse at den langsomt svever oppover. Samtidig fylles han av en uforklarlig energi, det kjennes ut som om noen har koblet hjernen hans til et gigantisk batteri. Han ser opp og skvetter til.
Over ham står en kraftig, bredskuldret mann i munkekappe. Med bare blikket løfter mannen pilothjelmen opp på pekefingeren og begynner å spinne den som en basketball. Så ser han ned på Tommy the Hut og sier:
– Overkomme din skrekk for å fly må du…!

De har gått bort til et stille område av TFT-basen. Bare en arbeidsandroide fra Den sjette sans summer rundt og plukker krystaller i bakgrunnen.
Tommy the Hut sjonglerer med pilothjelmen mens Mats Skywalker går langsomt frem og tilbake med hendene på ryggen.
– Redd for første gang du ble? spør Mats Skywalker.
– Jeg vet ikke, mumler Tommy the Hut.
Mats Skywalker stanser brått og river pilothjelmen ut av hendene på ham.
– Konsenterere deg du må! bjeffer han.
Tommy the Hut himler med øynene – Jeez…! Chill litt ´a!
Mats Skywalker og tar tak i selene på Tommy the Huts pilotdress og drar ham til seg så nesene deres er bare millimetere fra hverandre.
– Redd for første gang du ble?!
Tommy the Hut forsøker å komme seg løs, men Mats Skywalker slipper ikke taket.
– På spill hele planet TFT står! brøler han. – Siste gang for: Redd for første gang du ble?!
– Okey-okey-okey…! Jeg ble redd i bane rundt planeten Empiri! Okey?!

– Aha, sier Mats Skywalker og slipper taket i selene. Han begynner å gå frem og tilbake igjen.
– Med finger du i pannen må banke, sier han.
Tommy the Hut nøler litt, så banker han seg forsiktig i pannen med pekefingeren.
– Redsel for hva du føler? spør Mats Skywalker.
– At jeg skal kræsjlande på Empiri, svarer Tommy the Hut.
– Verst det du føler er?
Tommy the Hut ser ned og legger armene i kors. Det er dette som gjør ham uvel.
– At jeg blir tatt til fange av Sith-forskerne og…
– Bank du må! sier Mats Skywalker strengt og Tommy the Hut skynder seg å banke seg i pannen igjen.
– …at jeg blir tatt til fange og at de tvinger meg til å tenke – rasjonelt.
Mats Skywalker går bort til ham og legger hånden på skulderen hans.
– Rasjonelt å tenke ingen tvinge deg kan, forsikrer Mats Skywalker.
– Er du sikker?
– Et ord for deg jeg har: Turboreperasjonssystem.
Tommy the Huts hake treffer brystet hans med et smell. – TRS?! Finnes det på ordentlig?!
Mats Skywalker nikker.
– Shit! Jeg trodde det bare var en skrøne! Shit! Utrolig! Seriøst?
– Bruke det kroppen kan, sier Mats Skywalker.
Plutselig dundrer en robostemme over høyttalersystemet.
– Operasjon Desert TFT  takeoff om fem minutter. Innta posisjoner!
I et par sekunder ser Mats Skywalker og Tommy the Hutt på hverandre, så banker Tommy the Hut seg hardt i pannen med langfingeren, gliser og løper mot X-wingen sin.

Tommy the Hut, stolt opprørsleder og X-wing-pilot. Foto: TVN

Operasjon Desert TFT var en katastrofe.
I hvert fall for Tommy the Hut.
30 sekunder etter takeoff fikk han panikk da det gikk en rask vibrasjon gjennom cockpit og han svimte av før han rakk å banke ordentlig, og før han skjønte at vibrasjonen bare skyldtes at han hadde luft i magen og slapp en liten promp.
Heldigvis falt han fremover og traff utskytingsknappen med hjelmen, og siden han ikke hadde kommet så langt unna flybasen, landet han trygt – og bevisstløs – rett ved rullebanen.

Når Tommy the Hut kommer til seg selv ligger han i en sykeseng. Han er litt groggy og må blunke et par ganger for fokusere på den vevre kvinneskikkelsen som sitter på sengekanten og ser på ham med milde øyne.
– Prinsesse Birgitte Leia…?
Hun smiler og stryker ham over håret.
– Er det anderledes for deg å fly etter behandlingen med Mats Skywalker?
– Ja, det er litt anderledes, sier Tommy the Hutt. Han tenker seg om. – Kanskje ikke så anderledes når jeg flyr.
– Hjalp det å banke?
Tommy the Hut trekker på skuldrene og gjør en grimase. Den ene skulderen er litt øm. Han må å forstrukket en muskel da han forsøkte å banke seg i hodet i den trange cockpiten.
– Jeg banket da den turbulensen kom rett etter takeoff, sier han. – På en skala fra én til ti, gikk angsten ned fra ti til ni.
Prinsesse Birgitte Leia smiler lettet.
– Så du tror du kan bli helt kvitt flyskrekken?
Tommy the Hut flakker litt med blikket, så rister han på hodet.
– Nei, jeg tror ikke det.
– Bra, sier prinsesse Birgitte Leia. – Da vet vi at TFT og TRS virker.
– Hva? Nei, det gjør ikke…
Prinsesse Leia Birgitte lener seg frem og legger pekefingeren på leppene hans.
– Hysj, du må hvile. Turboreparasjonssystemet ditt må lades opp igjen.
Så reiser hun seg og forsvinner ut i et sus av silke.

Ute på gangen venter Mats Skywalker. Prinsesse Birgitte Leia går forbi ham uten i si noe. Han kaster et blikk inn på rommet til Tommy the Hut – som med et salig blikk ligger og banker på noe under dynen – før han haster etter henne.
– Rolf Vaders kraft er sterk, sier hun tonløst.
Mats Skywalker nikker. – Men min er sterkere.
Prinsesse Birgitte Leia bråstopper og snur seg mot ham.
– Jeg vet at du tror du kan redde hele Alternativ-galaksen, sier hun og stemmen skingrer litt. – Men du trenger hjelp! Seks episoder er ikke nok!
Mats Skywalker ser uforstående på henne.
– Hva er du så redd for? Det blir jo flere episoder i sesong to. Selv ikke Rolf Vader kan stå imot en sesong til.
– Men TVN-rådet har ikke bestemt om det blir en sesong til ennå! roper prinsesse Birgitte Leia. – Skjønner du?! Dette kan ha vært vår eneste sjanse!

Mats Skywalker blir blek, vakler litt og må støtte seg til veggen. Han åpner og lukker munnen flere ganger, men det kommer ikke en lyd.
Etter en stund klarer han såvidt å hviske.
– Du må sende en beskjed til resten av Alternativ-galaksen…
Prinsesse Birgitte Leia ser seg rundt. Hun får øye på en liten arbeidsandroide og roper på den. Den ruller bort korridoren og stopper med et lite pip mellom henne og den askegrå Mats Skywalker.
Prinsesse Birgitte Leia bøyer seg ned og stirrer inn i droidens kameraøye. Hun trekker pusten dypt og begynner å snakke med lav, men stø stemme:

– I mange år har dere kjempet ved min side mot rasjonaliteten, fra Studio Fem til Den andre siden til Følelser og fornuft.
– Jeg beklager at jeg ikke kan levere denne beskjeden personlig, men kanalen er under angrep og jeg redd mitt oppdrag med å bringe Mats Skywalker til dere er i ferd med å mislykkes.
– I denne lille R2-enheten har jeg lastet opp informasjon som er livsviktig for at vår kamp mot Vitenskapsimperiet skal kunne fortsette. Dette er vår mest desperate time.
– Hjelp oss, tv-seer, du er vårt eneste håp.

Paradise Hotel: Det var en gang…

Endelig fikk Triana vist hva hun hadde lært av Storm i Top Model. Foto: TV3

De hylte i ekstase da TV3 ringte og sa de var plukket ut til å være med i Paradise Hotel.
Det første de gjorde var å ringe bestevenninnene, som hylte like mye, før de løp ned på kjøkkenet for å fortelle det til mamma.
– Mamma!
– Ja, vennen min?
– Jeg skal til Mexico!
Og mamma fikk tårer i øynene og snufset litt da hun sa hvor stolt hun var, men var også litt streng i stemmen da hun la til at det var mye som måtte forberedes, man kunne ikke sjekke inn på Paradise Hotel uten å ha pakket riktig. 

Dagen etter fikk de penger av pappa og dro på shopping med bestevenninnene. Alt måtte kjøpes – topper, shorts, badetøy, foundation, mascara, lipgloss, føner, sko, shampo og balsam, solkrem, solbriller, parfyme, finklær og kule smykker.
Og det oppsto jo noen kriser underveis, men bestevenninnene støttet og oppmuntret.
– Jeg ser syyykt tykk ut i denne, ass.
– Nei, du er sjempefiiiin…!
– Skal jeg sjøpe den rosa eller den ferskengreia?
– Du kommer til å bli sjempebrun, det spiller ingen rolle.
– Jeg ser ikke horete ut med den utrigningen?
– Nei, du er sjempesexy! De kommer til å digge deg, ass…!

Så hadde mamma bestilt time på beautysalongen, slik at de kunne få nappet brynene, farget vippene, lagt inn extensions, samt vokset leggene og bikinilinjen.
Etter en liten debatt med bestevenninnene bestemte de seg for highlights, også, selv om alle var enige om at solen kom til å bleke håret etter hvert.
– Kanskje jeg burde ta litt sol før jeg drar?
– Sjempelurt. Dritteit å bli solbrent, da!
– Ja, ikke sant, jeg er bare så klar for flørte, ikke sant, også er det sånn “aaauuu, ikke ta der, jeg er så solbrent”, ikke sant, og det blir bare så flaut, ikke sant.

Dagen før avreise satt de sammen med bestevenninnene på rommet og planla strategi.
– Jeg må bare være sånn this is me, deal with it.
– Tenk om du får følelser for noen…!
– Ja, men jeg må bare spille spillet, ikke sant.
– Du må bli venner med alle, hvis ikke klarer du ikke å backstabbe de.
– Ja, og hvis det blir sånn drama, da bare hallo, talk to the hand, liksom.
– Men du må feste, da, det er nå sjansen bryr seg.
– Ja, det er bare nå jeg er ung, liksom.
– Det ganske utrolig å tenke på at for et år siden så satt vi og så på og sa “shit, for et douchebag program”.
– I know! Og nå er jeg endelig med!

Både mamma og pappa og bestevenninnene fulgte med til Gardermoen. Alle gråt litt og fortalte hvor mye de kom til å savne hverandre, og bestevenninnene hadde kjøpt en liten teddybjørn og laget kort med hjerter og “love U” på.
Mamma klemte hardt og lenge.
– Husk å være deg selv, vennen min! Pappa og jeg er så stolte!
– Spill leken, sa pappa.
– Det heter spill spillet, pappa…!
Så tok de et godt tak i den rosa kofferten og vandret mot det store eventyret.

Og da TV3 ringte jentene for å fortelle at de var plukket ut til å være med på Paradise Hotel, hylte de høyt, også.

Kongsvik ungdomsskole: Silencium!

Lene Kongsvik Johansens mange personligheter - vårens morsomste. Foto: TVN

Kongsvik ungdomsskole, av og med Lene Kongsvik Johansen (TVNorge, mandager)

******

I flere uker allerede har vi delt smakebiter fra Kongsvik ungdomsskole med hverandre, fra småklipp til Kines blogg, og vi har ropt LOL! og vært enige om at dette er noe vi virkelig gleder oss til. Samtidig visste vi av erfaring at færreste serier og filmer klarer å leve opp til sin egen forhåndshype.

Etter å ha sett de tre første episodene hoppet jeg opp og ned i sofaen i vill begeistring – den er akkurat så lynende smart og så smertefullt morsom som de små snuttene hintet om.
Det vi kommer til å facebooke, maile, smse og tvitre om er hvilken av Lene Kongsvik Johansens figurer vi liker best, og det er mange å velge mellom, for Lene har laget et praktfullt univers befolket av lærere og elever vi både har møtt og kjent.

Det er uunngåelig at Lene vil bli sammenlignet med Otto Jespersen, Robert Stoltenberg, Linn Skåber og Espen Eckbo (som har vært med på å utvikle serien), siden alle har bidratt med sitt til den solide humortradisjonen hvor vi møter den moderne nordmannen i sitt naturlige, tragikomiske miljø.
Men Lene klarer seg utmerket i dette selskapet – faktisk er hun enda mørkere, enda mer bitende.

For å bruke VM-terminologi: Kongsvik ungdomsskole er en maktdemonstrasjon. En ting er nå å gi liv til lærerværelset, med sine uerfarne idealister og bitre veteraner, en helt annen ting er å skape tenåringer som høres og ser ut som tenåringer.

Min umiddelbare favoritt er Kine – eller Kinøøøh, som hun sier – et lite, rosa monster med egen blogg og posse, som styrer klassen med en velutviklet sans for egen fortreffelighet.
Første gang jeg leste bloggen hennes falt det meg ikke engang inn at den var fake, jeg ble til og med grinete over at en av mine venner sendte meg en link til den. Det sier sitt at man ikke lenger kan se forskjell på parodien og ekte vare…

Men så dukket emo-André opp, svartkledd, blek og rasende, særlig på matte, som “er laget for at den vestlige verden skal tjene mer penger”. Som Kinøøøh kunne han lett blitt en klisjé, men Lene Kongsvik Johansen lager bittesmå, levende nyanser i dem begge – Kinøøøhs rastløse ben og prating på inn- og utpust, Andrés trassige kast med panneluggen, bredbente gange og forkjærlighet for paranoide tanker om at lærerne bare er ute etter “å føkke” med hodet hans.

Og jeg elsker Wenche, engelsklæreren som etter et langt liv i skolen forlengst har mistet interessen for både elever og undervisning. Jeg hadde en slik engelsklærer da selv da jeg gikk på ungdomsskolen – men i stedet for å sette på en video, satte han på et britisk hørespill og gikk ut for å ta seg en røyk. På Elverum går hundrevis av 40-åringer rundt og snakker engelsk som om de hele tiden befinner seg på et gods og noen nettopp har drept Lord Ashcroft-Simpson.
Wenche er morsom og fæl på samme tid – fagforeningskjerringa med nakkekrage og direktelinje til Arbeidstilsynet, hun som du både er redd for og ler av, fordi du vet at hun finnes på alle arbeidsplasser og etter all sannsynlighet har fått kjeft av selv.

Men la nå ikke mine favoritter stå veien for å finne dine egne – dog er jeg sikker på at vi alle kommer til å skrive og rope “silencium!” til hverandre, i hyllest til Mariann, hvis overgang fra barneskole- til ungdomsskolelærer mildt sagt er brutal.

Kongsvik ungdomsskole er vårens absolutte must-see – min eneste innvending er at episodene er altfor korte, det ville ikke vært noe problem å tilbringe en hel time med Kinøøøh, André, Victoria (ouch! Den sjokoladekaken – det var nesten uutholdelig!), Wenche og Mariann.
Og la oss håpehåpehåpe at dette bare er den første av mange sesonger.

Top Model, del 5: I skyggen av Paradise

Tusenvis av mennesker hadde latt være å møte opp for å se modellene gå på rød løper. Foto: TV3

Recapen er basert på episode 5, fra 07.03.11, og inneholder vanvittig mange spoilere.

You don´t blame the photographer, you blame your parents for bad DNA.
– Miss Jay

I fire uker har TV3 klart å holde Top Model fritt for konflikter, drama og krangling. Men denne uken løsner det endelig idet programmet starter med saftige soundbites fra Mona og Marcel:

– Jeg er med for å møte en haug med fine damer, sier Marcel.
– Jeg skal bli venner med alle og så dolke dem i ryggen, sier Mona.
– Jeg ønsker mine fifteen minutes of fame, sier Marcel.
– Jeg er med for å lage det råeste programmet noensinne, sier Mona.
– Jeg elsker oppmerksomhet, sier Marcel.
– Møter jeg drømmedama blir det vel sex, da, sier Mona.

Jeg kommer brått til bevissthet i sofaen, med potetgullsmuler på brystet og en halvspist fastelavnsbolle i hånden.
Fillern. Jeg skulle aldri begynt på første episode av Paradise Hotel før jeg var ferdig med Top Model.

Mange syns Paradise Hotel er idioti, men i Top Model starter de med avsløre hvor langt modellene kommer allerede under åpningsvignetten, ved å vise bilder av modellene fra fotoshoots som ennå ikke har vært sendt. TV3 har virkelig funnet de skarpeste lysene på verandaen der, gitt.

En trist og skuffet Mona ser inn i kamera.
– Vi er tilbake i Oslo, sukker hun.
Jeg forstår hvordan hun har det. For noen dager siden var hun i Milano uten Marcel. Hun fortsetter tappert:
– Hvor samfunnsorienterte er egentlig modellene? Det får vite når de skal grilles på den røde løperen.
Samfunnsorientert grilling på rød løper. Jeg håper jeg ikke blander sammen Paradise Hotel og Top Model igjen, for dette virker nesten for godt til å være sant. Ingen steder i norsk journalistikk avsløres manglende kunnskap og engasjement så brutalt som på en rød løper.
– Så skal de ha en het fotoshoot hvor de får flørte med en kjekkas, sier Mona og gjesper.

På hotellet får de halvsovende modellene Mona-mail.
– Hvor mye pressetekke har dere? Møt opp på Latter om en time, leser Thea.
Modellene ser forvirret på hverandre. Claudia vil vite hva pressedekke er. Thea sier hun tror det er å svare på spørsmål fra pressen eller noe.
– Det har noe med pressen å gjøre, foreslår Charlotte, alltid en kilde til innsikt.
Men det er Alexandra som har det definitive svaret.
– Det er sånn pressefolk og sånn og så må vi svare sånn best mulig, sier hun bestemt.
Jeg puster lettet ut. Det er betryggende å vite at modellene er godt rustet til å takle denne utfordringen.

På Latter venter den erfarne mediarådgiveren Terje Sporsem, mannen Norges kjendiselite henvender seg til i krisesituasjoner.
Terje forklarer at det er viktig å vite hvordan man skal være når pressen kommer.
– Plutselig kan det være de ligger i hagen utenfor og skal ha bilder av dere og kommentarer om hvordan er det å være sammen med Paradise-Petter, sier Terje.
For ham har tiden stått stille siden 2009.
– Det er en del feller å gå i, og jeg har gjort det selv, sier Terje.
Har pressen ligget i Terjes hage for å få en kommentar om hvordan det er å være sammen med Petter? Jeg må lese Dagbladets kultursider oftere.

Heldigvis kan Mona forklare nærmere hvilke farer et møte med pressen medfører.
– Man må tenke seg om på forhånd, hvis ikke så står man der med hele familien i bikini eller i et badekar med champisglasset, sier hun alvorlig.
Hun er subtil, men det er ingen tvil om at hun snakker om Aftenposten.

På Latter fortsetter mediarådgiver Terje undervisningen av modellene. Han sier at det viktigste for modellene er å være trygge på at de er så interessante at journalistene blir takknemlige for å få et intervju med nettopp dem. Så slem han er.
Terje trekker frem et helt tilfeldig magasin for å illustrere poenget sitt.
– La oss for eksempel ta Woman, da, sier han, bladet som er pensum på landets journalisthøyskoler.
– Det fordi dere er interessante, de vil høre hvem er du, har du noe du skal fortelle som vi ikke vet, forklarer Terje med grammatisk presisjon. Så advarer han modellene mot å si for mye.
– Plutselig er det Top Model: Makan til… Øh, makan til… ja, så blir det større enn…
Han kommer ikke på en passende slutt på overskriften “Top Model: Makan til”, så i stedet klapper han i hendene og sier at modellene nå skal få prøve hvordan det virkelig er å møte pressen på en rød løper.

Terje fortalte hvordan det var å være sammen med Paradise-Petter. Foto: TV3

“Pressen” er to tilfeldige medlemmer av Top Model-redaksjonen, en med notatblokk og en med speilrefleks, pluss en av kameramennene, mens Terje har tatt mikrofonen for å grille modellene.
Det er så hardcore som det kan bli.
– Hvilket forhold har du til Kristian Valen? spør Terje.
– Hvem er det? svarer Katarina.
– Hva slags forhold har du til Blitz? spør Terje.
– Jeg har ikke noe forhold til Blitz,  så de kan gjøre akkurat hva de vil, sier Thea.
– Hva syns du om Stockmanfeltet? spør Terje.
– Det er bra, sier Eirin.
– Akkurat det er jeg ikke sikker på, sier Maiken.
– Hva ville du gjort hvis du var statminister for en dag? spør Terje.
– Miljøproblemer og sånn, det må man begynne å ta litt tak i, sier Thea.
Terje snur seg mot kamera og gliser. Lurespørsmål! For det er miljøvernministeren som ordner miljøproblemer og slike ting, ikke statsministeren. Statsministeren order statsproblemer og slike ting. Terje er kjempefornøyd med at han har avslørt hvor lite modellene vet.
Så erklærer han mediaundervisningen for avsluttet.
– Jeg håper dere har lært litt, for nå skal dere møte en ekte journalist, sier Terje.
Modellene gisper.
– Hun skal lage en ordentlig sak –  i motebladet Woman! roper Terje.
I Milano synker Vogue-redaktør Franca Zossani sammen bak skrivebordet. Slått på målstreken nok en gang.

Modellene samler seg foran coach Storm og to damer som ser ut som om de har sittet på første rad på verdens viktigste moteshow i åresvis. Neida. Tuller.
Storm presenterer Woman-redaktør Heidi og Woman-journalist Camilla.
– Nå er dere forhåpentligvis på vei inn i et yrke hvor det er stort fokus på kropp, skjønnhet, utseende og hvordan dere ser ut,  jeg vil vite er om dere har noen reflekterte tanker rundt de temaene der, sier Camilla.
Camilla har doktorgrad i journalistikk.
Dette er en av grunnene til at jeg elsker motebransjen – det er ingen som er mer sjokkert enn den over at modeller vurderes etter hvordan de ser ut.
Redaktøren sier at modellen som klarer å dele av seg selv og svare litt originalt får intervjuet sitt på trykk.
– Og et antrekk fra Moods of Norway, sier Storm.

Womans gravejournalist går rett i strupen på modellene.
– Hvorfor har du så lyst til å bli modell, da?
– Jeg liker meg veldig godt foran kamera, sier Maiken.
Et annet spørsmål journalisten er glad i er “hvordan opplever du det fokuset som er på utseende og kropp?”, som følges opp av “hvordan opplever du det overfokuset som er på kropp og utseende i den bransjen du går inn i nå?”.
Journalisten vil også vite hva slags forbilder modellene har.
– Kate Moss, sier Claudia.
– Tyra Banks, sier Alexandra.
– Kate Moss, sier Thea.
– Kate Moss, sier Inga.
– Tyra Banks, sier Frida.
Journalisten noterer febrilsk og redaktøren nikker fornøyd i bakgrunnen. Her er det mye godt stoff å ta tak i!

Men det er Roberta som kommer med de mest personlige avsløringene.
– Jeg er veldig fan av Leonardo da Vinci for han er veldig fascinerende for meg siden han har funnet ut så mange ting og kultur og kunst og alt, sier hun.
Journalisten famler rundt i sin mentale hardisk (16 kB). Da Vinci? Var ikke det han som hadde laget noe til moteshowet på Sandvika storsenter i fjor høst?
Siden Robertas svar var så originalt er det Eirin som vinner.

Mørke skyer over Oslo. TV3 har tatt penger fra spesialdefektbudsjettet og lagt til et kunstig lyn og litt tordenvær. Noe er tydeligvis i gjære.

Coach Storm forklarer hvorfor han er med i programmet.
– Jeg er jo her som coach, og skal veilede dem slik at de får en fin prosess videre, sier han, og tar plass i to-seteren for å coache modellene enkeltvis, ansikt til ansikt.
– Maiken, du kan bli litt for sexy.
– Frida, du har begynt å få kontakt i øynene dine og det syns jeg er veldig fint.
– Claudia, behold roen og vær der du er.
– Eirin, du kan virke litt negativ og litt sytete.
– Inga, du er litt stille.
– Thea, du er litt stiv, slapp av, det er lov til å kose seg selv om man er på jobb.
– Alexandra, du er a proud black woman.
– Katarina, du er en solstråle, ikke ta det med på fotoshoot.
– Charlotte, du er litt maskulin.
– Signe, i Milano kom alle bort til deg og sa de elsket håret ditt.
Bortsett fra Mona, fotograf Luka og tante Hilde fra Schwarzkopf som syntes Claudias hår var best.

Plutselig kommer forklaringen på liksom-lynet, liksom-tordendrønnet og de mørke skyene.
Signe skal si noe dramatisk!
Hun gråter litt, mens Storm ser på henne slik man gjør når man er på tv og lurer på om man har en buse i nesen.
–  Jeg tror ikke det er riktig for meg å være her, hikster Signe, før hun snufser at de andre modellene er mer motivert enn henne.
– Jeg blir veldig rørt av deg og syns du er et flott menneske, sier Storm og drømmer at han sitter i en lys sofa og heter Oprah.
Så hulker alle modellene høylydt i hverandres armer over at Signe skal dra, og dagen etter er det sol og modellene sover trygt i sine senger igjen.
I Top Model-redaksjonen er dramaturgi et fy-ord.

Men modellene syns Inga sover mer enn andre, og irriterer seg over det.
– At Inga sover hele tiden opplever jeg som veldig respektløst, sier Charlotte som nettopp har stått opp.
Thea ligger under dynen sin og sier hun ikke tror Inga takler det å stå opp og “shop-shop, være klar til å jobbe”. Eller chop-chop, som det heter, men i motebransjen foretrekker man jo å shoppe.

Modellene har fått Mona-mail, hvor det står at de skal gjøre seg klare for en sommerflørt.
Maiken hyler av glede.
– Jeg håper det blir nærkontakt, for det har mange av jentene i huset savnet, sier hun til kamera. –  I hvert fall jeg!
Hm. Blander jeg sammen Paradise Hotel og Top Model igjen nå?

I studio venter Jannicke fra Synsam, en gjenganger i norsk reality. Både Vendela ™ og Jan Thomas ™ har Jannicke som oppdragsgiver, men Jannicke er ikke den som sier nei til two minutes of fame uansett hvor den måtte finnes.
– Synsam er Nordens største hai-end-leverandør innen optikk, kvitrer Jannicke. Hun forteller at de jobber med de største merkevarene “vorld vide”.

Men glem solbrillene, for nå introduserer Mona dagens mannlige modell, Thomas.
Thomas kommer inn og blunker kjekt.
– Hei, jenter! sier han, og blunker en gang til samtidig som han lager en liten klikkelyd.
Thomas, programmet du egentlig skal være med i begynner kl 21.30.

Marcel forklarer modellene at “i dag handler det om nærhet og hvordan de plasserer seg i forhold til mannen” – det skal være stilfullt og sensuelt og de må passe på uttrykket i øynene sine, det er tross alt en solbrilleshoot.
Backstage irriterer modellene seg over en sovende Inga.
– Jeg syns motivasjonen til Inga er kjempedårlig og det provoserer meg masse, freser Charlotte, uvitende om at en konkurrents manglende motivasjon kan være til hennes egen fordel.
Entré Storm, som forsøker å komme i kontakt med sin indre Mr Jay når han vekker Inga.
– Nå må du skjerpe deg, sier han med en stemme som viser at han ikke har noen indre Mr Jay.
– Æ skit i det, sier Inga.
Hurra! Nå blir det bråk! Inga vs. Storm!
Eller Inga vs. verdens største barnehagelærerinne, for å være korrekt.
– Det er noe med å step it up, det må du lære deg, sier Storm og løper i vill fart ut av rommet før Inga kan svare. Han gjemmer seg bak en gardin og tørker svetten. Det var nummeret før det ble drama i Top Model, men han klarte å unngå det – såvidt.

I studio, derimot, er Mona og Marcel i full gang med å motivere og kritisere modellene. Dette gjør de ved å ti helt stille, helt til det er Charlottes tur.
– Legg fingrene inn til kroppen, sier Mona og alle stirrer sjokkert på hverandre. Hvem er denne strengen damen og hva har hun gjort med Mona?
Så er fotoshooten over og alt er normalt igjen.
– Dere har vært helt fantastiske! roper Mona.
– Jeg er kjempeimponert! roper Jannicke og forteller at alle bildene kan brukes til kampanjer eller andre kommersielle aktiviteter, som på Synsams intranett slik at de ansatte har noe å le av i arbeidstiden.

Plutselig er det jurymøte.
– Ten beautiful girls stand before me, but only one can become Norway´s Next Top Model, sier Mona-Tyra før hun forteller hvor trist og opprørt hun er over at Signe trakk seg, men at modellbransjen kan være tøff og bare de beste og mest ambisiøse overlever.
Neida. Mona-Tyra har ikke fått med seg at elleve modeller har blitt ti siden forrige gang hun så dem, så hun presenterer ukens dommere i stedet, som er Marcel, Jannicke og en dame som er skjønnhetsredaktør i Woman, hvor de jo syns det er fælt med alt maset om skjønnhet og utseende og hvordan modellene ser ut og sånn.

Etter at dommerne har fortalt hvor kjempebra, kjempeflotte, kjempefine, kjempeglamorøse og kjempefantastiske bildene er, blir modellene sendt ut slik at dommerne kan snakke ordentlig sammen om ukens innsats.
– Synsam er vorld vide, sier Jannicke.
– Jeg er sulten, sier Marcel.
– Hvilken episode er dette? spør Mona.
– Synsam har de fineste brillene, sier Jannicke.
– Jeg vet ikke hva jeg snakker om, sier skjønnhetsredaktøren.
– Jeg har brukket en negl, sier Mona.
– Vi er størst i Norden, sier Jannicke.
– Hvordan staver man pose? spør Marcel.
– Skal dette vises på tv? spør skjønnhetsredaktøren.
– Synsam er best, sier Jannicke.
– Hvorfor fikk ikke jeg være med til Milano? spør Marcel.
– Jeg har noe i håret, sier Mona.
– Hvorfor har de solbriller på? spør skjønnhetsredaktøren.
– Da har vi tatt en beslutning, sier Mona.

– Ten beautiful girls stand before me, but I only have nine photos in my hands, sier Mona-Tyra alvorlig. – The first girl I´m going to call is – Katarina!
I bakgrunnen vifter Jannicke med et Synsam-banner.
– Congratulations, you´re still in the running to become Norway´s Next Top Model, sier Mona-Tyra til Katarina.
En etter en får modellene et smil, et congratulations og et fotografi fra Mona-Tyra, helt til bare Maiken og Inga står igjen.
– Two beautiful girls stand before me, sier Mona-Tyra. – But I only have one photo in my hand. This photo represents the girl who will still be in the running towards becoming Norway’s Next Top Model. The girl that I do not call, must immediately return to the house, pack her belongings and go home.
Mona-Tyra snur seg mot Maiken.
– The judges feel that you don´t take this seriously and question whether you really want this, sier Mona-Tyra.
Maiken nikker.
Mona-Tyra snur seg mot Inga, som overraskende nok er våken.
– The judges feel that you don´t  take this seriously and question whether you really want this, sier Mona-Tyra.
Inga piller seg i nesen.
So who stays? Hun som ikke tar konkurransen seriøst nok, eller hun som ikke tar konkurransen seriøst nok?
Det blir selvfølgelig hun som ikke tar konkurransen seriøst nok – Maiken.
Mona-Tyra bruker anledningen til å gi Inga en tilbakemelding hun kan ta med seg videre i modellkarrieren sin. Hun tar et godt tak i Inga, ser henne dypt inn i øyene og sier:
– Masse lykke til videre.
Så setter Top Model-redaksjonen på en melankolsk samisk sang og Inga forsvinner ut blant Kiwi-butikker og Seven-Eleven-kiosker og alt det andre den glamorøse storbyen Oslo har å by på.

Neste uke:
Mona og Storm ligger i en sofa med hver sin GT og røyker mens modellene stripper i bakgrunnen.
– Gi meg et eksempel på hvorfor analsex er bedre enn vaginalsex! roper Mona-Tyra for å overdøve musikken.
– Altså, de ti første gangene jeg prøvde det, gjorde det vondt! roper Storm og fikler med glidekremtuben. – Men etter det…
Sukk.
Feil igjen.