Fjellet: Mellom bakkar og berg…

Filmskaperne hadde valgt ut det mest actonfylte bildet for å lokke til seg publikum.

Fjellet (Ole Giæver, 2010)
Med Ellen Dorrit Pedersen og Marte Magnusdatter Solem
Premiere 25.02.11

***

Fjellet starter med et nærbilde av et gult, sylindrisk objekt klemt inn mellom noen steiner.
Min umiddelbare reaksjon var glede: En bombe! En radioaktiv bombe! Noen må opp i fjellet og deaktivere den før den eksploderer og ødelegger hele Sør-Norge!
Nei, jeg hadde ikke helt satt meg inn i hva Fjellet handlet om før jeg så den.

Det finnes ingen bomber i Fjellet, ikke engang i overført betydning – med mindre man i 2011 får sjokk av at filmens to kvinnelige rollefigurer er gift med hverandre.
Ellen Dorrit Pedersen og Marte Magnusdatter Solem er på fjelltur for å komme over at forrige gang de var på fjelltur mistet de sin lille sønn utfor en klippe slik at han døde.

Man kan jo selvfølgelig ikke bli grinete på en film som søker å behandle store følelser som sorg, savn og lengsel med dramatisk natur som bakteppe. Hva skulle vel argumentene være? At sorgen ikke var stor nok? At savnet ikke var troverdig? At naturen ikke var vakker nok? Selvfølgelig ikke. Man skal ha is i hjertet for ikke å føle med mennesker som har mistet et barn, og vi vet alle hvor symbolsk det er å vandre rundt i et øde landskap.

Så jeg skammer meg litt over min egen manglende innlevelse.
Fjellet er laget med inderlighet og oppriktighet, den er velmenende som en nyutdannet psykolog der den avdekker kvinnenes traumatiske opplevelse med korrekte og følsomme grep.
Antagelig er det all denne følsomheten og korrektheten og inderligheten som gjør at jeg ikke helt klarer å gi meg hen.
Det finnes ingen overraskelser, verken bak eller foran kamera – dette er kammerspill grunnfag, hvor alle gjør det som er forventet av dem og ingen tar noen sjanser.

Den eneste gangen jeg rykket til  var da Ellen og Marte i en samtale deler tilsynelatende lykkelige minner om sin sønn.
– Husker du da han fikk kokende vann over seg og vi måtte kjøre til legevakten? spør Ellen drømmende.
Oj. Man bør ikke værende drømmende når man sier en sånn setning. Og hvis det var et godt minne, hvordan i alle dager var de dårlige?
Hm. Av og til lurer jeg på om jeg er hakket for kynisk til å sette pris tungt ladede kammerspill.

Fjellet er en festivalfilm mer enn en publikumsfilm. Den har allerede blitt og kommer til å bli invitert på filmfestivaler over hele verden, mange av dem homofilmfestivaler. Den kommer antagelig til å bli sett av flere mennesker gjennom festivaler enn på kino i Norge, og med jevne mellomrom kommer distributøren til å sende ut pressemeldinger om dens fremgang i filmfestivalmiljøet.
Det er fint. Kulturministere og filmbyråkrater liker sånt. Så får det heller stå sin prøve at invitasjonen til en fest av og til er mer glamorøs enn selve festen, slik det kommer frem i Dagbladets rapport fra Fjellets opphold under filmfestivalen i Berlin.
“Det eneste spørsmålet fra salen på den sparsommelig besøkte pressekonferansen kom fra Berlins Queer Magazine. Journalisten berømmet de to skuespillernes troverdighet i rollene, og ville vite om de hadde diskutert med lesbiske par før innspillingen.”

Kanskje flere enn den lokale homojournalisten finner det eksotisk at historien handler om to lesber, men det er i så fall før de har sett filmen, for Fjellet viser at lesbiske kan være minst like satte, triste og passivt aggressive som alle andre par som har vært gift en stund.

Advertisements

Om Popcorn uten nåde: Brita C. Møystad

Filmviter og tv-kritiker med dyp begeistring for det meningsløse.
Dette innlegget ble publisert i Norsk film og merket med , . Bokmerk permalenken.

7 svar til Fjellet: Mellom bakkar og berg…

  1. Anne sier:

    Jeg lurer også litt på om ikke Brita er hakket for kynisk. Og det sier jeg FØR jeg har sett filmen. Jeg burde kanskje vente med å uttale meg.. Men jeg blir alltid bittelitt provosert når jeg føler en anmeldelse handler mer om å få en fiffig vri på teksten, en «morsom» sarkastisk tone, enn å gi et faktisk bilde av historien. Greit, det var ikke Britas «cup of tea» det her. Helt greit det, men det betyr jo ikke at ingen av oss andre kan sette pris på den. Altså fremdeles FØR jeg har sett den: jeg regner med å leve meg helt og holdent inn i storyen, jeg regner med å føle sprekkene i forholdet dem i mellom og jeg regner med å se savnet og sorgen. Kanskje er jeg vel optimistisk? Eller kanskje er det Brita som er det motsatte? Uansett, jeg GLEDER meg jeg, til å se, til å oppleve, samme hva ett annet menneske måtte mene.

  2. Anne sier:

    Hei igjen. Tilbake ved tastaturet etter å sett filmen. Ville bare slenge inn to ting: 1. Jeg tror damenes mimring om turen til legevakten var med for å bygge opp under Noras følelse av at Solveig omgikk sønnen med en viss avstand. 2: Jeg var nervøs på filmens vegne, men ble positivt beroliget etter hvert som minuttene gikk. Og da det hele var over tenkte jeg: Ikke gå, jeg vil være i deres verden bare litt til.

    ps: Når jeg nå har vært litt hard mot dine meninger om filmen, vil jeg kompensere med litt ros: Du tør å bruke stemmen din høyt, du tør å være en som alle vet hvem er. Bare det krever sin kvinne. Mitt navn er ikke Anne, for å si det sånn.

    ds

  3. Hanna sier:

    jeg håper du har planer om å se pax – ser frem til din anmeldelse av den filmen 🙂

  4. Mr. Shankly sier:

    Vær så snill å anmeld Pax, Brita. Da skal jeg være deg evig takknemlig!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s