127 Hours: Hva ville du gjort?

James Franco smilte usikkert da Danny Boyle foreslo at James skulle sage av seg armen på ordentlig.

127 Hours (Danny Boyle, 2010)
Med James Franco, en stein og en lommekniv
Premiere 11.02.11

****

Steven Spielberg sa en gang at om en films handling ikke kan beskrives med 25 ord eller mindre, er det ikke en film folk vil se.
Så etter Spielberg-standard er 127 Hours en severdig film:
Mann skjærer av arm med lommekniv for å komme løs fra en 400 kg tung stein.
18 ord = seks Oscar-nominasjoner. Man kan til og med legge til basert på en sann historie og fremdeles være under 25.

Vanligvis vil vi jo ikke vite hvordan en film slutter, siden det fjerner det sentrale ved å se film – spenning og overraskelse (tenk om du hadde visst hvordan The Sixth Sense hadde sluttet!). Samtidig er det å vite slutten også spennende, for da handler opplevelsen om hvordan en sånn slutt kunne oppstå.

Så når en livsglad Aron Ralston (James Franco) setter seg på sykkelen og freser ut i ødemarken for å ekstremsporte en helg, vet vi at han kommer til å falle ned i en kløft, få høyre arm kilt fast mellom en 400 kilo tung stein og fjellveggen, og at han etter fem dager uten mat og vann skjærer av seg armen med en sløv lommekniv.

– Ikke gå dit! Se bak deg! pleide vi å rope da vi så skrekkfilm i gamle dager. Eller – jeg pleide å rope det, i hvert fall.
Jeg hadde lyst til å gjøre det samme under 127 Hours, også.
– Svar på den telefonen fra moren din før du drar!
– Ta med mobilen i stedet for iPoden!
– Pakk ordentlige klær!
– Fortell han fyren i butikken hvor lenge du har tenkt å være borte!
– Si til de jentene hvor du skal!
– Ikke drikk opp vannet ditt!
– Ikke gå dit!
– Neeeeeeeeei!

Digresjon: Hvorfor spiller mennesker som elsker natur og stillhet utrolig høy musikk på iPodene sine når de går tur?

Javel. Så ligger han der, da. Alt han gjør og ikke gjør skal til slutt føre til selvamputasjon.
127 Hours er på sitt sterkeste når den brutalt, men snedig skildrer hvordan menneskekroppen, og dermed sinnet, langsomt brytes ned uten vann og mat.
Den er på sitt svakeste når den bruker banale flashbacks for å få oss til å føle enda mer sympati med Ralston – som om ikke det er nok at vi sitter med hjertet i halsen på grunn av det vi vet skal skje.

Oscar-nominerte James Franco trenger ikke flashbacks for å være Aron Ralston. Selv om han knapt nok kan røre kroppen formidler han irritasjon, sjokk, depresjon, vantro, panikk, desperasjon, selvironi og livsvilje bare gjennom ansikt og stemme (selvfølgelig har ekstremsporteren med seg et videokamera og dokumenterer nitidig hva som skjer. Imponerende lang levetid på batteriet, forresten).

Men altså – jeg venter på at han skal skjære av seg armen. Jeg vil vite hvordan han fikk det til, men her feiger filmen ut. Ikke at jeg må se nærbilder av blod og søl, men det virker som om filmen plutselig får hastverk – det som skal være filmens grusomste og samtidig mest fantastiske øyeblikk er over på bare noen minutter: «Og så sager han av seg armen, klatrer opp og blir reddet».  Jeg vil vite hva som skjedde etter det igjen! Hva skjedde på sykehuset? Hva sa legene? Hvordan fikk de reparert ham? Hva gjorde at akkurat Aron Ralston overlevde?

Før rulleteksten kommer det en kort oppsummering av Ralstons tilværelse med tilhørende familie- og aktivitetsfotografier, men det fører egentlig bare til at man får lyst til å se en ordentlig dokumentar om ham, for eksempel NBCs Survivor: The Aron Ralston Story, laget av Tom Brokaw, hvor en sterkt beveget Ralston reiser tilbake til stedet han mistet armen på.

Dog, 127 Hours er en film man snakker om etterpå – hva ville du og jeg gjort i samme situasjon?
Det er et spørsmål jeg håper ingen av oss får vite svaret på.

Advertisements

Om Popcorn uten nåde: Brita C. Møystad

Filmviter og tv-kritiker med dyp begeistring for det meningsløse.
Dette innlegget ble publisert i Fra Hollywood og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

19 svar til 127 Hours: Hva ville du gjort?

  1. martita sier:

    Lett ironisk at oscarnominerte Franco var med i ein av dei (ufrivilleg) morsomaste dødsscenene i filmhistoria som Green Goblin i Spiderman 2?

  2. chiller sier:

    det er jo helt sykt jeg hadde nok aldri klart det ………
    comments ❤

  3. Einar sier:

    Eh… hva med å markere denne artikkelen med en Spoiler….jeg har ikke sett denne filmen faktisk!…og du kunne kanskje passa på i ikke fortelle hvordan det hele ender… nå blir jeg i stedet sittende her og irritere meg over at Brita har ødelagt alle mine forventninger til filmen istedet for å se den…for nå vet jeg jo hva som skjer… Kanskje du kunne begynne å fortelle hva som står i siste kapitel i alle bøkene også , så vi slipper å lese dem… Argh…

    • Det er ingen hemmelighet (eller spoiler) at Aron Ralston falt ned i kløft, fikk en stein over seg og saget av seg armen etter fem dager.
      Det er en sann historie, meget omtalt i aviser, bøker, dokumentarer og nå Oscar-nominert og for øvrig detaljert beskrevet på filmdistributørens egen side lenge før filmen hadde premiere:
      http://www.filmweb.no/fox/kommer/article392381.ece
      Det er litt som med andre verdenskrig – vi vet hvordan den sluttet, men det er like spennende å se filmer om den likevel!
      Du kommer til å ha det topp når du ser den! Garantert!

      • Tillegg:
        Egentlig er 127 Hours mer som Flight 93, som handlet om passasjerene som gjorde motstand mot terroristene 11. september og fikk styrtet flyet i en åker i Pennsylvania.

        Vi vet hvordan det hele ender, og vissheten gjør det hele til en enda sterkere opplevelse.
        Jeg har sett den tre ganger og er like ødelagt hver gang.
        Til tross for «spoilerne» i avisen og på tv og i bøkene om at 11. september ikke sluttet så bra…

  4. Einar sier:

    Ok da…det gikk over etterhvert…gullfiskhjernen min fikk meg til å smile igjen etter en time…takk for trøsten, det hjelper at det er en sann historie…

  5. Per-Gunnar Keihl sier:

    Einar! Du vet den filmen med Leonardo DiCaprio og Kate Winslet,når de blir forelska ombord i en stor båt som heter Titanic? Ok…Båten synker!!!
    Sorry! Kunne ikke dy meg 🙂

    • Einar sier:

      Vel, jeg hadde faktisk ikke hørt om Aron Ralston før jeg så traileren om filmen, men historien om Titanic er jo noe alle har fått med seg. Det er forskjell på hvor kjente historiene er før de blir film, og det synes jeg også filmanmeldere burde kunne veie på forhånd, og kanskje tenke seg om før de forteller alt de vet.

      • Det er absolutt en legitim problemstilling du tar opp der – hvor mye skal en anmelder anta at andre vet om filmer som er basert på en sann historie?
        Selv i tilfellet 11. september finnes det jo overraskende «happy endings», slik som i Oliver Stones World Trade Center (2006), og spørsmålet blir da om historien om brannmennene Will Jimeno og John McLaughlin er kjent for folk flest.
        Skal ta med meg dette videre i forhold til kommende «sanne historier»!

  6. Einar sier:

    Jeg må kanskje legge til at min følelse etter å ha sett traileren var at han kom til å dø fordi han ikke kom seg løs. Og følelsen sitter i som om det var meg selv. Det får jo hjernen til å fantasere, hvor langt er man villig til å gå – det vet man ikke før man kommer opp i situasjonen. Alle har vel hørt om at dyr kan gnage av seg labben for å komme seg løs, men vil vi mennesker gjøre det? Men historien viser vel at det er de som har evnen til å tenke utover sine etiske grenser som overlever.

    En kan jo spørre seg hvorfor traileren ikke tar opp det som faktisk blir løsningen? Den henviser i stedet på at det er «basert på en sann historie». Ergo bør han iallefall ha overlevd så han kunne fortelle om det – om det da ikke var noen som havnet i den kløfta og fant hånden men ikke kroppen…

  7. Filmentusiasten sier:

    Du gjør utrolig gode anmeldelser! (Ikke lett å finne denne bloggen, en skjult perle.)

  8. Bærumsdoris sier:

    Ypperlige kommentarer, Brita. Nå må jeg lese gjennom alt du har skrevet.
    Flirer allerede masse her jeg sitter, så bikkja kommer løpende og tror det er lek på gang og gubben tror jeg er brisen (drikker kun solo!). Jeg bøyer meg i støvet for dine syrlige utsagn… Du er allerede anbefalt videre, og lest. Men seriøst, hvorfor har jeg ikke funnet deg før i dag? Måtte lese et innlegg på Kvinneguidens forum, for å få anbefalt dine gullord. Hmm…

    Kanskje du skal kikke litt der også, og komme med dine synsvinkler…

    *flirer ondt og grøsser av spenning*

  9. Lars sier:

    Er det mulig å få sett denne dokumentaren noe sted?
    Den har jeg lyst til å se!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s