The King´s Speech: Årets feelgood-buffet

Foto: SF Norge

Colin og Geoffrey var midt i innspillingen av Heartbreak Hotel da de fikk vite at The King´s Speech ikke handlet om Elvis.

The King´s Speech

Med Colin Firth, Geoffrey Rush, Helena Bonham-Carter, Derek Jacobi, Guy Pierce
Norsk premiere 11. februar 2011

*****

Av Brita Cappelen Møystad (p.t. Miami)

Herregud, som jeg grein. Og lo. Og grein. Og det eneste jeg hadde lyst til gjøre da det hele var over var å gjøre det om igjen – nesten som når jeg har det når jeg har spist en hel krembløtkake på egenhånd.

The King´s Speech er det beste britisk film har å by på, et kostymedrama basert på en sann historie, fylt av utsøkte skuespillere, en fortelling om en ganske ualminnelig mann som mot alle odds overvinner et handikap i siste sekund på gripende og triumferende vis – det er en feelgood-buffet av Oscar-dimensjoner.

Når filmskapere griper tak kongelig britisk mellomkrigshistorie, velger de som regel det romantiske skandaleeventyret om Edward VIII som dypt forelsket sa fra seg tronen i 1936 for å gifte seg med den to ganger fraskilte fru Wallis Warfield Simpson fra Baltimore (den overlegent beste er fremdeles Thames-miniserien Edward & Mrs Simpson fra 1978, som du øyeblikkelig skal kjøpe for 13 pund her).

Men hvem ante at stammingen til Edwards lillebror Bertie (etter hvert ufrivillig bedre kjent som George VI, konge av Guds nåde, Storbritannias, Irlands og de oversjøiske koloniers hersker, keiser av India og troens forsvarer) kunne bli en minst like gripende historie?

Det er selvfølgelig takket være et usedvanlig begavet skuespillerensemble, men også fordi The King´s Speech bruker så enkle virkemidler for å få oss til å føle sympati med mennesker som egentlig tilhører en arkaisk og svært udemokratisk institusjon.
Vi vet at Bertie er snill fordi han forteller rare eventyr til døtrene sine og gråter i armene på sin kone. Vi vet at hans kone Elizabeth er smart og snill fordi hun er uhøytidelig og vittig. Vi vet at hans bror Edward er egoistisk fordi han heller leter etter årgangschampagne til sin bortskjemte elskerinne enn å bry seg om Hitler og Tyskland. Vi vet hans foreldre er følelseskalde fordi faren bjeffer utålmodig når Bertie stammer og moren ikke engang klarer å klemme sine sønner når faren dør.
Det tar minutter å etablere disse figurene – det er show, don´t tell på høyeste nivå, sånn sett er The King´s Speech en pensumfilm som bør studeres av alle som ønsker å bevege og underholde et moderne kinopublikum.

Si “Colin Firth” i et rom fullt av kvinner (og homser) og alle vil løfte hendene over hodet og så la dem falle slapt ned i fanget med et frydefullt stønn. Han har gjort en rekke praktfulle prestasjoner – senest i Oscar-nominerte A Single Man – men som den sårbare, temperamentsfulle, ansvarsfulle, skrekkslagne og ytterst menneskelige Bertie, er han simpelthen hinsides utsøkt, og hjertene våre blør når han sitter blek og stum foran radiomikrofonen.
Men han matches scene for scene av Geoffrey Rush som den eksentriske b-skuespilleren og selvlærte taleterapeuten Lionel Logue. Den verbale og mentale sparringen som foregår mellom disse to får et Aaron Sorkin-manus til å virke som om det bare består av enstavelsesord.
Jubel og glede over Helena Bonham-Carter, også, som Berties praktisk orienterte og svært selvironiske hustru Elizabeth (altså dronningmoren, ikke Elizabeth II) – fortsetter Helena sånn blir hun Judi Dench når hun blir gammel.

Riktignok kan man mistenke at The King´s Speech er et bestillingsverk fra den britiske kongefamilien – “we need something to remind people that we´re just like them, only richer and more privileged” – men når snørr og tårer renner de siste 20 minuttene er det helt i orden.
Jeg så filmen på en stappfull kino i Miami, og folk klappet (!) da rulleteksten kom. Jeg har ikke opplevd et klappende publikum siden navnet til Arnold Scharzenegger kom opp på lerretet da Eraser gikk på kino i 1996 – med det var på Eldorado og det var nattkino. Vi klappet for mye rart da.

Jeg misunner deg som skal se The King´s Speech for første gang, men ikke så mye som jeg gleder meg til å se den en gang til.

Advertisements

Om Popcorn uten nåde: Brita C. Møystad

Filmviter og tv-kritiker med dyp begeistring for det meningsløse.
Dette innlegget ble publisert i Fra Hollywood og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

4 svar til The King´s Speech: Årets feelgood-buffet

  1. Per-Gunnar Keihl sier:

    Bare så det er sagt: Jeg synes også at Colin Firth er en kjekk og fantastisk mann, og jeg er streit som en linjal 🙂

  2. Webwitch (aka 3 Bryllup) sier:

    Jeg var heldig og så filmen fredag, vi tørket snørr og tårer fornøyd vekk fra smilende kinn. Det er lenge siden jeg har sett en så flott film, og ikke et kjedelig øyeblikk. En av de tidlige scenene med klinkekuler i munnen fikk meg til å tenke på legenes iver etter å bruke igler i Black Adder.

    Gode replikker kom trillende i kjapt tempo, og Colin Firth leverte topp-prestasjon. Helena B-C blir bedre og bedre. Rush var strålende, det samme med skuespilleren som spilte Erkebiskopen. Har sjelden ledd så mye og ofte.

    Filmen fikk en vel fortjent BAFTA i helgen.
    Skal kjøpe den på blu-ray og se om igjen. Garantert!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s