Bastøy: NB! VIKTIG FILM! LYTT PÅ RADIO!

Jubelen brøt løs da de skjønte de var med i en viktig film. Foto: Euforia

Kongen av Bastøy, regi: Marius Holst, premiere 17. 12.10

**

Av Brita Cappelen Møystad

Det finnes en fengselsfilm for alle, siden den kan kle seg i alle sjangre – horror, sci-fi, thriller, kostymedrama, samtidsdrama, humor, romantikk, crazy komedie, satire, parodi, musikal, action og som tv-serie.

Felles for dem alle er den enkle dramaturgien:
Trassig helt, grusom institusjon, ond bestyrer, mishandling av uskyldige, trassig helt gjør opprør, opprør slås ned, trassig helt rømmer eller dør – det siste avhenger av hvilken måte filmskaperen vil publikum skal gråte: av lettelse eller av fortvilelse.
Det finnes også en egen kvinner i fengsel-sjanger, for alle som vil komme i kontakt med sin indre gris. La meg i så fall anbefale at du starter med Jonathan Demmes Caged Heat (1974). Nam.

Og så har vi Kongen av Bastøy. En to timer lang fotoroman, hvor fengselsfilmklisjéer forkastet av andre har funnet et iskaldt designerhjem. Lenge før den ble vist fikk den NB! VIKTIG FILM!-stempelet, som i norsk sammenheng er det ondes merke.
Den norske filmveien er brolagt med NB! VIKTIG FILM!-kadavere, hyllet av kritikere, glemt av publikum, dømt til evig fortapelse i 3 for 59 kroner-kurven på Smart Club (Kjærlighetens kjøtere, Kautokeino-opprøret og Hawaii, Oslo, for eksempel).

NB! VIKTIG FILM!-filmer dør fordi hver eneste detalj skal vise hvor viktig filmen er. Et blikk, et vindpust, en hvisken, en yoghurt – alt er så viktig at det er umulig å vite hva som er viktigst.
Kongen av Bastøy starter med en trist cello, bilder av åpent hav og en monoton fortellerstemme som beskriver den gangen han så en hval med tre harpuner i seg bruke en dag på å dø.
Kongen av Bastøy slutter med en trist cello, bilder av åpent hav og en monoton fortellerstemme som beskriver den gangen han så en hval med tre harpuner i seg bruke en dag på å dø.
De to timene som befinner seg i mellom består av viktige, blek-innbitte ansikter, viktige, hjelpeløse replikker og viktige, symbolladete bilder – et ufrivillig blunk og man har gått glipp av noe viktig og hele filmen er ødelagt.

Det er nesten uforståelig at det er mulig å gjøre Bastøys grimme og skammelige historie til noe så banalt, stivt og selvhøytidelig – det er som om noen har gitt 50 millioner kroner til en gruppe filmstudenter som fremdeles befinner seg i den fasen hvor de sitter oppe om natten, diskuterer Tarkovskij og lover hverandre at de aldri skal la seg styre av publikum.

En NB! VIKTIG FILM!-film kan reddes av skuespillerne. Kautokeino-opprøret, for eksempel, ble reddet av… Nei, vent, Hawaii, Oslo ble helt klart bedre av… Jeg mener selvfølgelig Lønsj, som ikke hadde vært den samme filmen uten… Å, glem det.
Det finnes ingen frelse å finne blant skuespillerne i Kongen av Bastøy, heller.
Både Kristoffer Joner og Stellan Skarsgård er til stede fysisk, men mentalt synes de å ligge på hver sin sofa med en avis over øynene. Men begge har jo erfaring med NB! VIKTIG FILM! og vet at det er fint lite de kan gjøre når de først er sugd inn i viktighetens sorte hull.
Skuespillerdebutantene er – skuespillerdebutanter. Debutant-kadavere ligger også strødd langs den norske filmveien, også de hyllet i et kort, manisk øyeblikk før de forsvinner og aldri blir sett igjen før de får en birolle i et Jon Fosse-stykke på et regionsteater.

Det er brutalt å være debutant i en så NB! VIKTIG FILM!-film som Kongen av Bastøy. Her overlates ikke selv den minste vokal til tilfeldighetene, alt er så høytidelig, så viktig, så dramatisk at om man legger hånden foran øynene høres det ut som om både debutanter og veteraner er med i et gammelt radioteater eller befinner seg på Nationaltheateret i 1932. Her uttales alt som det er skrevet, og nåde den som ikke husker å puste tungt mellom hvert ord.

I et intervju med Morgenbladet sa Marius Holst at han håpet Kongen av Bastøy ville oppleves som et knyttneveslag. Men filmen er en slapp fik, lammet av NB! VIKTIG FILM!-syndromet, stivnet i en sentimentalitet den egentlig ikke vil vedkjenne seg, og fullstendig utmagret i sin skildring av älende og maktmisbruk.
Kongen av Bastøy blir ikke viktig av at det har tatt 14 år å lage den.
Men det kjennes ut som om det tar 14 år å se den.

Nå, unnskyld meg mens jeg går på Smart Club og kjøper Lockup, The Last Castle og The Longest Yard til 39 kroner.

Advertisements

Om Popcorn uten nåde: Brita C. Møystad

Filmviter og tv-kritiker med dyp begeistring for det meningsløse.
Dette innlegget ble publisert i Norsk film. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s