The Next 3 Days: Et spørsmål om skyld. Nei, Prison Break. Nei, Jaget. Nei, bare kjedelig.

De kikket forventningsfullt etter dr House. Foto: SF Norge

The Next Three Days
Med Russell Crowe og en rekke skuespillere vi kjenner igjen men ikke klarer å plassere bortsett fra Brian Dennehy og hun som spiller Thirteen i House.
Premiere 3. desember

**

Av Brita Cappelen Møystad

Da rulleteksten kom opp på The Next Three Days trodde jeg at det var en hallusinasjon. Var det virkelig sant at filmen var slutt? Var disse tre dagene endelig over? Kunne jeg reise meg fra kinosetet? Var jeg til slutt  fri?
Etter å ha spist tre Snickers, drukket en liter Pepsi Max og røyket fem sigaretter for å få kroppen i balanse igjen, oppdaget jeg til mitt store sjokk at filmen ikke hadde vart i tre dager, men i to timer og femten minutter. I et mørkt rom med minimum av sanseinntrykk er åpenbart begrep om tid noe av det første man mister.

Jeg husker ikke så mye av det, egentlig. Men det begynner med noe som kan være slutten: En forslått Russell Crowe i vill fart med det som høres ut som en døende mann i baksetet. Det er jo alltid et snedig fortellergrep å gi oss glimt av slutten – hva har skjedd? Hvordan har Russell endt opp med en mann som gurgler blod i baksetet?

Poff!
Tre år før. Russell Crowe og broren hans er på restaurant med sine respektive koner, som øyensynlig hater hverandre og som må fysisk skilles i en krangel om mannlige kontra kvinnelige sjefer. Så har Russell og kona hans sex i bilen, så er de hjemme og er lykkelig kjernefamilie med sin sønn, så oppdager Russells kone en blodflekk på kåpen sin, og så stormer plutselig politiet inn og arresterer henne for drap.

Poff!
Tre år senere. Den siste anken i drapssaken mot Russells kone avvises og hun må sitte i fengsel resten av livet. Ingen bryr seg – særlig ikke vi, for Russells kone er så pregløs at det kjennes som om filmen går på halv hastighet når hun snakker.
Russell burde starte et nytt liv med hyggelige, søte Thirteen fra House som også er alene med et barn, men neida.

Poff!
Tre måneder senere. Russell bestemmer seg for et prison break. Han snakker med Liam Neeson som har rømt syv ganger fra fengsel, han studerer YouTube-videoer om hvordan lage universalnøkler og hvordan bryte seg inn i en bil ved hjelp av tennisball.
Det trikset har jeg tenkt å prøve. På min egen bil, altså.

Og så lager Russell Den store planen-veggen.
Dette er et filmfenomen jeg aldri har forstått. Den store planen-veggen består av kart, avisutklipp, notater, bilder, piler, datoer, tall og tegnestifter som markerer byer med hyssing mellom, men gir aldri mening.

Russell skriver ting som “husk å bryte seg inn, husk flukt, husk falsk pass, husk å ta med penger og husk veisperringer” med store sprittusjbokstaver på fluktkartet slik at det ikke er mulig å se gater, veier og motorveier ut av byen.
Også stirrer han på det i timesvis.

Poff!
Tre dager senere. Russell har gått fra å være vennlig litteraturlærer til jaget badass med pistol og reflekser som en jungelkatt. Alt dette for å redde den kjedeligste kona i nyere amerikansk filmhistorie. Harrison Ford hadde i det minste den eksepsjonelt vakre Sela Ward.

Regissør Paul Haggis har en ganske fin CV. Oscar-nominert for regidebuten Crash i 2004, mansforfatter på Bond-filmene Casino Royal og Quantum of Solace, og Eastwood-filmene Flags of Our Fathers og Letters From Iwo Jima.
Men The Next Three Days er på godt norsk a complete mess. Haggis klarer simpelthen ikke å bestemme seg for hva han egentlig vil lage, så han har tømt alle de sjangerne han kan komme på opp i den store manusgryta, tilsatt kunstig realisme, klisjéer uten krydder, tørrkokte rollefigurer som forsvinner og dukker opp igjen uten sammenheng, og rørt det sammen til en over to timer lang skjelvende aspikk-klump som aldri setter seg.

Russell subber fra sekvens til sekvens og forsøker like desperat som oss å huske hvem i alle dager de andre skuespillerne er og hvor har han sett dem før. Er de i denne filmen sammen med ham, har han møtt dem på fest eller er de midt i innspillingen av en annen film, men i samme by?
Når Russell ikke ser ut som om han går på store doser beroligende, virker han bare forvirret. “Hva gjør jeg utenfor dette huset? Er det her jeg skal drepe noen eller bare hente sønnen min? Og hvorfor er står hun fra House og ser på meg?”.

Den eneste som ikke avstedkommer permanent eksem er den i kommersiell sammenheng altfor lite brukte Brian Dennehy. Han har blitt veldig gammel og veldig tynn, borte er tønnebrystet og de massive skuldrene, men i hans nærvær tørker alle de andre skuespillerne inn som mumier.
Og Brian har bare fire replikker i løpet av 135 minutter!
– John, how are you?
– Goodbye.
– Yeah. I might as well have som coffee.
– I told you, we never spoke.
I motsetning til det andre daukjøttet i The Next Three Days kan Brian Dennehy vise sinne, sorg, engstelse, kjærlighet og besluttsomhet bare ved å kikke over brillekanten, sukke litt eller putte hendene i bukselommen. Brian ruler.

Poff!
Konklusjon: Hadde jeg skrevet denne anmeldelsen på Twitter ville den kanskje sett slik ut: “@sutrebrita russell crowe i koma i N3D. som å drukne i grøt. meld fra hvor du går, men ingen skam å snu i kinodøren”.

Advertisements

Om Popcorn uten nåde: Brita C. Møystad

Filmviter og tv-kritiker med dyp begeistring for det meningsløse.
Dette innlegget ble publisert i Fra Hollywood og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s