The Pacific: Ondskapens natur

Joseph Mazella tenker ofte tilbake på da han som liten gutt sprang rundt i Jurassic Park. Foto: HBO

The Pacific
På dvd 2. november 2010

****

Band of Brothers forteller en historie vi kan utenat, med soldater vi forstår og identifiserer oss med. Dette er de heltemodige amerikanerne som reddet Europa fra nazisme og fascisme, alminnelige menn med ualminnelig mot, samhold og moral. Riktignok utstyres de med jevne mellomrom med dårlige ledere, som oftest offiserer av lavere rang, men soldatene vet hvorfor og med hvem de slåss. De beholder mening, mål og en viss grad av menneskelighet selv under redselsfulle forhold.

Band of Brothers viser hvordan krigens grusomheter påvirker de som utøver og utsettes for dem, men er likevel fortellingen om en krig mellom to kulturer som ligner på hverandre. Det er good guys mot bad guys, men selv the bad guys er bare soldater som har en jobb å gjøre og begge parter har et sett med uuttalte regler de mer eller mindre forsøker å følge.
Til tross for seriens realistiske kampskildringer – hvor en spesialeffektavdeling på rundt 550 mennesker sørger for at innvoller, lemmer og hjernemasse slynges mot oss i svimlende mengder – er krigen i Band of Brothers konvensjonell, forutsigbar, sentimental og heltedyrkende. Og jeg skriver det i beste mening – det er krig slik vi aller helst vil se den, en krig uten gråsoner, hvor “våre” soldater rettskafne og deres handlinger motiverte og akseptable.

Vi blir raskt kjent med soldatene i Easy Company fordi vi følger dem i ubrutt linje fra boot camp til den tyske kapitulasjonen, de gir hverandre uskyldige kallenavn som Popeye, Buck, Moe, Skinny, Bull, Skip og Smokey (den eneste som er uheldig i denne sammenheng er William Guarnere, som ble kalt Gonorreah) og snakker om baseball, biler, high school girl friends og familien der hjemme. De drives ikke av blodtørst eller ukontrollert hevnbegjær, men av kameratskap og lojalitet, og påfallende nok er det nesten bare fysiske skader som tvinger dem ut av kamphandlingene. Det er bare én av soldatene som sendes på sykehus med psykiske skader, resten trenger bare et kjærlig banneord eller klapp på skulderen for å komme seg over selv de hesligste opplevelser.

I den siste episoden av Band of Brothers sitter soldatene og ser en filmavis om kamphandlingene i Stillehavet. Selv for de hardbarkede veteranene er dette en fjern og ukjent krig, så de trekker bare karslig på skuldrene når de får vite at de om kort tid skal sendes dit.
Det kan jo ikke bli verre enn det de har vært igjennom.

I årene 1942-45 produserte Hollywood flere filmer om Stillehavskrigen enn om krigen mot tyskerne. Uten unntak ble japanerne portettert som et primitivt, uberegnelig, grusomt folkeslag, et umenneskelig ondskapens imperium. Dette, nevnte filmaviser og alminnelige propaganda var med på å farge mennene som vervet seg til tjeneste – de dro til Stillehavet utålmodige og ivrige etter å jakte på og drepe bestialske undermennesker.

Det er mot denne bakgrunnen vi må se The Pacific.
I motsetning til Band of Brothers, hvor vi følger et helt kompani, dreier handlingen i The Pacific seg om tre unge US Marines – Robert Leckie (1920-2001), Eugene Sledge (1923-2001) og John Basilone (1916-1945) – og serien er basert på bøker skrevet av og om disse.
Deres historier er betraktelig vanskeligere og mørkere å forholde seg til – delvis på grunn av de absolutt barbariske kampene de deltar i og delvis fordi de etter hvert blir minst like umenneskelige som “dyrene” de slåss mot.

De alliertes kamper i Europa har som nevnt en ren dramaturgi som enkelt gjenspeiles i Band of Brothers. The Pacific, derimot, forteller om kaos og forvirring – både for dem og for oss.
Hver episode starter med å forklare hvorfor de forskjellige de små lavaflekkene av øygrupper er strategisk viktige, før vi hopper mellom Leckie, Sledge og Basilone, som alle befinner seg på forskjellige steder, tilknyttet forskjellige avdelinger. De skal være helter, men er det ikke – de er møkkete, utslitte, grimete soldater som raskt forstår at de er i helvete og må oppføre seg deretter.

Problemet er at The Pacific ikke klarer å sy disse tre mennenes historie sammen. I samme øyeblikk som vi er i ferd med å få et forhold til en av dem, bykser fortellingen til den neste, et annet sted. Serien evner ikke å skape dyp innlevelse, til tross for at vi rasjonelt vet at den i utgangspunktet skal fortelle noe om virkelige mennesker i virkelige situasjoner.

I Band of Brothers er det kameratskapet som gjør at soldatene oppfører seg noenlunde humant overfor hverandre og fienden. Veteranene opprettholder en kodeks basert på utdannelsen de har fått. I The Pacific er det veteranene som raskt ydmyker og tvinger nybegynnerne til handlinger disse 17-18-19-åringene aldri hadde trodd de skulle gjøre.

Den emosjonelle og mentale forfallet soldatene opplever leder til bestialitet og sadisme i scener som er dypt forstyrrende og ubehagelige: i en scene sitter en amerikansk soldat og kaster småstein ned i den avkuttede hodeskallen til en japaner, som om det bare en vanlig sølepytt. Andre soldater trekker japanske tenner for gullplombenes skyld, skjærer av ører for å lage halskjeder eller ler hjertelig av en døende japansk soldats grusomme smerter. Dette er handlinger vi forbinder med Vietnam-krigen og ikke den edle andre verdenskrig.

Men så er også den japanske krigerkulturen slik den skildres her minst like fremmed. Å overgi seg er ikke et alternativ og aksjonene er sjokkerende: en gruppe japanske kvinner løper gråtende mot de amerikanske soldatene med tilsynelatende skadede barn i armene. Amerikanerne, som ennå ikke har fortsått at japanerne bruker barn som selvmordsbombere, forsøker å hjelpe, bare for å bli drept når kvinnene sprenger seg selv i luften. Eller de finner medsoldater uten kjønnsorganer, med tarmene hengende ut, torturert til det ugjenkjennelige for å skremme.
Galskapen og panikken griper amerikanerne når de forstår at de har møtt en fiende som aldri kommer til å kapitulere, at det i den tykke jungelen og blant de spisse lavasteinene ikke kommer til å være et eneste øyeblikk av hvile.

The Pacific er, i motsetning til Band of Brothers, villig til å utforske de psykiske konsekvensene av en slik brutal krig. Soldatene kan leve med skuddskader og tropesykdommer, men de blir mentalt ødelagte av både sin egen og japanernes oppførsel. Vi håper at Eugene Sledge, som hele tiden har hatt den lille Bibelen i brystlommen som moralsk skjold, vil bevare sin medmenneskelighet uansett hva han ser og opplever, men til slutt bruker også han bajonetten som et perverst tannlegeinstrument.
Robert Leckie, forfatteren, journalisten, akademikeren, han som faktisk kunne skrevet sammenhengende og innsiktsfullt om ondskapens natur, bryter sammen underveis og tilbringer et par episoder på sykehus for å komme seg – bare for å oppdage at det amerikanske forsvaret ikke har en måte å reparere skader på sinnet på.
Dette er problemstillinger Band of Brothers ikke rører, og som gjør The Pacific til en brutal og usentimental opplevelse.

Rent teknisk er The Pacific uovertruffen. Med et budsjett på 1,8 milliarder kroner har det vært mulig å gjenskape steder, slag og utstyr i detalj, og vi registrerer at til og med blod-og-hjernemasse-teknologien har utviklet seg siden Band of Brothers. Den tilsynelatende endeløse flodbølgen av perfekt fremstilt vold og død fører nesten til like mye avstumpethet hos oss som ser som hos de som befinner seg i den – men det er også meningen. Vi skal være utmattet og tomme etter en episode av The Pacific, for vi vet at denne krigen ikke ender lykkelig – de amerikanske soldatene vil aldri bli møtt av folkemasser som jublende tar imot Hersheys og Spearmint. Denne krigen ender i Hiroshima og Nagasaki.

Som jeg skrev i begynnelsen – det er urettferdig å sammenligne The Pacific og Band of Brothers.
Etter andre verdenskrig fokuserte Hollywood på de alliertes kamper i Europa, og langsomt forsvant den almene popkulturelle kunnskapen om Stillehavskrigen. Vi kjenner til slagene om Iwo Jima og Guandalcanal, men de fyller oss ikke med de samme klare bildene som slagene om Stalingrad eller Berlin.
The Pacific er derfor vanskeligere å føle glede og tilfredshet over, den skilder en krig så rå og redselsfull at det er umulig å forestille seg at de overlevende soldatene noen gang kunne få et normalt liv. Den siste episoden hinter da også til hvor vanskelig dette var – når mor forsiktig stryker håret vekk fra pannen som hun gjorde da du var liten og lurer på om du har det bra, hvordan forteller du henne at du bare for noen uker drepte barn og kvinner?

Skulle Spielberg & Hanks gå løs på en tredje produksjon om andre verdenskrig, håper jeg de velger livet etter krigen som tema. Den amerikanske krigsgenerasjonen er dypt romantisert gjennom begrepet the greatest generation, de som ofret seg for friheten og som etterpå dro hjem og bygget USA – The Pacific og Band of Brothers forteller hva de opplevde, men ikke hvilken pris de og deres nærmeste måtte betale bak de hvite staktittgjerdene resten av livet.

Advertisements

Om Popcorn uten nåde: Brita C. Møystad

Filmviter og tv-kritiker med dyp begeistring for det meningsløse.
Dette innlegget ble publisert i På dvd og merket med , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s